Advokat i retten

I en dom av 11. desember 2019 kom Agder lagmannsrett til at Trygderettens kjennelse var ugyldig. Det betyr at vår klient vil få godkjent hele sin uførhet som utløst av en yrkesskade i 1994. Saken ble for den skadelidte prosedert i retten av advokat Einar I. Lohne. Motpart var Staten ved Nav.

Her er lagmannsrettens dom (LA-2019-33390):

Saken gjelder overprøving av Trygderettens kjennelse om hvor stor andel av den fastsatte uførheten på 100 prosent, som skal dekkes etter de særlige reglene for yrkesskade, jfr. folketrygdloven § 12-17 annet ledd, tidligere § 12-18

Partene er enige om at A fikk en yrkesskade da han den 1. desember 1994 under arbeid som tømrer, falt mellom to taksperrer og fikk en overbøy og vridning av begge knær.

Melding om yrkesskade til trygdemyndighetene ble først inngitt 22. desember 1999. For vurderingen av om skaden kunne anses som yrkesskade, innhentet trygdekontoret i Arendal uttalelse fra avdelingsoverlege Svein Svenningsen ved Aust-Agder sentralsykehus, som ga uttalelse 19. mai 2000. På det tidspunkt var det påvist meniskruptur i venstre kne etter artroskopi 18. mars 2000, mens tilsvarende først ble fastslått senere for høyre kne ved operasjon 30. september 2000. Fra dr. Svenningsens uttalelse inntas følgende:

«Det er alltid vanskelig med sikkerhet å si hvilken sammenheng det er mellom en bestemt skade og meniskrupturer. Mange meniskrupturer er jo av degenerativ art og har ikke noe klart oppståelsestidspunkt. I pasientens tilfelle er det imidlertid et helt klart traume som kan ha gitt meniskskade. Det arthroscopiske funn 8.03.00 viste en horisontal kløyvning av menisken, altså ikke en typisk degenerativ meniskskade, som ofte ses i bakre tredjedel. Jeg kan således ikke besvare spørsmålet med et klart ja eller nei, men det er godt mulig at meniskskadene skyldes skaden i 1994.»

Deretter ba trygdekontoret rådgivende lege Nina Holm om en vurdering. Hun ga 26. mai 2000 slik årsaksvurdering:

«Denne vurderingen må bli skjønnsmessig. Spesialisten sier bare at det er godt mulig at hans meniskskader skyldes skaden i 1994. Jeg mener at vi ut fra dette må gjøre en årsaksvurdering. 50% av kneskadene tilskrives ulykken i 94 og 50% skyldes slitasje oppstått over tid.»

Spesialistuttalelsen som dr. Holm viser til, er ovennevnte erklæring fra dr. Svenningsen.

Etter dette godkjente trygdekontoret skaden som yrkesskade ved vedtak 26. mai 2000.

A søkte deretter om yrkesrettet attføring. I den forbindelse avga rådgivende lege Bente Røhr den 27. april 2001 slik uttalelse:

«28 år gammel tømrer som søker yrkesrettet attføring på grunn av knesmerter.
Han er operert i v. kne, men har fortsatt smerter ved belastning. Han kan på grunn av smertene ikke fungere som tømrer. Han har forsøkt seg som sjåfør på lastebil, han fikk økende smerter i knærne ved løfting og ved stadig å gå inn og ut av bilen.
Hans muligheter til å velge yrke/arbeidsplass er vesentlig innskrenket på grunn av varig skade.

De medisinske vilkår for yrkesrettet attføring er oppfylt.
Kneskaden var en yrkesskade. Han er vurdert av ortoped og rådgivende lege Nina Holm uttalte seg i mai-00 (Dok.nr.9) om hvor stor det av uførheten som kan tilskrives yrkesskaden. Jeg er enig med henne i at det er sannsynlig at 50% skyldes skaden og 50% skyldes slitasje.»

Overlege i ortopedi, Terje Fallås, ga spesialisterklæring 19. juni 2002 som ble innhentet av trygdekontoret i forbindelse at A søkte om ménerstatning. Fra erklæringen inntas følgende:

«Årsakssammenheng
De artroskopiske funn fra 18.03.00 og 12.04.00 viser horisontal kløying av mediale menisker på begge sider, og de hadde ikke noe degenerativt utseende, og jeg vil da mene at det er en klar sammenheng mellom hans skade fra 01.12.94 og hans kneplager.

Pasienten har vedvarende plager i begge knær. Han har også vel smerter i ro som belastningssmerter. Han beskriver smertene diffust i, kneleddet, men hovedsaklig i patellofemoralleddet og medialt. Ved vanlig klinisk undersøkelse er det rette akser der begge knær er stabile. Ingen påvisbar instabilitet, og det er normal klinisk undersøkelse. Det er vanskelig helt og forklare pasientens smerter, men han har såpass mye plager at dette hemmer han i daglig virke.»

Dr. Fallås fastsatte ut fra forskrift om ménerstatning ved yrkesskade, den medisinske invaliditeten til 10 prosent, etter punkt 4.7.2, skade på kneledd. Arendal trygdekontor avslo deretter kravet på ménerstatning i vedtak av 31. juli 2002.

A søkte om gradert uførepensjon i mai 2003. I den forbindelse ba Arendal trygdekontor om uttalelse fra rådgivende lege Nina Holm, som 16. mai 2003 ga slik uttalelse:

«Jeg mener at han har varige helseplager (kneplager), men det er vanskelig å vite hvor mye disse plagene hemmer han i en velegnet jobb. Han har antakelig en betydelig restarbeidsevne og antakelig er denne over 50%.
Ut i fra de opplysningene som foreligger i saken kan jeg ikke si at hans arbeidsevne er varig redusert med minst 50% pga varig sykdom.
Han oppfyller ikke de medisinske vilkårene for uførepensjon.»

