Et sammensatt årsaksbilde – med flere årsaker – bak en personskade reiser enkelte særskilte problemstillinger. Et sentralt poeng er å avgjøre om det foreligger såkalte samvirkende årsaker.
Det foreligger samvirkende årsaker når den skadegjørende handling har virket sammen med en eller flere årsaker, og alle årsakene sammen har vært nødvendige for å utløse skaden.
Dersom det foreligger samvirkende årsaker, har skadelidte i utgangspunktet rett til full erstatning. Forutsetningen er at den årsak man mener er ansvarlig, for eksempel en trafikkulykke, ikke er en uvesentlig årsaksfaktor sammenlignet med de andre årsakene som har virket inn.
Når årsaksbildet er sammensatt av flere årsaker er det også sentralt å avgjøre om det foreligger årsaker som alene – og uten medvirkning fra trafikkulykken – ville ha ført til deler av skaden.
Man kan tenke seg at skadelidte uavhengig av trafikkulykken ville ha blitt 25 % ufør som følge av plager som var til stede allerede før ulykken. I et slikt tilfelle snakker man om at det foreligger andre selvstendig virkende, eller konkurrerende, årsaker. Til forskjell fra ved samvirkende årsaker – hvor skadevolderen er ansvarlig for hele tapet – skal det ved selvstendig virkende årsaker gjøres et fradrag i erstatningen for den del av tapet som den selvstendig virkende årsak har medført.
Flere årsaker er ikke uvanlig ved lavinvaliditesskade
Når en lavinvaliditetsskade (mindre enn 15 % medisinsk invaliditet) fører til tap av arbeidsevne er årsaksbildet ofte et resultat av flere årsaker. Med sammensatte årsaker menes at skadefølgen er påvirket av en eller flere utenforliggende samvirkende eller konkurrerende årsaker. I tillegg til den anførte skadevoldende handling. Ved sammensatte årsaker må det tas stilling til den enkelte faktors betydning.
Hovedspørsmålet er å avklare om den, eller de utenforliggende årsakene samvirker eller er selvstendig virkende i forhold til den skadegjørende handling. Uttrykkene samvirkende og selvstendig virkende årsaker er rettslige begreper, med et definert rettslig innhold.
Man vil av og til i medisinske erklæringer se opplistet ulike årsaksfaktorer. Det er imidlertid et rettslig spørsmål å ta stilling til om faktorene er samvirkende eller selvstendig virkende i en årsaksdrøftelse.
Når er en utenforliggende årsak relevant – ved vurdering av flere årsaker?
Relevansen av en årsaksfaktor er avhengig av om den kan anses å være en nødvendig betingelse for den aktuelle skaden. Det gjelder både den anførte skadebetingede faktor, og eventuelle andre samvirkende eller konkurrerende årsaker.
Om det for eksempel foreligger mistanke om at psykiske, sosiale, eller andre belastninger har betydning for skadefølgen, må det undersøkes i forhold til hver enkelt av disse forhold om den tilfredsstiller kravene til å være en nødvendig betingelse.
Vurderingen for den enkelte faktor kan gjøres ved anvendelse av de fire vilkår dersom faktoren er en bløtdelsskade. Når det gjelder andre former for skader, vises til min artikkel om bruk av de fire vilkår utenfor nakkeskader.
Det vil ikke være tilstrekkelig å påstå at mulige utenforliggende årsaker – andre årsaker – kan ha betydning. Om en samvirkende eller konkurrerende årsak, for eksempel psykiske, sosiale eller andre belastninger, skal ha betydning, må det sannsynliggjøres at den, eller de, er en nødvendig betingelse.
Når flere årsaker er samvirkende
Når det er avklart at man står ovenfor to eller flere nødvendige betingelser, kan det foreligge samvirkende årsaker. Årsakene er samvirkende når to eller flere årsaker sammen er nødvendige for resultatet. En av faktorene alene er altså ikke nok til å gi skadefølgen.
Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) er et eksempel på samvirkende årsaker. I dommen ble uttalt at:
Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.
I den årsakskjede som leder frem til en skade, kan det – når årsakskravet stilles på denne måte – foreligge flere årsaker og dermed også flere mulige erstatningsbetingende forhold.
