Brosymptomer er nødvendige for å knytte varige plager til en skadehendelse. Det er ikke noe krav om at symptomene har vært til stede hver eneste dag. Det er normalt at personer med kroniske plager har gode og dårlige perioder, men om det har foreligget lange symptomfrie intervaller så vil det bli vanskeligere å oppfylle kravet til brosymptomer.

Kravet til brosymptomer er et av de såkalte Lie-kriteriene som anvendes for å vurdere årsakssammenheng i saker hvor det ikke er en objektivt påvist skade. De øvrige kriteriene er; skadeevne, akuttsymptomer, forenlighet, inngangsinvaliditet og en vurdering av andre årsaker.

 

Brosymptomer binder sammen skadehendelsen med de varige plagene

 

I kravet til brosymptomer ligger at symptomene i varig fase må være knyttet til – og være en følge av – symptomene i akuttfasen. Det må dannes en bro mellom den akutte og den varige fasen.

Utgangspunktet for drøftelsen finnes i Høyesteretts dom i den såkalte Lie-dommen fra 1998. I punkt 3 på side 1577 fremgår:

            Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet.

I Høyesteretts dom i Ask-saken fra 2010 uttales i avsnitt 47:

For det tredje må det foreligge brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen.

Disse utgangspunkter kan gi et inntrykk av at plagene må ha vært sammenhengende til stede, i den forstand at det ikke aksepteres noen symptomfrie perioder eller smertefrie dager.

En nærmere analyse av Lie-dommen, samt den medisinske begrunnelsen for kravet til brosymptomer, viser imidlertid at det ikke er nødvendig med sammenhengende og daglige plager for å oppfylle vilkåret. Symptomfrie perioder, og særlig lange intervaller, vil imidlertid gjøre vurderingen vanskeligere og mer usikker.

Ved å se til betingelseslæren vil kravet til brosymptomer være oppfylt dersom plagene i varig fase ikke ville vært til stede uten skadehendelsen. Eller for å formulere det på en annen måte: Kravet er oppfylt dersom skadehendelsen etter en samlet vurdering mest sannsynlig har ført til plagene i varig fase.

 

Symptomfrie intervaller i brosymptomer gir usikkerhet

 

Utfordringer i vurderingen av brosymptomkriteriet, melder seg når sykehistorien viser at det har foreligget symptomfrie perioder. Hvordan symptomfrie perioder skal vurderes fremgår av andre setning i punkt 3 på side 1577 i Lie-dommen: 

            Dersom pasienten blir frisk [symptomfri], for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene.

Nils Nygaard skriver om Lie-dommen i artikkelen Bevisvurdering ved nakkeskade, Prolaps-dommen og Lie-dommen på side 311:

            At det går periodar utan smerter mv. talar altså imot at det er årsakssammanheng. Men det er vanskeleg å stilla opp nærmare  kriterier.

Det er ikke et absolutt krav om at symptomene må ha vært til stede uavbrutt og sammenhengende. Det kan imidlertid ikke være tvil om at dess lengre de symptomfrie intervaller er, jo større blir usikkerheten. Det må gjøres en konkret helhetsvurdering i hvert tilfelle.

I læreboken Norsk fysikalsk medisin, 2014, Niels Gunnar Juel (red.) gis uttrykk for den samme tilnærmingen som i Lie-dommen. I kapittelet Forsikringsmedisin og spesialistdokumentasjon skrevet av spesialist i fysikalsk medisin Jan Erik Ødegård fremgår:

            Et symptomfritt intervall på måneder eller år fra skadetidspunktet vil trekke sannsynligheten for årsakssammenheng ned.

Forklaringen på den forsiktige anvendelsen av kravet til brosymptomer har sin bakgrunn i opprinnelsen til kriteriet. Kravet til brosymptomer er utviklet i norsk rettspraksis (Lie-dommen). Kriteriet er imidlertid ikke forankret i internasjonal forskning. I rapporten Quebeck task force oppstilles for eksempel ikke et krav om brosymptomer.

Den medisinske begrunnelsen for kravet er beskrevet i SMM 5/2000, under konklusjonen på side 46:

            Det er heller ikke dokumentert nødvendighet av overgangs-brosymptomer mellom akuttfasen og et senere kronisk forløp, men det kan syntes logisk ut fra erfaringer med forløp av skadereaksjoner i bløtdelsvev andre steder i kroppen.

I dette ligger at man bør være svært forsiktig med å avvise årsakssammenheng som følge av manglende brosymptomer alene.

I Rt. 2010 s. 1547 (Ask) ble kravet til brosymptomer behandlet sammen med forenelighetskriteriet. Det er derfor noe vanskelig å få øye på Høyesteretts vurdering av brosymptomer. Det ble imidlertid, i samsvar med de sakkyndiges vurderinger, lagt til grunn at Ask hadde blitt påført en skadebetinget medisinsk invaliditet på 5 %.

