Erstatning for inntektstap skal dekke det tap skadelidte er påført frem til erstatningen utbetales, og det tap skadelidte forventer å bli påført i fremtiden.
I denne artikkelen skriver jeg om enkelte hovedelementer ved beregning av erstatning for inntektstap. Særlig beskrives forhold som er spesielle ved ved beregning av erstatning for inntektstap ved lavinvaliditesskader. Problemstillingene er imidlertid langt på vei de samme enten den medisinske skaden er stor eller liten.
Jeg understreker at med lavinvaliditet sikter jeg til en lav grad av medisinsk invaliditet, og ikke til lav grad av ervervsmessig uførhet.
Det er ikke noen nødvendigvis noen sammenheng mellom en lav medisinsk invaliditet, og en betydelig ervervsuførhet. En liten medisinsk invaliditet kan utløse et fullstendig tap av arbeidsevne.
Om du ser etter noe om dekning av utgifter til behandling og medisiner kan du lese her.
Forskjellen mellom inntekt før og etter skaden
Erstatning for inntektstap skal beregnes i samsvar med det såkalte differanseprinsippet. Prinsippet tar utgangspunkt i inntekten før og etter skaden.
Utgangspunktet for beregningen av inntektstap og differanseprinsippet, ble presisert i Høyesteretts dom, Rt-2010-584 (Stutteri). I avsnitt 42 ble det uttalt at:
Etter skadeserstatningsloven § 3-1 skal erstatning for skade på person dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I bestemmelsens annet ledd heter det:
«Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.»
I avsnitt 43 fremgår: Tapet fastsettes etter det såkalte differanseprinsippet
Det betyr at skadelidte skal ha dekket differansen mellom hva inntekten ville ha vært om skaden ikke hadde skjedd, og hva inntekten faktisk har vært og forventes å bli i fremtiden med skaden.
Det må altså søkes frem til hva skadelidtes reelle inntektsevne ville vært uten skaden, og hva skadelidtes reelle inntektsevne faktisk er med skaden.
I utmålingen snakker man gjerne om at erstatning for inntektstap i utgangspunktet er differansen mellom brutto inntekt uten skaden, og brutto inntekt med skaden.
Brutto inntekt uten skaden
Ved fastsetting av hva inntekten ville vært uten skaden er det naturlig å se først på den inntekt skadelidte faktisk hadde frem til skadetidspunktet – skadelidtes historiske inntekt.
I Rt-2010-584 (Stutteri) uttales i avsnitt 46:
Det må i utgangspunktet være de opplysninger som fremgår av skadelidtes lignings- og regnskapstall, som skal legges til grunn når vedkommendes økonomiske situasjon før skaden skal fastlegges.
Dette er imidlertid, som det er nevnt, kun et utgangspunkt. Ikke alle inntekter fremgår av ligning og regnskap.
Jeg leser Høyesterett, i avsnitt 46 andre setning, slik at også bortfall av inntekter som ikke er registrert, «svarte» inntekter, kan ha et erstatningsrettslig vern:
Det er likevel ikke utenkelig at en skadelidt kan ha hatt inntekter ut over det som er blitt registrert opp gjennom årene. Det er imidlertid ikke hevdet i saken her. Jeg behøver derfor ikke gå nærmere inn på de spørsmål som ville ha oppstått omkring erstatningsvernet i en slik situasjon.
Hadde Høyesterett avvist at bortfall av uregistrerte inntekter har er vern, kunne det enkelt vært uttrykt. Jeg vil imidlertid tro at det vil være sjelden at skadelidte anfører at «svarte» inntekter skal erstattes.
Et mer praktisk tilfelle er når inntektene før skaden ikke gir et riktig bilde på skadelidtes reelle inntektsevne.
Det kan for eksempel være at skadelidte da skaden skjedde var i en utdanningssituasjon, nyansatt i begynnerlønn, eller uten arbeid.
I slike tilfeller må man, for å finne brutto inntekt uten skaden, gjøre en vurdering av hva skadelidtes reelle inntektsevne mest sannsynlig ville vært uten skaden.
Det vil da være relevant å se på, for eksempel, alder, skole- og utdanningsbakgrunn, planer om skole- og utdanning, tidligere arbeidserfaring, planer om fremtidig arbeid, og generelt evnenivå.