Kravet om uførepensjon ble etter dette avslått.

Av poliklinisk notat 3. januar 2012 fra dr. Germund Muklebust ved Sørlandet sykehus, Kristiansand, i forbindelse med utredning på reumatologiske avdeling, fremgår følgende beskrivelse av As plager:

«Den siste tiden har han vært plaget med begge skuldre i form av smerte, stivhet og redusert bevegelighet. Pasienten er kortvarig morgenstiv. Ellers er han mest plaget utover dagen. Sjelden hodepine. Pasienten bruker litt Paracetamol og forsøkt enkelte anti-inflammatoriske midler, men har ikke gjennomført kontinuerlig bruk av disse. Han sover noe urolig. Pasienten er selvstendig næringsdrivende. Han er for tiden sykemeldt.»

Og videre:

«I skuldre er det passivt redusert bevegelighet i begge skuldre spesielt ved elevasjon (på venstre side skjer nesten all bevegelighet med bruk av scapula. Dette er noe mindre uttalt på høyre side). Pasienten har problemer med å føre begge armene bak på ryggen. Aktivt oppnår han imidlertid full elevasjon. Han er øm i tender points både over laterale epikondyler, parasternalt og øvre trapezius. Også øm medialt begge knær. Øvrige ledd u.a.»

Fra dr. Myklebust sin vurdering inntas følgende:

«Verken sykehistorie eller dagens u.s. gir mistanke eller holdepunkt for underliggende inflammatorisk leddsykdom. Pasienten er øm i tender points slik en kan se ved fibromyalgi. Hans kneplager må en oppfatte er sekundært til tidligere traume, men vanlig rtg. tatt for kort tid siden viste heller ikke tegn til brusksvinn eller degenerative forandringer. Hans skulderplager er i retur.»

I forbindelse med at A igjen søkte om ménerstatning, ble det innhentet ny spesialisterklæring fra dr. Fallås, som den 29. februar 2012 bl.a. uttalte at:

«Pasienten møter til ortopedisk poliklinikk 13.12.11. Han klaget over smerter i begge knær, helt uavhengig av belastning, mest smerter når han belaster patellofemoralleddet, altså når han sitter med bøyde knær. Liker helst å sitte med strake ben. Vondt og han klarer ikke å gå ned på huk, tidligere har man tolket dette som patellofemoralleddssmerter. Forteller også at i perioder hovner kneet opp.

Det er gjort MR-undersøkelser og siste gang av venstre kne 19.07.11, som viser status etter tidligere menisk-operasjon, ikke tilkommet noe nytt. Det er også tatt røntgen av begge knær som viser jevne ledd- og benkonturer og normal ben-/bruskhøyde. Ikke holdepunkter for noe arthroseutvikling.»

Dr. Fallås opprettholder en yrkesmessig medisinsk invaliditet på 10 prosent ut fra punkt 4.7.2 i forskrift om ménerstatning ved yrkesskade. Kravet om ménerstatning ble dernest avslått ved vedtak 14. mars 2012.

A synes også å ha søkt om uførepensjon i 2012, men fått avslag, som han klaget over. I forbindelse med klagen innhentet NAV Forvaltning Aust-Agder igjen uttalelse fra dr. Fallås hvor følgende refereres fra hans erklæring 8. oktober 2012:

«Pasienten var utsatt for en arbeidsulykke i -94, en vridning av begge knær og siden hatt kneproblemer. Fikk påvist bilaterale meniskskadeer som er operert. Etterhvert smerter i begge knær, helt uavhengig av belastning mest smerter nå svarende til patellofemoral leddet. Smerter alt når han sitter med bøyde knær. Likeledes liker helst å sitte med strake bein hvor han da får minst vondt. Hans plager er bilaterale og det oppfattes som patellofemoralledds smerter.
…..
Pasienten har nå vært i attføringssystemet i over 10 år og det har ikke lykkes å finne egnet arbeid til pasienten…..

…… Ut fra mitt skjønn tror jeg ikke at videre attføringstiltak vil føre frem pga pasientens bilaterale kneplager.»

Det er uklart for lagmannsretten om det var denne søknaden, eller en senere som førte til at A ble 100 prosent uføretrygdet ved vedtak fra NAV Forvaltning, Arendal, den 24. oktober 2014. Uføretidspunktet ble etter klage, satt til august 2001.

I vedtaket ble avgjørelsen om fastsettelse av yrkesskadefordel, utsatt til senere behandling.

Til bruk for vurdering av en eventuell yrkesskadefordel, innhentet NAV Forvaltning uttalelse fra rådgivende lege Hill Øien. Fra hennes uttalelse 7. april 2015 gjengis følgende:

«Det ble i 2000 påvist bilateral meniskskade. iflg. spesialist i ortopedi, Fallås 19.06.2002, var meniskskaden høyst sannsynlig utløst av yrkesskaden. Han ble operert i begge knær med godt resultat. Fallås skriver i nevnte erklæring: «Det er vanskelig å forklare pasientens smerter.»

Han har en kronisk smertetilstand, og endel av knesmertene tilskrives patellofemoralt syndrom.

Det er også påvist tenderpoints som ved fibromyalgi.