Høyesterett kom altså til at kravet til brosymptomer var oppfylt. Det er på den bakgrunn interessant å se nærmere på Asks symptomer. I dommens avsnitt 4 ble det uttalt:

            Etter ulykken ble A kjørt med ambulanse til Follo legevakt. Det går fram av journalen der at A hadde smerter i nakken. Han ble sendt videre til akuttmottaket på Sykehuset Østfold i Fredrikstad for å ta røntgen av nakken. Røntgenbildet viste ingen tegn til skade.       

             Behandlende lege skrev i journalen at A ikke hadde besvær fra noe sted, heller ikke fra nakken, og at han ikke ønsket sykmelding.

Ask fikk senere tilbake nakkeplagene som da ble kroniske. Det gikk fire uker fra skadedagen til Ask på ny tok kontakt med lege. Ask-dommen er dermed et godt eksempel på at kravet til brosymptomer ble ansett oppfylt selv om det forelå et symptomfritt intervall.

 

Brosymptomer – når skadelidte fortsetter i arbeid etter skaden

 

Enkelte skadelidte opplever at det blir brukt «imot» dem i brosymptomdrøftelsen at de etter skaden har klart å fortsette i arbeid. Som det fremgår av Ask-dommen, avsnittene 3 og 6, fortsatte Ask i arbeid fra skadehendelsen den 20. mai 2002 til november 2002. Det var ikke til hinder for at kravet til brosymptomer var oppfylt. Et lignende eksempel er Hålogaland lagmannsretts dom, LH-2009-51173, (Dybvik):

            Det er ikke anført, og er ikke grunnlag for å hevde, at fullt arbeid tilsier fravær av brosymptomer. Det må gjøres en vurdering av det samlede bevisbilde.

I NOU 1994: 20, Personskadeerstatning, uttales om det faktum at skadelidte fortsetter i arbeid på side 181:

            Erfaring tilsier også at mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjøret på at de har prøvd å være i arbeid.

I Rt. 2013 s. 769 (Rauken) ga Høyesterett uttrykk for tilsvarende i avsnitt 53:

            Det er et vesentlig hensyn at det legges til rette for at de skadelidte kan bli stående i arbeid, og løsninger på erstatningsproblematikken som systematisk vil virke uheldig for dem som i det lengste anstrenger seg for å beholde arbeidet, ville være uheldig.

 

Tidsbegrensning i kravet til brosymptomer

 

Det tar i enkelte tilfeller mange år fra en skadehendelse til en erstatningssak kommer til oppgjør. Dersom saken behandles i domstolene, kan det ta både åtte og ti år før saken finner sin løsning. Et praktisk spørsmål er da: Er det nødvendig for skadelidte å sannsynliggjøre brosymptomer helt frem til sakens avslutning? Eller kan det fra et gitt tidspunkt legges til grunn at plagene har stabilisert seg og blitt varige?

For skadelidte har svaret på dette en praktisk konsekvens. Dersom kravet til sannsynliggjøring av brosymptomer gjelder ubegrenset i tid, er skadelidte av rene rettslige grunner tvunget til stadig å oppsøke lege for å få nedtegnet at plagene fortsatt er til stede. Legebesøk av rene rettslige årsaker er ikke bare en sløsing med skadelidtes tid, men også meget uheldig for ressursbruken i helsevesenet.

I Lie-dommen fremgår i punkt 3 på side 1577:

Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet.

I Legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader, 1994, fremgår på side 4:

            Endelig invaliditetsvurdering bør i alminnelighet først skje ca. to år etter at skaden inntrådte.

Kravet i Lie-dommen er at brosymptomer må foreligge frem til en kronisk senfase som inntrer 1 år eller mer etter uhellet. Etter Legeforeningens retningslinjer kan spesialisten foreta en endelig invaliditetsvurdering og vurdere om plagene har blitt varige etter to år.

Jeg tror imidlertid at forskjellen på 1 år eller mer, og to år, er begrunnet i at legeforeningen ønsker å være forsikret om at plager og symptomer har stabilisert seg før det kan utarbeides en spesialisterklæring, hvor det også tas stilling til om plagene har blitt varige.

Et eksempel på at brosymptomer ble vurdert frem til kronisk senfase er Hålogaland lagmannsretts dom, LH-2009-51173 (Dybvik):

            På bakgrunn av ovennevnte bevismateriale, finner lagmannsretten at brosymptomer er sannsynliggjort fra ulykken og frem til uførepensjon ble innvilget, godt ut i den kroniske senfasen.

Konsekvensen av dette er at det som regel er mindre relevant å oppstille et krav om sannsynliggjøring av brosymptomer senere enn to år etter skadehendelsen. Da befinner skadelidte seg i en kronisk senfase.

Websider fra Internett Studio