Det er den inntekt – inntektsevne – som fremstår som mest sannsynlig etter er en slik samlet vurdering som skal legges til grunn.
Erstatning for inntektstap når det påstås en betydelig lønnsøkning
Dersom det skal legges til grunn en brutto inntekt uten skaden som er betydelig høyere enn skadelidtes historiske – tidligere – inntekter, så skjerpes skadelidtes beviskrav.
Om beviskravet uttales i Stutteri-dommen i avsnitt 45:
Det er skadelidte som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap. Dersom tapet som kreves kompensert, er større enn det tapet som følger av nivået på tidligere inntekter, skjerpes beviskravet, jf. Rt-2003-338 (dykkerdommen). Der heter det i avsnitt 67: «For perioden 1999 til og med 2007 anføres det at han ville ha oppnådd en årsinntekt på henimot 1,3 millioner kroner, eller en økning på ca. 150 %. A har tvilsrisikoen for tapets størrelse, og når det anføres at det ville ha skjedd en så betydelig økning som i dette tilfellet, skjerpes kravet til hvilke bevis som må fremlegges for at det påståtte tapet skal være sannsynliggjort.»
Det skjerpede beviskrav for sannsynliggjøring inntrer når skadelidte hevder at det ville inntrådt en økning, og særlig en betydelig økning, i inntekten. Desto høyere økning i forhold til historiske inntekter som anføres, jo mer vil kravene til bevis for økningen skjerpes.
Som et motstykke til dette må en eventuell anførsel om at inntekten i fremtiden vil utvikle seg negativt i forhold til historiske inntekter også underbygges godt for å bli lagt til grunn.
Gjennomsnittlig inntekt når det ikke er holdepunkter for annet
I enkelte tilfeller gir hverken historiske inntekter, eller andre konkrete omstendigheter holdepunkter for å avklare hva skadelidtes inntekt ville vært uten skaden.
Man kan for eksempel tenke seg en person som har vært ute av arbeid i en lengre periode på grunn av omsorg for barn, eller på grunn av andre forhold, og som ikke har utdanning og arbeidserfaring som trekker i noen spesiell retning.
Ved utmåling av erstatning for inntektstap i slike tilfeller kan det være naturlig å legge til grunn at skadelidte ville hatt en inntekt tilsvarende gjennomsnittet i samfunnet.
Statistisk Sentralbyrå har på sine nettsider tilgjengelig statistikk som viser gjennomsnittlig inntekt for norske lønnstakere.
Når det ikke foreligger grunnlag for å vurdere skadelidte individuelt, antas at det skal gode grunner til for å fravike en slik gjennomsnittsbetraktning.
Brutto inntekt med skaden
Ved beregning av påført inntektstap må det avklares hva inntekten faktisk har vært frem til oppgjøret skjer. Dette er gjerne uproblematisk og må bygges på ligningsopplysningene.
Mer problematisk kan det være å fastslå hva skadelidtes reelle inntekt kommer til å bli i fremtiden med skaden. Vurderingen av skadelidtes fremtidige arbeidsevne med skaden må baseres på hva som i det konkrete tilfellet fremstår som mest sannsynlig.
Eksempler på momenter som er relevante er angitt i skadeserstatningsloven § 3-1. I bestemmelsen fremgår at det skal tas hensyn til:
skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering.
Man skal søke frem til det som i det konkrete tilfellet er mest sannsynlig. Har skadelidte tapt hele sin arbeids- og inntektsevne, skal det kun tas hensyn til trygde- og pensjonsytelser.
Tapt inntekt i basisåret – og enkelte andre elementer ved utmåling av erstatning for inntektstap
Når brutto inntekt med og uten skaden er fastsatt skal beregningen gjøres for hvert enkelt år frem til oppgjørstidspunktet. Summen av tapet i disse år utgjør påført inntektstap.
For beregningen av fremtidstapet er brutto inntekt med og uten skaden basis for beregningen av tapet i basisåret.