Knesmerter av invalidiserende karakter er ikke vanlig når skadede menisker er fjernet. Ut fra den dokumentasjon som foreligger vurderes det godtgjort at endel av hans uførhet kan føres tilbake til kneskaden. Jeg vurderer at 50% av uførheten skyldes nevnte yrkesskade.»

Ved vedtak 13. april 2015 ble han så innvilget 50 prosent yrkesskadefordel.

NAV Klageinstans opprettholdt 13. april 2016 dette vedtaket etter klage fra A. Klageinstansen la vekt på uttalelsen fra dr. Øien av 7. april 2015 og Klageinstansens egen rådgivende lege som skal ha tiltrådt vurderingen om at yrkesskaden «ikke under noen omstendigheter, kan anses å ha forårsaket mer enn 50% av nåværende uførhet». Videre ble det vist til rådgivende leges vurdering om at det er sparsomt med funn som kan forklare at yrkesskaderelaterte plager har medført mer enn 50 prosent av uførheten.

Trygderettens vurdering

A brakte saken inn for Trygderetten. Trygderetten, som var satt med ett juridisk og ett medisinsk kyndig medlem, avsa enstemmig kjennelse 31. august 2018 med slik slutning:

«Vedtak truffet av NAV klageinstans den 13. april 2016 stadfestes.»

Trygderetten sluttet seg i det vesentlige til Klageinstansens anførsler for retten. Fra kjennelsen side 7 og 8 inntas deler av disse anførslene:

«Det er i den medisinske dokumentasjonen oppgitt at ankende part har kronisk meniskskade og skulder tendinitt. Det er også funnet tegn på utbredte tenderpoints som ved fibromyalgi. Overlege ved ortopedisk avdeling, dr. Fallås, har skrevet spesialisterklæring datert 19.06.02 (Dok.nr.14 i saksmappe for yrkesskade). Han anslår medisinsk invaliditet på 10 %.

Saken er vurdert av NAVs rådgivende overleger i flere omganger. Ifølge notat datert 26.05.00 (Dok.nr.9B i saksmappe for yrkesskade) vurderte rådgivende overlege Nina Holm at 50 % av kneskadene kunne tilskrives yrkesskaden. Ifølge notat datert 18.04.01 (Dok.nr.9 i saksmappe for yrkesrettet attføring) var rådgivende overlege Bente Røhr enig med rådgivende overlege Nina Holm i at det er sannsynlig at 50 % av uførheten skyldes yrkesskaden.

I notat datert 07.04.15 viser rådgivende overlege Hill Øien det blant annet til at. ankende part ble operert i begge knær med godt resultat, at han har en kronisk smertetilstand og en del av knesmertene tilskrives patellofemoralt syndrom, samt at knesmerter av invalidiserende karakter ikke er vanlig når skadede menisker er fjernet. Hun vurderte at 50 % av uførheten skyldes yrkesskaden. Ifølge notat datert 13.04.16 vurderer klageinstansens rådgivende overlege at ikke mer enn 50 % av uførheten kan skyldes yrkesskade.

Klageinstansen legger stor vekt på vurderingene som er gjort av NAVs rådgivende overleger. Vi vurderer at 50 % av uførheten skyldes yrkesskaden.

Ankende part har kommet med en rekke bemerkninger til klageinstansens fremstilling av de medisinske opplysningene. Klageinstansen vil i det følgende gjennomgå disse bemerkningene:

Ankende part skriver for det første at klageinstansen fremstiller diagnosene meniskskade kronisk og skuldertendinitt fremstilles som likevektige. Han viser til at fastlegen i erklæring av 23.11.15 oppga bidiagnosen følgediagnose skulder tendinitt IKA, og at klageinstansen ikke har tatt hensyn til dette. Klageinstansen bemerker at det ikke er noen forskjell i diagnosene klageinstansen refererte til og diagnosene som fremgår av 23.11.15. Forskjellen består i at fastlegen anga at skulder tendinitt er en følgediagnose. Det er imidlertid ingen endring av selve diagnosen.

Ankende part skriver videre at fastlegen gjorde en tilføyelse i legeerklæringen av 23.11.15. Klageinstansen bemerker at dette er fastlegens vurdering av situasjonen og av årsakssammenheng mellom yrkesskaden og uførheten. Videre viser vi til at NAV foretar en selvstendig vurdering av dette, og er da ikke bundet av fastlegens vurdering…….»

For øvrig bemerket Trygderetten på side 10:

«Retten skal ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom den ankende parts arbeidsuførhet og yrkesskaden han var utsatt for den l. desember 1994. Det må først klargjøres hva den ankende parts arbeidsuførhet består i. Retten tar utgangspunkt i de medisinske opplysningene i saken ved vurderingen av hvilke medisinske forhold som førte til at den ankende part ble arbeidsufør.»

Deretter viste Trygderetten til ulike legeerklæringer. Dr. Fallås sine tre erklæringer er delvis referert og gjengitt. Det vises videre til at det «I flere legeerklæringer» fremkommer at dr. Myklebust, ved undersøkelse den 3. januar 2012, fant «utbredte tenderpoints som ved fibromyalgi», og fastlege dr. Cs uttalelse om at A ikke tilfredsstiller kriteriene for fibromyalgi. Deretter redegjøres det for at det i legeerklæring av 11. april 2011, som lagmannsrettens forstår er fra fastlege B, avgitt i forbindelse med den innvilgede uføresøknaden, har oppgitt diagnosene «kronisk meniskskade og skuldertendinitt IKA». Etter å ha referert noe fra arbeidsevneutredning fra NAV av 29. april 2014, hvor As arbeidsevne er funnet 100 prosent nedsatt under henvisning til diagnosene kronisk meniskskade og skuldertendinitt IKA, konkluderte Trygderetten slik vedrørende hvilke medisinske forhold som førte til at A ble arbeidsufør:

«Etter en vurdering av sakens opplysninger finner retten det sannsynliggjort at den ankende parts uførhet i all hovedsak skyldes meniskskade, skuldertendinitt, patellofemoralleddssmerter, og utbredte tenderpoints.»