De samvirkende årsaker ble i P-pilledom II beskrevet slik:
Det har vært trukket frem en rekke mulige årsaker. Det har vært påpekt at A har hatt en medfødt misdannelse som kan disponere for hjerneslag, at visse opplysninger kan tyde på at hun hadde en infeksjon i dagene forut for trombosen, at hun under håndballspill kan ha blitt rammet av et traume, at hun i ca. 5 år hadde røkt en pakke tobakk i uken, og at hun hadde nydt alkohol den kvelden hun ble syk.
Høyesterett uttalte avslutningsvis under årsaksdrøftelsen:
Mitt standpunkt er altså at p-pillebruken har vært en nødvendig årsak til trombosen, eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold.
Uvesentlighetsdrøftelsen – ved flere årsaker
Forutsetningen for at det kan legges økonomisk ansvar på en samvirkende årsaksfaktor er at faktoren ikke fremstår som for uvesentlig vurdert mot de øvrige samvirkende årsaker.
I P-pilledom II ble uvesentlighetsdrøftelsen uttrykt slik:
Når jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket «nødvendig» at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.
I Rt. 1999 s. 1473 (Stokke) uttalte Høyesterett om den samme drøftelsen at:
Det er bare hvis en av de samvirkende årsaker må anses som ubetydelig at man … kan velge å se bort fra den.
Morten Kjelland oppsummerer rettstilstanden i Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten, 2012:
I andre dommer har Høyesterett brukt uttrykk som «helt uvesentlig årsak», «for beskjedent» og «liten innvirkning på [skade] forløpet».
Uvesentlighetslæren legger opp til en sammenligning av årsakene
… unntak der ansvarshendelsen bare har ytt minimalt bidrag …
Selv om formuleringene varierer, viser de at det bare er aktuelt å sjalte ut årsaker som er helt perifere.
Dette viser at uvesentlighetslæren modifiserer betingelseslæren kun i liten grad. Det stilles ikke store krav til en samvirkende årsak for at den skal kunne holdes ansvarlig.
Det vil kun være i helt spesielle tilfeller at uvesentlighetsdrøftelsen kan føre til frifinnelse når utenforliggende årsaker samvirker med den anførte skadehendelse.
Det kan også tilføyes at uvesentlighetskriteriet utelukkende kommer til anvendelse der hvor det er konstatert samvirkende årsaker. Dersom trafikkulykken er eneste nødvendige betingelse er drøftelsen ikke relevant. Grunnen til at dette nevnes er at man av og til møter anførsler om at det må oppstilles et krav til vesentlighet også når skadehendelsen er alene i årsaksbildet. Det er ikke riktig.
Konsekvensen av samvirkende årsaker
Når det foreligger samvirkende årsaker er utgangspunktet at det kan legges fullt økonomisk ansvar på enhver av årsakene. I P-pilledom II ble det lagt fullt økonomisk ansvar på p-pillen selv om det også forelå en rekke mulige andre årsaker, som virket sammen med pillen. Det reduserer altså ikke skadevolders erstatningsplikt at det eventuelt foreligger utenforliggende eller flere årsaker når årsakene samvirker.
Selvstendig virkende – konkurrerende – årsaker
Når man står ovenfor to eller flere nødvendige betingelser kan det som nevnt foreligge samvirkende årsaker. Faktorene kan imidlertid også være selvstendig virkende – konkurrerende – i forhold til hverandre. En årsak er selvstendig virkende når den alene, og uten bistand fra øvrige årsaksfaktorer, har medført hele eller deler av skadefølgen.
Et eksempel på selvstendig virkende årsaker finnes i Rt. 1999 s. 1473 (Stokke):
Det som er kjernespørsmålet i saken, er om A dersom ulykken ikke hadde skjedd, likevel ville ha blitt delvis ervervsufør.
Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til:
at A ville ha blitt delvis ervervsufør [som følge av ikke-skadebetingede årsaker] selv om ulykken ikke hadde funnet sted, og jeg er blitt stående ved at hennes ervervsmessige uførhet ville ha blitt på 50 %.
Konsekvensen av selvstendig virkende årsaker
Dersom den konkurrerende årsaken har utløst deler av skadefølgen, skal det gjøres fradrag ved utmålingen tilsvarende den økonomiske betydningen av årsaken. I Stokke-dommen ble dette, som det fremgår av dommen, satt til 50 % av inntektstapet.
Når det foreligger konkurrerende årsaker skal det altså gjøres en pro rata fordeling av det økonomiske tapet mellom den skadebetingede og den selvstendig virkende ikke-skadebetingede årsak.