Siden jeg kun drøfter hovedelementene i utmålingen vil jeg ikke gå nærmere inn i de enkelte elementene i beregningen. Det nevnes imidlertid at det i tillegg til fastsetting av brutto inntekt og trygdeytelser, naturlig nok må tas hensyn til også andre inntektsposter.
I tillegg må det tas stilling til reiseutgifter med og uten skaden, eventuell fagforeningskontingent med og uten skaden, utgifter i arbeid med og uten skaden og eventuelle andre utgifter med og uten skaden.
Kapitalisering av fremtidstapet ved erstatning for inntektstap
Tapet i fremtidig inntekt skal utbetales som en engangserstatning på oppgjørstidspunktet. For å finne summen som skal utbetales må fremtidstapet omregnes til nåverdi. Det gjøres ved å neddiskontere det fremtidige tapet.
Et sentralt element ved neddiskonteringen er kapitaliseringsrenten. Kapitaliseringsrenten har siden Rt-1993-1524 (Ølberg-dommen) vært 5 %.
En målsetning er at kapitaliseringsrenten skal settes slik at skadelidte skal få dekket sitt reelle fremtidstap.
I Rt-2014-1203 (Kreutzer-dommen) uttalte Høyesterett om kapitaliseringsrenten i avsnitt 101 at:
Jeg er likevel kommet til at en allmenn kapitaliseringsrente på fem prosent nå er noe for høy. Ut fra de forutsetningene jeg har gjort rede for om investeringsvalg, mener jeg at kapitaliseringsrenten bør settes til fire prosent.
En allmenn kapitaliseringsrente ble satt til 4 %. Uansett om det blir riktig eller ikke i det konkrete tilfellet, antas at satsen vil ligge fast i årene som kommer.
Tillegg for skatteulempe ved erstatning for inntektstap
Den neddiskonterte fremtidserstatningen er et nettobeløp. Nettobeløpet vil kunne være gjenstand for beskatning i form av formuesskatt, og skatt på renter på avkastningen.
For å kompensere for disse forhold må det netto fremtidstapet tillegges en såkalt kompensasjon for skatteulempe.
Det er flere forhold som har betydning for beregningen av skatteulempe. For eksempel vil det ha stor betydning hvordan skadelidte disponerer beløpet.
Om beløpet disponeres over mange år tilsier det at skatteulempen må settes høyt. Dersom skadelidte forbruker erstatningen rett etter oppgjøret har skadelidte ikke krav på tillegg for skatteulempe.
Som følge av at det er svært vanskelig å ha oversikt over disse momenter på oppgjørstidspunktet har det i praksis gått en klar linje i retning en standardisering av skatteulempen.
Det ble i Kreutzer-dommen også tatt stilling til skatteulempen. I avsnitt 142 uttales:
Med en kapitaliseringsrente på fire prosent mener jeg på dette grunnlag at skatteulempen her bør være 20 prosent.
Høyesterett ga uttrykk for at skatteulempen her settes til 20 prosent. Det innebærer at skatteulempen ble konkret fastsatt. Den var ikke ment å angi en allmenn skatteulempe.
Jeg vil imidlertid tro at det etter Kreutzer-dommen skal gode grunner til for å sette skatteulempen høyere eller lavere enn til 20 %.
Erstatning for inntektstap i en omskoleringsperiode
En lavinvaliditetsskade kan, som tidligere nevnt, gi en betydelig og varig arbeidsuførhet. Skadelidtes innretningsplikt tilsier at skadelidte så langt det er hensiktsmessig, selv skal foreta tiltak for å begrense det økonomiske tapet.
Det er ikke uvanlig at en lavinvaliditetsskade medfører at skadelidte får funksjonsbegrensninger som gjør at man må bytte jobb. Om skadelidte har evne, og forholdene ligger til rette for det, kan omskolering til annet yrke ofte være en god løsning.
I de tilfeller hvor omskoleringen har vært vellykket og ført skadelidte tilbake til arbeidslivet, vil tapet være begrenset til den perioden skadelidte har vært ute av arbeid.
For det tilfellet at inntektsevnen er redusert etter omskoleringen i forhold til hva inntekten var før skaden – og ville vært i fremtiden uten skaden – vil det også foreligge et fremtidig inntektstap.
(ERSTATNING FOR INNTEKTSTAP)