Ved den nærmere vurderingen av hvilke plager som kan relateres til yrkesskaden, uttales på side 11-12 i kjennelsen:

«Det er anført at den ankende parts skulderplager skyldes yrkesskaden. I legeerklæring av 23. november 2015 fremgår at den ankende part på grunn av kneplagene har utviklet belastningssmerter i rygg, nakke og skuldre. Det er uttalt at den ankende part får en uheldig arbeidsstilling på grunn av knesmertene som gir overbelastning på rygg, nakke og skuldre.

Det står at dersom knærne hadde fungert hadde de øvrige plagene ikke vært tilstede og at den ankende parts uførhet i sin helhet skyldes yrkesskaden.

Etter rettens syn foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at skulderplagene relaterer seg til yrkesskaden i 1994. Retten vil bemerke at skuldplagene først er omtalt i legeerklæringer i 2012. Fra 2002 har den ankende part i all hovedsak mottatt ytelser fra folketrygden. Det fremgår av sakens dokumenter at den ankende part har god arbeidsmoral og har forsøkt seg i arbeid.

Etter rettens vurdering fremstår det likevel ikke som mest sannsynlig at den ankende parts smerter i skuldre, rygg og nakke skyldes belastning som kan tilbakeføres til meniskskaden. Retten har tatt i betraktning vurderingen av at kneplagene til den ankende part også skyldes patellofemoralleddssmerter, som ikke kan tilbakeføres til arbeidsulykken i 1994. Etter rettens syn har det videre formodningen mot seg at arbeidsulykken i 1994 kan ha hatt et slikt skadepotensiale. Den ankende part ble operert i 2000, 6 år etter ulykken. Det fremgår av sakens dokumenter at den ankende part ikke ble sykemeldt rett etter ulykken. Første sykmelding på grunn av kneplagene var 10. april 1997. Etter rettens vurdering er det etter dette ikke sannsynliggjort at skulderplagene er forårsaket ulykken.

Av de ulike helseplagene den ankende part har, fremstår kneplagene i størst grad å ha forårsaket den ankende parts uførhet. Det er ikke omstridt at meniskskaden skyldes arbeidsulykken. Rettens vurdering er at skulder-, rygg- og nakkeplagene samt patellofemoralleddssmertene ikke skyldes yrkesskaden. Etter rettens syn er det ikke mulig å fastslå om det er yrkesskaden eller andre forhold enn yrkesskaden som er den mest dominerende årsak til den totale uførheten. Retten har ikke funnet det sannsynliggjort at mer enn 50 prosent av uførheten skyldes yrkesskaden.»

Ved stevning 27. februar 2019 har A reist sak for Agder lagmannsrett til overprøving av Trygderettens avgjørelse. Staten har i tilsvar imøtegått stevningen.

Hovedforhandling ble holdt 21. november 2019 i Tinghuset i Arendal. A møtte og forklarte seg. Det ble ellers ført slike bevis som fremgår av rettsboken.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Grunnlaget for påstanden sammenfattes slik:

Kneskaden han pådro seg ved yrkesskaden i 1994 er alene årsak til hele hans uførhet. Det bestrides at A har et patellofemoralt smertesyndrom som er en separat lidelse uavhengig av arbeidsulykken. Dr. Fallås sine erklæringer kan ikke forstås slik.

Staten har bevisbyrden for at det foreligger andre årsaker til ervervsuførheten, jfr. Rt- 2010-1547 avsnitt 71, som må gjelde tilsvarende for bevisvurderinger innen trygderetten.

Subsidiært anføres at eventuelle ikke-skadebetingede faktorer utgjør mindre enn 30 prosent av den totale uførheten, og av den grunn skal sees bort fra, jfr. folketrygdloven § 12-18 andre ledd.

Staten v/arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand:

Grunnlaget for påstanden sammenfattes slik:

Andre plager enn meniskskaden kan ikke anses å stå i årsakssammenheng med kneskaden. Det gjelder ikke en betingelseslære ved vurderingen av årsakssammenhengen.

Det lar seg ikke gjøre å fastslå om det er yrkesskaden eller andre forhold som er den dominerende årsak til den totale uførheten. Yrkesskaden er derfor satt til 50 prosent i tråd med rettspraksis og NAVs rundskriv.

Flere forhold tilsier at arbeidsuhellet ikke har hatt større skadepotensiale. A har her bevisbyrden. Det vises til de rådgivende legeuttalelsene. Dr. Fallås uttaler i erklæring av 19. juni 2002 at det er vanskelig å forklare smertene, hvilket klart må forstås å være en årsaksvurdering, og som med rette er tillagt slik betydning i senere legeuttalelser. Dette viser at A har et patellofemoralt smertesyndrom med ukjent årsak, men som mest sannsynlig ikke kan tilbakeføres til arbeidsulykken.

A ble ikke sykemeldt etter uhellet i -94, og det tok uforholdsmessig lang tid fra skaden til debut av plagene. Slike plager er dessuten uvanlige etter gjennomført behandling.

Det er andre like sannsynlige årsaker, som en fallulykke i 1998 og en kneskade i 1999. At det er andre like sannsynlige årsaker, underbygges av fastlegeerklæringen 16. juli 1996 fra dr. D om plager med «knepping i knærne» i hele oppveksten, samt dr. Mauroys erklæring av 16. desember 1996 som uttaler at kneplagene er mest forenlig med en chondromalacia patella. Ingen av disse viser til traumet i -94.

Dr. Myklebust viser også til funn av tenderpoints, og i et slikt omfang at det er riktig å angi de som «utbredte». Plagene er like som ved fibromyalgi. As mor hadde fibromyalgi, og han kan være sårbar for slike plager. Det er uansett ikke tale om følgeskader til uhellet i 1994. I tillegg fremgår av fastlegejournalen at det er påvist bencyste.

Staten slutter seg for øvrig til Trygderettens vurderinger. Lagmannsretten skal være tilbakeholden med å overprøve Trygderettens medisinskfaglige vurderinger.

Lagmannsrettens vurdering:

Lagmannsretten kan etter trygderettsloven § 26 tredje ledd prøve «lovligheten» av Trygderettens kjennelse. Det innebærer at avgjørelsen kan prøves innenfor rammen for domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Rettsanvendelsen, også rettsanvendelsesskjønnet, det faktisk grunnlaget for avgjørelsen og saksbehandlingen kan prøves. Dersom det er feil ved avgjørelsen, kan lagmannsretten avsi dom for at trygderettskjennelsen er ugyldig, men lagmannsretten har ikke kompetanse til å avgjøre realiteten, jf. Rt-2001-995.

Lovlighetsprøvingen knyttet til det faktiske grunnlaget for avgjørelsen – slik som i saken her – skal skje med utgangspunkt i hvordan faktum forelå for Trygderetten på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2007-1815 avsnitt 33 og 34. Dersom Trygderetten har lagt til grunn et uriktig faktum, oppstår spørsmålet om feilen kan ha virket inn på resultatet.

Etter folketrygdloven § 12-18 annet ledd, som gjaldt på tidspunktet for vedtaket om uførepensjon den 24. oktober 2014, skal det fastsettes en særskilt uføregrad for den del av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, og som gir en yrkesskadefordel ved beregningen av pensjonsutbetalingen. Det skal sees bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.

I uførevedtaket 24. oktober 2014 ble imidlertid ikke yrkesskadeandelen fastsatt, noe som først skjedde i eget vedtak 13. april 2015. Folketrygdloven var i mellomtiden endret med virkning fra 1. januar 2015. På dette vedtakstidspunktet var bestemmelsen i § 12-18 annet ledd om fastsettelse av yrkesskadeandel, flyttet til § 12-17 annet ledd. Bestemmelsene er like, og lagmannsretten tar ikke standpunkt til hvilket av de to vedtakstidspunkt som er avgjørende for lovvalget, da vurderingene uansett er de samme etter begge bestemmelsene.

Det er ubestridt at A ved arbeidsulykken i 1994 pådro seg skader i begge knærne. Et hovedspørsmål i saken er om As kneplager skyldes andre forhold enn yrkesskaden. Det er A som må sannsynliggjøre at alle kneplagene er yrkesskaderelaterte, eventuelt at den delen av plagene som har annen årsak utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.

Trygderetten har lagt til grunn at hans kneplager også skyldes patellofemoralsmerter (smerter bak og rundt kneskålen) som ikke kan tilbakeføres til arbeidsuhellet. Staten har gjort gjeldende at dette bl.a. støttes av legeerklæringene fra dr. Fallås, som også Trygderetten har bygget sin avgjørelse på. Lagmannsretten forstår imidlertid disse erklæringene annerledes. Dr. Fallås er ikke ført som vitne for lagmannsretten, slik at hans oppfatning må vurderes ut fra en fortolkning av hans tre fremlagte erklæringer.

I erklæringen 19. juni 2002 konkluderte dr. Fallås med at «…..det er en klar sammenheng mellom hans skade fra 01.12.94 og hans kneplager». Fallås satte den yrkesmessige medisinske invaliditeten til 10 prosent under henvising til invaliditetstabellen punkt 4.7.2, skade på kneledd. Det foretas ingen fordeling av plagene i forhold til andre årsaker enn yrkesskaden. Riktignok fremgår det under beskrivelsen av plagene og funn ved klinisk undersøkelse, at «Det er vanskelig helt og forklare pasientens smerter, men han har såpass mye plager at dette hemmer han i daglig virke», men lagmannsretten finner det mindre naturlig å forstå dette som uttrykk for at noen av plagene skyldes andre faktorer enn yrkesskaden.

Det vises til at det heller ikke i denne forbindelse angis noe om hvor stor del av plagene som i så fall kan knyttes til en andre forhold, hvilket hadde vært nærliggende dersom dr. Fallås mente at ikke alle plagene skyldtes arbeidsulykken. Vanskelighetene med å «forklare» smertene, kan også forstås som vansker med å beskrive disse nærmere hva gjelder art og omfang. At det er «vanskelig helt og forklare pasientens smerter» er dessuten ikke det samme som å konkludere med at smertene har en annen årsak. Det hadde vært å forvente at dr. Fallås hadde uttalt seg langt tydeligere dersom han med dette mente at deler av kneplagene ikke stod i årsakssammenheng med yrkesskaden, særlig når det sees hen til at det konkluderes med en slik klar sammenheng i avsnittet foran.

De neste to erklæringene fra dr. Fallås tyder også på at han har ansett alle kneplagene som yrkesskaderelaterte. I erklæringen 29. februar 2012 beskriver dr. Follås kneplagene, og at man tidligere har tolket dette som patellofemoralleddsmerter. Han opprettholder sin tidligere konklusjon om 10 prosent medisinsk invaliditet ut fra forskrift om ménerstatning ved yrkesskade. Også her behandles plagene samlet som én yrkesskade uten noen deling i forhold til andre årsaker. På tilsvarende måte forholder Fallås seg også i sin siste erklæring.

Dr. Myklebust skriver i sin erklæring at As «… kneplager må en oppfatte er sekundært til tidligere traume….». Lagmannsretten forstår dette slik at også Myklebust mener alle kneplagene har sin årsak i yrkesskaden. Samme standpunkt inntar As fastleger: C i sin erklæring 2. mars 2011 og B 23. november 2015, der han skriver at «Pasienten har kronisks smerter i begge knær etter yrkesskade i -94 og hvor han konkluderer med at «…hans uførhet skyldes 100% yrkesskaden».»

NAVs rådgivende leger synes derimot å oppfatte dr. Fallås slik at patellofemoralsmerter ikke har sin årsak i yrkesskaden, hvilket også Trygderetten som nevnt har lagt til grunn. Slik forstås dr. Hill Øiens uttalelse i erklæringen av 7. april 2015, der det vises til at dr. Fallås mener det er vanskelig å forklare pasientens smerter, og hvor det bl.a. ut fra dette konkluderes med at bare halvparten av plagene er yrkesskaderelaterte. En slik forståelse av Fallås sine erklæringer, finner som nevnt lagmannsretten mindre sannsynlig.

Også rådgivende lege for NAV Klageinstans, dr. Harald Elvsåshagen, bygger sin vurdering på at dr. Fallås ikke anser patellofemoralsmertene som forårsaket av arbeidsulykken. Elvsåshagen mener endog at Fallås har foretatt en 50/50 fordeling av kneplagene på yrkesskaden og andre skadeårsaker. Noen referanse til at Fallås har foretatt en slik fordeling, er ikke oppgitt eller dokumentert for lagmannsretten, som derfor må legge til grunn at Elvsåshagen her bygger sin konklusjon på et feil grunnlag.

Videre viser Elvsåshagen i sin begrunnelse for ikke å anse alle kneplagene forårsaket av yrkesskaden, bl.a. til at dr. Mauroy i epikrise 16. desember 1996, fant As kneplager mest forenlig med chondromalacia patella, som er den tidligere betegnelsen på patellofemoralt smertesyndrom. Elvsåshagen har for lagmannsretten forklart at den positive Mc Murrays test, som dr. Mauroy utførte, likevel indikerte meniskskade. Senere er dette også påvist ved artroskopi i 2000, som dr. Mauroy i 1996 ikke fant sikker indikasjon for. Den senere påvisningen av meniskskadene tilsier, etter lagmannsrettens syn, at man ikke kan ta dr. Mauroys erklæring til inntekt for at patellofemoralsmerter er en selvstendig årsak til kneplagene, og uavhengig av arbeidsulykken.

Videre har Staten trukket frem erklæringen av 16. juli 1996 fra fastlege D hvor det står at A i hele oppveksten var plaget med «knepping» i knærne. Lagmannsretten mener det vanskelig kan utledes at «knepping» i knærne har hatt noen betydning for bortfall av ervervsevnen. Som forklart av dr. Elvsåshagen vil deler i kneleddet gli mot hverandre og kunne gi lyd uten at det innebærer at kneet er skadet. I nevnte erklæring fra dr. D oppgis at A hadde vært «Plaget av knærne nå i halvannet år», hvilket tidsmessig underbygger at yrkesskaden i desember 2014 var årsaken til hele kneplagen.

Staten har fremholdt at to uhell i henholdsvis 1998 og 1999, er like sannsynlige årsaker til kneplagene som yrkesskaden. Den første hendelsen er i fastlegejournalen 1. desember 1998 omtalt slik:

«Falt ned fra stilling hjemme og landet på brekkjern. Fått sydd mellom to tær. Fikk vondt i ve. kne etter dette. Skjedde torsdag kveld. Ikke hevelse i kne. Vondt bak kneet.»

A ble fullt sykemeldt fra 27. november til 6. desember 1998 med diagnosen «Forstuing/forstrekning/kne».

A har forklart at uhellet skyldes et fall hjemme fra et stilas ca. 60 cm høyt, der han tråkket på et brekkjern da han landet og fikk sårskade i foten som ble sydd på legevakten.

Den neste hendelsen 20. august 1999 er beskrevet slik i fastlegejournalen:

«Hadde uhell og fikk ødelagt finger, arm og bein. Fikk finger inn mellom to tannhjul i motor. Ramlet ned og slo arm og bein.»

Han fikk full sykemelding fra 19. august til 29. august 1999 med diagnosene «Skade brudd IKA» og «Kne sympt/plager.»

Ved senere konsultasjon den 3. september 1999 fremkommer av journalnotatet at:

«Viser fram arr i ve. ringefinger. Ser fint ut. Knærne plager ham. Er ømme konstant. Han falt da han hadde fingerskaden. Klager på ømhet prox. hø. kne. Knepp ved mcmurrey. Er øm litt i lat. Leddspalte.»

Han ble videre sykemeldt frem til 10. oktober 1999.

A har forklart hendelsen med at han fikk fingrene inn i tannhjul på en båtmotor idet motoren ble startet, og at han falt bakover og i dørken da ha trakk fingrene til seg. Lagmannsretten har forstått det slik at den oppgitte bruddskaden knytter seg til fingrene, ikke kneet.

Med unntak av dr. Elvsåshagens vurdering den 24. november 2019, er det ingen av de fremlagte medisinske erklæringene som viser til, eller foretar noen vurdering av, om disse uhellene kan ha forårsaket varige kneplager. Heller ikke dr. Elvsåshagen, som bare trekker frem uhellet 1. desember 1998, vurderer konkret skadeevnen av denne hendelsen. Trygderetten har i sin avgjørelse heller ikke nevnt de to hendelsene som mulige årsaker til kneplagene. Lagmannsretten vurderer uhellenes skadeevne som så begrenset, at de mest sannsynlig ikke førte til noe varig tap av ervervsevne.

Basert på dr. Svenningsen erklæring av 19. mai 2000, hvor han skriver at «…det er godt mulig at meniskskadene skyldes skaden i 1994», har rådgivende lege Nina Holm den 26. mai 2000 – og senere på samme grunnlag dr. Bente Røhr den 27. april 2001 – konkludert med at bare 50 prosent av kneplagene skyldes yrkesskaden, mens den øvrige delen er forårsaket av «… slitasje oppstått over tid.» Lagmannsretten viser til at dr. Fallås i sin erklæring 19. juni 2002, uttaler at artroskopiene i 2000 viser at meniskene ikke hadde noe degenerativt utseende. Senere MR og røntgen, jfr. Fallås sin erklæring av 29. februar 2012, viser heller ikke holdepunkter for slitasje. Også dr. Myklebust har 3. januar 2012 uttalt at det ikke er tegn til brusksvinn eller degenerative forandringer. Det er da etter lagmannsrettens syn, lite sannsynlig at noen av kneproblemene har sin årsak i slitasje.

Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at dr. Holms erklæring av 16. mai 2003, hvor hun konkluderer med at A ikke oppfyller de medisinske vilkår for uførepensjon fordi hun anser at han har en restarbeidsevne over 50 prosent, kan tillegges noen vekt når det senere er fastslått at ervervsevnen er tapt fullt ut.

Både dr. Hill Øien og dr. Elvsåshagen har for sine vurderinger også lagt vekt på at knesmerter av invalidiserende karakter er uvanlige når skadede menisker er fjernet. A har derimot påberopt seg opplysninger fra helsenorge.no om at også behandlede meniskskader på grunn av bruskslitasje og utvikling av artrose, kunne skape problemer over tid.

Lagmannsretten viser til at det, som nevnt, ikke er påvist hverken bruskslitasje eller artrose som kan forklare smertetilstanden etter operasjonene, og at det derfor fortsatt er grunnlag for å anse tilstanden som «uvanlig». Likevel kan ikke det etter lagmannsrettens syn svekke yrkesskadens betydning som årsak til kneplagene. Sett i sammenheng med de øvrige erklæringer fra dr. Fallås, dr. Myklebust, og fastlegene C og B, mener lagmannsretten det er mest sannsynlig at kneplagene fullt ut skyldes arbeidsulykken.

En gjennomgang av fremlagte legejournaler fra 1998 til april 2011 bekrefter også for lagmannsretten at det er knærne som har vært det gjennomgående problemet.

Det gjenstår dernest å vurdere betydningen av As plager i skuldre, nakke, rygg, og ulike «tenderpoints». Trygderetten la til grunn at disse plagene ikke hadde sin årsak i yrkesskaden og deler av uførheten derfor måtte tilskrives andre årsaker. Av dr. Bs erklæring 23. november 2015 (faktisk utdrag side 147) fremgår at han mener dette er smerter som er resultat av overbelastninger for å kompensere for kneskaden, og således står i årsakssammenheng med denne.

Lagmannsretten viser til at de nevnte plagene er omtalt første gang i fastlegejournalen i april 2011. As uføretidspunkt er av NAV Klageinstans satt til august 2001. Fra endringsvedtaket inntas:

«Etter klageinstansens vurdering synes det fastsatte uførhetstidspunktet i din sak å være diskutabelt. Du ble riktignok langtidssykemeldt fra siste arbeidsforhold i oktober 2010, men dine sykdomsplager har vært til stede hele veien siden 1994, og synes å ha blitt forverret og kronifisert siden langtidssykmeldingen 2001. Til tross for mye behandling og attføring har funksjonssvikten sykdommen har medført, vist seg ikke å bli bedre med tiden, og det synes lite tvilsomt at du har presset deg hardt for å forsøke å stå i arbeid, blant annet ved å forsøke deg som selvstendig næringsdrivende. De arbeidsforholdene du har hatt som arbeidstaker siden 2001 har vært kortvarige, og etter dette har du mottatt ytelser fra NAV stort sett sammenhengende, herunder attføringspenger, rehabiliteringspenger og arbeidsavklaringspenger.»

Lagmannsretten mener dette viser at i alle fall det alt vesentligste, om ikke hele, uførheten inntrådte lenge før andre plager enn kneplagene, realiserte seg. Dr. Fallås viser også i sin erklæring 8. oktober 2012 til at A hadde vært i attføringssystemet i over 10 år og «Ut fra mitt skjønn tror jeg ikke at videre attføringstiltak vil føre frem pga pasientens bilaterale kneplager.» Lagmannsretten forstår dr. Fallås slik at han henfører hele uførheten til kneplagene.

Lagmannsretten finner etter dette sannsynliggjort at det er kneplagene som følge av yrkesskaden som er den direkte årsaken til at uførheten inntrådte i august 2001, og at de øvrige plagene under enhver omstendighet ikke kan utgjøre så mye som 30 prosent av den samlede uførheten.

Det er unødvendig for lagmannsretten å vurdere om kneplagene har medført overbelastning og dermed smertedannelse i andre deler av kroppen, som i så fall også står i årsakssammenheng med yrkesskaden. At sensitivisering eller en påvist bencyste skal anses som en selvstendig virkende årsak til uførheten, finner lagmannsretten ikke grunnlag for. Heller ikke fibromyalgi kan anses som en slik faktor, selv om «tenderpoints» gir plager av lignende karakter. Det vises til dr. Bs uttalelse om dette i erklæring 19. juli 2012.

Trygderettens kjennelse bygger dermed på feil faktum, som har hatt betydning for resultatet. Lagmannsretten finner derfor at kjennelsen er ugyldig.

Sakskostnader

A har vunnet saken fullt ut, og skal tilkjennes nødvendige og rimelige kostnader med saken, jfr. tvisteloven § 20-2annet ledd og § 20-5. Det er ikke grunner til å gjøre unntak fra dette.

Adv. Lohne har fremlagt kostnadsoppgave på 320 550 kroner eks. mva., hvor 303 550 kroner er salær og 17 000 kroner knytter seg til «avslutning og reise», kost, losji og kopiering. Samlede kostnader inkl. mva. er 400 687 kroner.

Det er også krevd dekket kostnader til rettsgebyr, men det følger av rettsgebyrloven § 10 nr. 9 at det ikke betales gebyr i sak som reises av en trygdet mot Arbeids- og velferdsdirektoratet eller ellers i henhold til pensjons- eller trygdelovgivningen.

Adv. Frøstrup har under hovedforhandlingens avslutning, protestert mot salærkravets størrelse, og adv. Lohne hadde der ordet til nærmere å begrunne kravet.

Det er krevd dekket salær med 97 500 kroner for 37 ½ times arbeid med «Klage-/saksbehandling mot NAV/Trygderetten.» Etter § 20-5 er det bare kostnader «ved saken» som kan kreves dekket som sakskostnader. Dette er i utgangspunktet kun kostnader fra og med utarbeidelse av stevning. Kostnader i forbindelse med forvaltningssaken kan likevel medtas dersom dette arbeidet har kommet til nytte i rettssaken, jfr. tvistelovens kommentarutgave, punkt 5 til bestemmelsen, med videre henvisning til rettspraksis. Etter lagmannsrettens syn er det klart at ikke alt arbeidet med forvaltningssaken har kommet til nytte i rettssaken. Omfanget blir i mangel av nærmere opplysninger, å fastsette skjønnsmessig. Det vises nærmere til vurderingen nedenfor.

Salærkravet som er oppgitt for arbeidet med rettssaken, er etter lagmannsrettens syn i det vesentlige for høyt. Det er krevd dekket 71 1/4 time i salær frem til hovedforhandling.

Hovedforhandlingen foregikk over én rettsdag. Sakens problemstilling er meget begrenset. Dokumentasjonen er ikke omfattende, og det har bare vært ført ett vitne fra motparten, etter at saksøker frafalt sitt eneste vitne under hovedforhandlingen. I tillegg til stevning og sluttinnlegg, har adv. Lohne inngitt tre prosesskriv som bare er oversendelser av nye dokumentbevis. Saken reiser ikke vanskelige juridiske problemstillinger. Saksforberedelsen for lagmannsretten har dermed vært begrenset. Arbeidet som er utført i forbindelse med forvaltningssaken, har dessuten delvis kommet til gode også for rettssaken, og skulle derfor medføre behov for mindre tidsbruk. Med en timepris på 2 600 kroner eks. mva., må det forventes at advokaten har særlig god kompetanse på fagområdet, og at medgått tid dermed blir mindre enn for andre advokater uten slik kompetanse.

Lagmannsretten kan heller ikke se at forberedelsene til rettssaken har pågått over så lang tid at dette har ført til store ekstrakostnader. Stevning er innlevert 22. februar i år og hovedforhandling ble holdt ca. 9 måneder senere. Tidsforløpet vil nok ha medført et visst behov for repetisjon av saksforholdet frem mot hovedforhandlingen, men ikke i noe stort omfang.

Lagmannsretten mener at salærkravet vesentlig overstiger det som må anses å ha vært nødvendig. For en viss sammenligning nevnes at adv. Frøstrup har krevd 59 800 kroner eks. mva. for 28 ½ times arbeid frem til hovedforhandlingen, selv om lagmannsretten er innforstått med at arbeidet for adv. Lohne naturlig vil være mer omfattende, jfr. bl.a. at ankemotparten vil kunne trekke veksler på forvaltningens utredningsapparat.

Skjønnsmessig mener lagmannsretten at A ikke kan kreve dekket salær for mer enn 60 timer frem til hovedforhandlingen, inklusiv den den delen av arbeidet med forvaltningssaken som har kommet rettssaken til gode. Beløpet utgjør 156 000 kroner eks. mva. I tillegg kommer medgått tid i hovedforhandling samt de øvrige oppgitte kostnader, som det ikke er grunn til å endre, til sammen 37 800 kroner. Samlede sakskostnader som kan kreves dekket av motparten settes etter dette til 193 800 kroner; 242 250 kroner inkl. mva.

A gjøres oppmerksom på at han kan be om at lagmannsretten fastsetter godtgjørelsen til egen prosessfullmektig, jfr. tvisteloven § 3-8. Slikt krav må fremsettes innen én måned etter forkynnelse av dommen. 

DOMSSLUTNING:1.Trygderettens kjennelse er ugyldig.2.Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet betaler i sakskostnader for lagmannsretten 242 250 – tohundreogførtitotusentohundreogfemti – kroner til A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse