Full erstatning for nakkesmerter etter fire runder i retten

Saken gjelder krav om personskadeerstatning etter trafikkulykke, og spørsmål om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og senere arbeidsuførhet.

A, født *.*.1955, var natt til 29. september 1996 involvert i en trafikkulykke på riksvei 20 ved Skogbruksmuseet i Elverum kommune. Hun var passasjer i en minibuss som ble påkjørt bakfra av en bil i høy hastighet. If skadeforsikring NUF, på ulykkestidspunktet Uni Storebrand, har påtatt seg ansvar for ulykken, men partene er uenige om hvorvidt A som følge av ulykken ble påført en nakkeslengskade som har medført 50 % arbeidsuførhet.

A var på ulykkestidspunktet ansatt som kunderådgiver i Kredittkassen i 100 % stilling. Hun ble ikke sykmeldt umiddelbart etter ulykken, men ble 50 % sykmeldt på grunn av nakkeplager 29. oktober 1996, dvs. én måned etter ulykken. Hun var friskmeldt fra 1. januar 1997. A fratrådte sin stilling i Kredittkassen i september 1997 og mottok da en «sluttpakke» i forbindelse med nedbemanning i banken.

A var deretter etter eget ønske hjemmeværende en periode, og begynte i 40 % stilling i Norges Astma og allergiforbund fra 1. april 1998. Ett år senere, 1. april 1999, gikk hun opp i 80 % stilling og fra 1. april 2000 i 100 % stilling. Hun arbeidet etter dette i full stilling frem til 21. januar 2003, med unntak av en periode fra 15. august 2000 til 1. april 2001 da hun var 50 % sykmeldt på grunn av «muskel-skjelettsykdom/bindevevssykdom». Hun ble igjen 50 % sykemeldt fra 21. januar 2003 på grunn av nakkeplager, og hun var deretter av samme grunn 50 % sykemeldt helt frem til hun fikk innvilget tidsbegrenset uførepensjon fra januar 2004 med en uføregrad på 50 %. A fikk innvilget 50 % varig uførepensjon fra 1. februar 2010 på grunn av nakkeplagene.

A hadde også før ulykken nakke-/skulderplager og hodepine som krevde behandling med fysioterapi, smertestillende og muskelavslappende medikamenter, samt sykmelding. Hun var sykemeldt fra 17. november 1995 og ut året og deretter 50 % sykemeldt fra 1. januar 1996 til 29. februar 1996. Det fremgår av et journalutskrift fra november 1995 at hun «[e]r i ferd med å kollapse på grunn av vonde skuldre, nakke og pågående separasjonsforhandlinger».

Det fremgår av fremlagt legejournal at A ikke hadde umiddelbare smerter eller plager etter ulykken. A oppsøkte imidlertid fastlegen halvannet døgn etter ulykken, og det er i journalen beskrevet at hun hadde smerter på høyre side av nakken og at hun var palpasjonsøm langs flere nakkevirvler, spesielt C4 og C5. Det ble rekvirert røntgen, men den viste ingen patologiske funn.

I januar 1998 er det beskrevet gradvis bedring av nakkesmertene, men økende smerter i begge hender. A ble henvist til nevrologisk undersøkelse og forsikringsselskapet anmodet nevrolog Karl-Friedrich Amthor, Volvat medisinske senter, om sakkyndig erklæring. I Amthors vurdering 11. mars 1998 fremkommer det:

«De foreliggende opplysninger om skademekanismen tyder på at pasienten i forbindelse med den aktuelle trafikkulykken fikk påført et distorsjonstraume av nakken.[…] Selv om det har vært et noe protrahert forløp, traumets alvorlighetsgrad tatt i betraktning, kan man fortsatt gå ut fra en god prognose. Jeg syns det for tidlig å avgi en spes.erklæring (det har bare gått 1 ½ år siden ulykken). Pas’ symptomer med smerter og parestesier i hendene, som oppsto høsten 1997, og som i øyeblikket dominerer tilstanden, kan vanskelig relateres til trafikkulykken. Det kunne ikke påvises sikre utfall ved nevr. us. i dag.»

Høsten 1998 beskrives det en akutt forverring av svimmelhet og det blir ytret mistanke om virus på balansenerven. Det er også noen journalnotater hvor det fremkommer nakkeplager og hodepine. I april 1999 ble nevrolog Karl-Friedrich Amthor anmodet om å avgi spesialisterklæring vedrørende årsakssammenheng, vurdering av medisinsk og ervervsmessig invaliditet og eventuelt behov for videre behandling. I erklæring datert 9. november 1999 konkluderte Amthor slik:

«1. Jeg anser det som mindre sannsynlig at pasientens nåværende helseplager er en umiddelbar følge av trafikkulykken den 29.09.96.

2. Ulykken har, etter min vurdering, ikke medført en varig medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.»

Etter dette meddelte If Skadeforsikring i brev 12. november 1999 til A at selskapet ikke fant grunnlag for ytterligere erstatningsvurdering i saken. Selskapet begrunnet avslaget med at legen hadde konkludert med at det ikke forelå årsakssammenheng mellom As helseplager og trafikkulykken.

A hadde på dette tidspunktet søkt advokatbistand og hennes daværende prosessfullmektig tok kontakt pr telefon med forsikringsselskapet 24. november 1999 og opplyste at A og hennes lege ønsket å komme med bemerkninger til den sakkyndige erklæringen. Forsikringsselskapet opplyste da om at en eventuell ny spesialisterklæring måtte innhentes for As egen regning. I brev til A 30. november 1999 skrev forsikringsselskapet:

«Med bakgrunn i den mottatte spesialisterklæring, som konkluderer med manglende årsakssammenheng mellom trafikkskade og plager, vil det ikke være grunnlag for ytterligere erstatningsutbetaling på saken. Selskapet har tidligere refundert lege/behandlingsutgifter med samlet kr 13.104,-.

Til tross for ovennevnte har vi etter en samlet vurdering valgt å dekke kravet i forbindelse med fysikalsk behandling med kr 1440,-. Beløpet er overført Deres bankkonto 1820 14 31154. Når det imidlertid gjelder kravet om dekning av div. utgifter/avgifter til Elverum legesenter, så vil disse ikke være dekningsmessige.»

A ga sine kommentarer til den sakkyndige erklæringen i brev datert 26. november 1999. Hun innhentet også en erklæring fra sin primærlege Sverre Madsbu hvor han ga sine kommentarer til forhold i sakkyndigerklæringen som han mente var blitt unøyaktig/feil. As prosessfullmektig sendte deretter disse to dokumentene til Amthor og ba ham vurdere om det var grunnlag for å endre standpunktet om manglende årsakssammenheng.

Amthor opprettholdt i tilleggserklæring/brev datert 6. januar 2000 sin vurdering om at det «er mindre sannsynlig at pasientens nåværende helseplager er en umiddelbar følge av trafikkulykken».

As prosessfullmektig oversendte 14. februar 2000 «tilleggsopplysninger» fra Sverre Madsbu til forsikringsselskapet, og ba om at forsikringsselskapet dekket utgiftene ved at det ble innhentet en uavhengig spesialisterklæring. Det var deretter telefonkontakt mellom prosessfullmektigen og saksbehandler i forsikringsselskapet. I telefonsamtale 20. mars 2000 ble A tilbudt 50 000 kroner som samlet erstatning alt inkludert, alternativt at selskapet fastholdt avslag og at A selv sørget for å innhente en ny spesialisterklæring på egen risiko, men med mulighet for ny vurdering av erstatningsspørsmålet.

I brev fra As advokat til selskapet 24. mars 2000 fremgikk det at A «aksepterer […] kr 40 000 som en skattefri engangsutbetaling som et endelig oppgjør i saken i tillegg til kr 15 000 som dekning av utgifter til juridisk bistand», med tillegg av 270 kroner til dekning av utgifter for journalutskrifter. Beløpet ble utbetalt til A samme dag.

A var på avtaletidspunktet i 80 % stilling, men begynte i 100 % stilling fra 1. april 2000. Hun var 50 % sykmeldt fra august 2000 til april 2001, og det fremkommer i journalutskrift fra august 2000 at hun hadde kroniske nakkesmerter, hodepine og ikke sov om natten, samt en del leddsmerter.

A besvimte i mai 2002 under en flytur på vei til Tunisia, og dette er i legejournaler beskrevet som et anafylaktisk sjokk. Det er ikke nedtegnelser om nakkesmerter i denne perioden, men det fremkom at hun fikk resept på Somadril og Pinex forte. Hun ble 50 % sykemeldt 21. januar 2003, og det fremkommer i legejournalen at hun da har tatt ut separasjon, at dette tok på og at hun hadde mer myalgier. Hun var som beskrevet 50 % sykmeldt fra dette tidspunktet og frem til hun fikk innvilget tidsbegrenset uførepensjon fra januar 2004, og endelig uførepensjon fra 1. februar 2010 med en uføregrad på 50 %.

A innhentet på et senere tidspunkt en ny spesialisterklæring fra spesialist i nevrologi, Magnus Dahl, Sandvika nevrosenter. Dahl avga erklæring 14. juni 2010 og han vurderte det slik at As plager skyldes et samvirke av to årsaker, dels den biomekaniske konsekvens av en bakfrapåkjørsel og dels en følge av hennes opprinnelige sårbarhet for myalgiske plager. Han mente likevel at ulykken sannsynligvis representerte hovedårsaken og uttalte at dersom denne ikke hadde skjedd «ville skadelidte ikke ha utviklet nåværende tilstand og i den grad sykmeldt», men «[p]å den andre side skal det ikke utelukkes at hun selv uten ulykken også ville ha vært plaget av visse myalgiske plager i perioder». Dahl konkluderte med at A ved den aktuelle trafikkulykken ble påført en nakkeskade som medførte skadebetinget medisinsk invaliditet på 7 %, samt en skaderelatert funksjonssvekkelse.

A fremsatte krav om gjenopptak av forsikringssaken, men kravet ble avvist fra forsikringsselskapet. A reiste søksmål mot If Skadeforsikring for Sør-Østerdal tingrett med krav om at If Skadeforsikring dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Tingretten kom til at vilkårene for gjenopptak ikke var oppfylt og avsa dom 16. januar 2012 med slik slutning:

1. If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

A anket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens flertall kom til samme konklusjon som tingretten på samme grunnlag. Lagmannsrettens mindretall fant at avtalen fra mars 2000 ikke omhandlet krav om erstatning for inntektstap, og la dermed til grunn at det ikke var nødvendig å kreve gjenopptak. Etter mindretallets syn var det under enhver omstendighet grunnlag for gjenopptak, og mindretallet fant at det var årsakssammenheng mellom ulykken og skade/tap. Lagmannsretten avsa dom 31. august 2012 med slik domsslutning:

1. Anken forkastes.

2. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.

A anket dommen til Høyesterett. Høyesterett kom til at avtaleloven § 36 under enhver omstendighet ga A anledning til å fremme sitt krav om erstatning for redusert ervervsevne, og at det da ikke var nødvendig å ta stilling til hvordan avtalen om oppgjør måtte forstås. Høyesterett avsa dom 28. mai 2013 – Rt-2013-769 – med slik domsslutning:

1. Lagmannsrettens dom oppheves.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler If Skadeforsikring NUF til A 278 640 – tohundreogsyttiåttetusensekshundreogførti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Ankesaken ble på denne bakgrunn videre behandlet i Eidsivating lagmannsrett. Etter Høyesteretts avgjørelse er tvistetemaet begrenset til spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As arbeidsuførhet. Etter begjæring fra forsikringsselskapet besluttet lagmannsretten at det skulle oppnevnes medisinsk sakkyndig i saken. Spesialist i nevrokirurgi, Ole Jørgen Kirkeby, ble oppnevnt som sakkyndig og avga sakkyndig erklæring 25. november 2013.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset på Hamar 11. og 12. februar 2013. A møtte og avga forklaring. Det ble ført tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Den rettsoppnevnte sakkyndige var til stede under hele ankeforhandling og avga forklaring.

Det foreligger både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken A ble utsatt for og hennes arbeidsuførhet. Det foreligger årsakssammenheng både mellom ulykken og skaden, og mellom skaden og arbeidsuførheten.

Høyesterett har oppstilt fire grunnvilkår for å tilkjenne erstatning i nakkeslengskader, jf Rt-2010-1547 (Ask-dommen) med henvisning til Rt-1998-1565 (Lie-dommen). Disse vilkårene er 1) det må foreligge et adekvat traume, 2) skadelidte må ha hatt akuttsymptomer fra hode eller nakke innenfor en tidsgrense på 72 timer, 3) det må foreligge brosymptomer, og 4) sykdomsbildet må være forenelig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, og det må ikke eksistere andre forhold som er mer sannsynlig årsak til symptomene enn selve ulykken.

Det er ingen tvil om at trafikkulykken representerte et adekvat traume og at A hadde akuttsymptomer innen 24 timer etter ulykken. Det foreligger også omfattende dokumentasjon på at det foreligger brosymptomer, og det er klart sannsynliggjort at det foreligger sammenheng mellom de nakkesmertene som er nedtegnet i akuttfasen og de nakkesmertene som foreligger i den kroniske fasen. Begge de sakkyndige Kirkeby og Dahl konkluderte med at det foreligger brosymptomer og Amthors erklæring må forstås på samme måte. Det er vanskelig å forstå If Skadeforsikrings anførsel om at det ikke foreligger tilstrekkelig sannsynliggjorte brosymptomer, og det er uklart hvilken periode selskapet i denne forbindelse sikter til. Det er ikke noe krav om at plagene må foreligge hver dag og det stilles heller ikke krav om at alt må være nedtegnet i journaler.

Forenlighetskriteriet er også oppfylt. De plagene A har representerer klassiske symptomer for den som blir påført en nakkeslengskade. Utviklingen over tid er også i tråd med hva man kan forvente. Det erkjennes at det vanligste ved nakkeslengskader er at plagene er verst i starten, og at de deretter avtar og enten forsvinner, eller stabiliserer seg i en kronisk fase. Men det er ingen tvil om at det fra medisinsk hold også aksepteres at det kan skje en gradvis forverring, jf Kirkebys og Dahls medisinske vurderinger av dette, og dette må derfor også legges til grunn i den rettslige vurderingen.

Det er beskrevet en forverring av As plager i 2003, men det er ikke grunnlag for å si at dette var en varig forverring. Det faktum at plagene ble forverret en kort periode, kanskje som følge av skilsmissen, medfører ikke at plagene sett over tid ikke er forenlig med nakkeslengskade. Det er forklarlig at hun i en slitsom periode følte noe forverring, men det innebærer ikke at forenlighetskriteriet ikke er oppfylt. Det er ikke noe ved As symptomutvikling som tilsier at plagene ikke har sin årsak i ulykken.

A hadde ingen inngangsinvaliditet. Hennes nakkeplager før ulykken var situasjonsbetingede og forbigående, noe som fremgår av journalnedtegnelsene. Dette medfører at disse plagene ikke har noen betydning for de plagene hun utviklet etter ulykken.

As uførhet kan heller ikke forklares ut fra andre årsaker. If Skadeforsikring har bevisbyrden for at det foreligger andre årsaker til As skade og uførhet. I den grad det er samvirkende årsaker, er uansett trafikkulykken tilstrekkelig vesentlig i årsaksbildet til at den er ansvarsbetingende.

Den rettsoppnevnte sakkyndige Kirkeby har fastslått den medisinske invaliditet til 9 % og at ulykken kan antas å være ansvarlig for 5 % medisinsk invaliditet. Det er klart at en medisinsk invaliditet på 9 % kan ha innvirkning på arbeidsevnen. Også de såkalte «lavinvaliditeter» nyter erstatningsrettslig vern og utmålingen må på vanlig måte baseres på en konkret og individuell vurdering. I dette tilfellet har det medført en reduksjon i ervervsevnen på 50 %.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Det er ikke sannsynliggjort hverken faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As 50 % arbeidsuførhet. For A er de fire vilkårene Høyesterett oppstiller for årsakssammenheng ved nakkeslengskader, ikke oppfylt.

Det erkjennes at trafikkulykken hadde skadeevne, men det må ses hen til at den taxien som A satt i, ble truffet på undersiden bak, såkalt «under-ride», og således ble lite skadet, mens den andre bilen ble påført store skader. Når det gjelder akuttplager var disse moderate og svingte veldig i karakter og styrke. Det er mulig det foreligger akuttsymptom, men de er beskjedne, noe som må tas i betraktning ved vurderingen av om det foreligger brosymptomer.

Det er ikke konstatert tilstrekkelig brosymptomer, men først og fremst er det symptomutviklingen som ikke er forenlig med en påført nakkeslengskade. A hadde riktignok smerter etter ulykken, men hun ble deretter bedre og bedre og etter hvert frisk, noe som ikke er forenlig med nakkeslengskader. Dette må ses i sammenheng med ulykkens begrensede skadeevne og de beskjedne akuttsymptomer. As plager var dessuten på et senere tidspunkt økende, noe som heller ikke er forenlig med nakkeslengskade. En slik symptomutvikling oppfyller ikke kravene som følger av rettspraksis, blant annet i Rt-2010-1547 (Ask-dommen) og senere underrettspraksis. Etter nyere rettspraksis legges lista høyt for å konstatere brosymptomer, og det legges mer vekt på forenlighetskriteriet.

Kravene til forenelighet er ikke oppfylt, for det første ettersom det her er tale om symptomer A hadde fra tidligere. Det fremgår av sykejournaler fra tiden før ulykken at A også da hadde omfattende nakkeplager. De plager A har hatt etter ulykken er de samme som hun hadde før ulykken. For det andre er det andre mer sannsynlige årsaker til plagene enn trafikkulykken. Det vises til at ulykken skjedde i 1996 og at hun arbeidet i lange perioder etter dette, og at hun ble skilt fra sin ektemann like før hun ble sykemeldt. Det fremgår av journalene at hun oppga at dette var en opprivende skilsmisse.

Dersom lagmannsretten kommer til at det foreligger årsakssammenheng, anføres det at ulykken ikke fremstår som en nødvendig betingelse for As uførhet. Dette samsvarer også med den rettsoppnevnte sakkyndige Kirkebys konklusjon. For det tilfellet at ulykken skulle anses som en nødvendig betingelse for uførheten, fremstår ulykken som et så lite vesentlig bidrag til arbeidsuførheten at selskapet ikke kan holdes erstatningsansvarlig. Uansett fremstår ulykken som så fjern og avledet til senere arbeidsuførhet mange år senere, at selskapet ikke kan holdes erstatningsansvarlig.

Det foreligger tre sakkyndige erklæringer i saken, hvorav Amthor som den første og mest tidsnære, konkluderte med at det ikke foreligger årsakssammenheng. Dahl konkluderte flere år senere med at det forelå årsakssammenheng, men Dahl tok uttrykkelig forbehold om at dersom han hadde hatt alle dokumenter i saken til vurdering, kunne konklusjonen ha blitt en annen. Dahl ble heller ikke ført som vitne for lagmannsretten på grunn av forhold som må tilskrives den ankende part. Dahls erklæring må derfor tillegges mindre vekt i vurderingen.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, Ole Jørgen Kirkeby, avga sin erklæring i 2013, altså svært lang tid etter at ulykken fant sted. Kirkeby konkluderte med at det foreligger årsakssammenheng, men at bare 5 % av totalt 9 % prosent medisinsk invaliditet kan tilskrives ulykken. Etter rettspraksis er dette ikke tilstrekkelig til å kunne legge til grunn erstatningsansvar for forsikringsselskapet.

Når det gjelder utmålingen er partene enige om at erstatningen skal beregnes til 1 005 097 kroner. Det skal imidlertid gjøres fradrag for det beløpet som ble utbetalt til A i 2000.

Dersom det legges til grunn at andre selvstendige virkende faktorer har forårsaket tapet eller deler av tapet, skal utmålingen reduseres tilsvarende.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. If Skadeforsikring frifinnes.

2. If Skadeforsikring tilkjennes sakens omkostninger.

Partene er enige om at det foreligger erstatningsansvar for If Skadeforsikring etter bilansvarsloven § 4. Partene er videre enige om erstatningsutmålingen, dersom det legges til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og As arbeidsuførhet. Tvistetemaet for lagmannsretten er hvorvidt det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken A ble utsatt for i 1996 og As senere arbeidsuførhet og dermed økonomiske tap.

Lagmannsretten legger til grunn at utgangspunktet for vurdering av årsakssammenhengen er at bilulykken må ha vært «en nødvendig betingelse» for As medisinske skader og økonomiske tap, og at ulykken «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf Rt-2010-1547 (Ask-dommen) avsnitt 33.

Lagmannsretten vurderer først om det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken og As arbeidsuførhet. Årsakssammenhengen må vurderes konkret basert på en helhetsvurdering av de fremlagte bevis i saken, og selv om det ikke kan legges til grunn et skjerpet beviskrav, må det stilles strenge krav til dokumentasjonen, jf Ask- dommen avsnitt 44 hvor Høyesterett uttalte følgende:

«Selv om det ved nakkeslengstraumer som i vår sak generelt er usikkert om det – ut fra medisinsk viten – er en fysisk årsakssammenheng mellom traumet og senere kroniske smerteplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Men jeg er enig med professor Stovner når han fremholder at «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle». Til tross for den usikkerhet som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen, finner jeg det riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt-1998-1565, på side 1577. Den tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning, jf. samme avgjørelse på side 1570.»

De fire grunnvilkårene som er lagt til grunn i Ask-dommen avsnitt 44 til 48 [44, 45, 46, 47, 48] er 1) om ulykken har hatt tilstrekkelig skadeevne, det vil si til å forårsake en varig skade, 2) om det foreligger akuttsymptomer hos skadelidte innen to, tre døgn etter ulykken, 3) om det foreligger såkalte brosymptomer, det vil si om skadelidte har hatt sammenhengende plager fra ulykken og frem til den kroniske fasen, og 4) om skadelidtes sykdomsbilde er forenlig med kjente nakkeslengskader, og om det er andre årsaksfaktorer som utpeker seg som mer sentrale.

Som ovenfor beskrevet foreligger det tre sakkyndige erklæringer i saken. Den første erklæringen ble gitt av nevrolog Karl-Friedrich Amthor 9. november 1999 etter forespørsel fra forsikringsselskapet. Den andre spesialisterklæring er datert 14. juni 2010 og utarbeidet av spesialist i nevrologi, Magnus Dahl etter forespørsel fra A. Den siste erklæringen er gitt 25. november 2013 av rettsoppnevnt sakkyndig for lagmannsretten, spesialist i nevrokirurgi, Ole Jørgen Kirkeby. De sakkyndige foretok en vurdering av de nevnte fire grunnvilkårene og konkluderte noe ulikt i spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og As arbeidsuførhet.

Det første grunnvilkåret om tilstrekkelig skadeevne er i Rt-1998-1565 (Lie-dommen) på side 1577, jf Ask-dommen avsnitt 45, beskrevet slik at det må foreligge et «adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev». Når det gjelder skadeevnen konkluderte Dahl i sin sakkyndige rapport med at ulykken dreide seg om «en høyenergiulykke som kan ha medført en hyperekstensjon av nakken» og at han «derfor finner det mer sannsynlig at ulykken har en skadeevne enn at den ikke har det». Kirkeby uttaler i sin rapport at det «kan sannsynligvis ikke utelukkes at den aktuelle ulykken hadde en potensiell skadeevne som ville kunne påføre skadelidte nakkesmerter».

Lagmannsretten legger til grunn som uomtvistet at den taxien A satt i ble påkjørt av en bil i svært stor hastighet, og at passasjeren i denne bilen ble lam fra nakken og ned som følge av bilulykken. Det vises i denne forbindelse til de fremlagte politidokumenter knyttet til ulykken. Den taxien som A satt i fikk mindre skader, men lagmannsretten legger til grunn, blant annet etter As egen forklaring, at sammenstøtet var så kraftig at hun ble kastet ut av bilsetet hun satt i. A opplyste til politiet i telefonavhør 3. oktober 1996 at det var dårlig sikt, at det var dugg på innsiden av rutene i bilen og at hun ikke forsto hva som skjedde. Som det redegjøres for nedenfor finner lagmannsretten ikke at A hadde en skade fra før som kunne innebære en økt sårbarhet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at bilulykken i 1996 hadde tilstrekkelig skadeevne, og at det første grunnvilkåret således er oppfylt.

Vilkåret om akuttsymptomer er i Lie-dommen side 1577, jf Ask-dommen avsnitt 46, beskrevet slik at det «må foreligge akutt symptom fra hodet eller nakke innenfor maksimalt et par døgn». Slik lagmannsretten forstår det bestrider If Skadeforsikring i utgangspunktet ikke at dette vilkåret er oppfylt, men har anført at As plager like etter ulykken er moderate.

A har forklart at hun fikk tilbud om å bli fraktet til legevakten etter ulykken, men at hun ikke ønsket dette fordi hun måtte hjem til sine barn. Hun oppsøkte legevakten den påfølgende dag, og det ble da ikke notert noe skade eller nakkeplager. A oppsøkte imidlertid sin fastlege Svein Madsbu 30. september 1996 og det fremgår av røntgenhenvisning at hun hadde «[s]terke smerter i nakken etter påkjørsel bakfra».

Den rettsoppnevnte sakkyndige Kirkeby konkluderte i sin erklæring med at det er «sannsynlighetsovervekt for at det oppstod adekvate og forklarlige symptomer og funn fra nakken i forbindelse med skadehendelsen». Kirkeby fastholdt dette i sin forklaring for lagmannsretten. Dahl uttalte i sin sakkyndige rapport at han etter en samlet vurdering fant det «mer sannsynlig at det forelå symptomer fra nakken innen 24 timer etter ulykken enn at det ikke gjorde det (>50 % sannsynlig)». Dahl tok imidlertid et forbehold for det tilfellet at det forelå et mer utfyllende materiale fra ulykken som skulle tilsi noe annet. Lagmannsretten er enig i de sakkyndiges vurdering og legger til grunn at A hadde akutte symptom innen et døgn etter ulykken og at dette vilkåret således er oppfylt.

Det tredje vilkåret om «brosymptomer» er beskrevet slik i Lie-dommen (Rt-1998-1565) på side 1577:

«Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.»

For lagmannsretten er det fremlagt legeerklæringer, journalutskrifter, sykemeldinger, henvendelser til forsikringsselskapet, dokumentasjon i forbindelse med søknad om uførestønad mv, vedrørende A for perioden fra 1996 og frem til august 2013.

Den rettsoppnevnte sakkyndig Kirkeby, har gjennomgått alle de dokumentene som er fremlagt for lagmannsretten fra tiden etter bilulykken i 1996, og han uttalte følgende i sin rapport:

«Det er sannsynlighetsovervekt for at nakkeplagene etter ulykken vedvarte som lavgradige nakkeplager i årene etter ulykken, i hvert fall frem til våren 2003, da det tilkom en forverring. Det er sannsynlig at det foreligger brosymptomer fra ulykken i form av nakkeplager.»

Kirkeby opprettholdt sin konklusjon under sin muntlige forklaring for lagmannsretten. Dahl la til grunn i sin erklæring at det «er i journaler som foreligger gjennomgående og jevnlig journalført vedvarende plager fra nakken», og han konkluderte med at han derfor fant det «mer sannsynlig at de obligatoriske brosymptomene har vært til stede enn at de ikke har vært det (> 50 %) og dermed vilkår 3 som sannsynliggjort».

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjengi i detalj det dokumentmateriale som er fremlagt for lagmannsretten, men viser til de sakkyndige rapportene hvor det er gitt en oversikt over hovedtrekkene i As «sykehistorikk». Det er ikke fremkommet innsigelser fra partene om at disse fremstillingene er uriktige.

I tiden etter ulykken er det etter lagmannsrettens syn klar dokumentasjon på brosymptomer. Det vises her til journalutskrift fra Helsetorget Legesenter fra bedriftskontroll for A 29. oktober 1996 hvor det fremgår: «Vært m/i ulykke nylig: 29/6-96. Whip-lash-skade… 50 % sykemelding. Forts. «huggælin», men ikke spes. svimmel. .. SM for Nakkesyndrom inkl cervicalcolumna L83…». Det fremgår av Den internasjonale statistiske klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer, ICPC-2 Kodekort, at diagnosen omtalt som «L83» er «Nakkesyndrom». I journalutskriftene fremgår koden L83 deretter den 15. og 27. november 1996, og 13. desember 1996.

I journalutskriftene er det deretter en lang periode med pasientkontakt uten at diagnosen L83 er nevnt, men det er flere ganger vist til As «whiplash-skade», behov for fysikalsk behandling, og behandling i form av varme, massasje og øvelser. Det vises for eksempel til journalutskrift fra 14. februar 1997, 28. juni 1998 og 7. januar 2000. Det vises også til Amthors journal 3. mars 1998 og hans spesialisterklæring 9. september 1999 hvor det fremgår at A ved undersøkelse 8. september 1999 opplyste «at hun siden ulykken har vært plaget med varierende smerter i nedre del av nakken…».

Som ovenfor nevnt var A 50 % sykmeldt på grunn av «muskel-sjelettsykdom/ bindevevssykdom» fra 15. august 2000 til 1. april 2001. Det fremgår av journalutskrift fra 3. august 2001 at A «[s]liter med kroniske nakkesmerter. Har hodepine. Sover ikke om natten.» I journalutskrift fra 31. oktober 2001 fremgår det at hun er «fortvilet over forhold i nakken».

I journalutskriftene for året 2002 fremgår det pasientkontakt med A på grunn av allergi, en besvimelsesepisode på flyreise, og ved konsultasjon 28. august 2002 fremgår det at hun «har det bra i varmen». Det fremgår imidlertid ikke noen pasientkontakt vedrørende nakkeplager i løpet av 2002.

I journalutskriftene fra og med 2003 benyttes koden «L01» som i henhold til ICPC-2 Kodekort er «Nakkesymptomer/plager». Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at dette gjelder tilsvarende plager som koden L83 omfatter. I journalutskrift fra 21. januar 2003 fremgår koden L01, og det fremgår også at A har tatt ut separasjon og at hun har «[m]ye myalgier nå. Dette tar på. Mannen har ikke flyttet ut ennå».

Det fremgår at nakkeplagene forverres ut over 2003 og koden L01 gjentas i konsultasjoner 3. og 31. mars 2003, 20. april 2003, 15. mai 2003, 2. juli 2003, 9. september 2003, 31. oktober 2003 og 11. november 2003. I legeerklæringene fra 2003 i forbindelse med As søknad om delvis uførepensjon, er det uten videre lagt til grunn at uførheten skyldes whip-lash-skaden i 1996. A var som ovenfor nevnt 50 % sykemeldt fra 21. januar 2003 og helt frem til hun fikk innvilget tidsbegrenset uførepensjon fra januar 2004 med en uføregrad på 50 %. A var 50 % ufør frem til hun fikk innvilget 50 % varig uførepensjon fra 1. februar 2010.

Det fremkommer av de fremlagte dokumenter at A deretter har vedvarende nakkeplager. Eksempelvis fremgår det av henvisning til nevrologisk undersøkelse fra lege Kjetil Høye 21. desember 2004 at hun «var utsatt for kraftig whip-lash-skade 29/9-96».. og at hun har «etter dette slitt med kroniske nakkesmerter», av lege Svein Nilssons erklæring 11. april 2005 fremgår det at det «er smerter som starter i nakken (tar seg til C2-3) Smertene går opp i hodet på sidene legger seg over øynene», og av lege Anders Øverland erklæring 25. september 2006 fremgår det at hun har en «whip-lash-skade i -96 … Diagnose L83». Tilsvarende fremgår av journalutskrifter for årene frem til 2013.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke legges vekt på at det er enkelte perioder det ikke foreligger journalnotater eller annet som bekrefter As symptomer. Det legges til grunn at det var liten mulighet til behandling for hennes plager ut over den behandling hun løpende ble henvist til. As nakkeplager har i henhold til hennes egen forklaring og opplysningene i de fremlagte dokumenter, vært varierende i intensitet, noe som har hatt betydning både for As behov for behandling, og også at hun i perioder etter ulykken har vært i fullt arbeid. Fremlagte journaler viser at det er nedtegnet nakkesmerter fra ulykken og frem til en kronisk senfase ett år eller mer etter uhellet, jf Lie-dommen som vist til ovenfor. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at A ikke på noe tidspunkt etter ulykken har vært frisk fra nakkesmertene, og at hun derfor i hele perioden etter ulykken har hatt vedvarende nakkeplager.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering og i tråd med de sakkyndige Dahls og Kirkebys vurderinger, at det er sannsynliggjort at A helt fra akuttfasen har hatt vedvarende brosymptomer og at dette vilkåret er oppfylt. Det vises til at heller ikke nevrolog Amthor la til grunn at A i perioder var kvitt nakkeplagene, men han fant at ulykken ikke var årsaken til disse plagene. Det bemerkes at lagmannsretten i denne vurderingen har lagt til grunn at det må «stille stenge krav til dokumentasjon» og at «den tidsnære dokumentasjon» skal tillegges størst betydning, jf Ask-dommen avsnitt 44.

Det fjerde vilkåret i vurderingen av årsakssammenhengen er forenlighetskriteriet, som i henhold til Ask-dommen avsnitt 47 innebærer at «det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng». Dette vilkåret innebærer for det første at skadelidte «ikke må ha hatt tilsvarende problemer før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene», det vil si såkalt «inngangsinvaliditet», jf Ask-dommen avsnitt 48.

Den rettsoppnevnte sakkyndig Kirkeby, uttalte i sin erklæring at det «har vært behandlingskrevende nakke-, skulder-, og leddplager også før ulykken, men at plagene har vært så vedvarende at de kvalifiserer for inngangsinvaliditet er usikkert». Dahl uttalte om dette i sin erklæring:

«Det er udiskutabelt at skadelidte var periodevis plaget med nakkesmerter der hun var i behov av regelmessig fysioterapi og smertestillende/muskelavslappende medikamenter. Det synes imidlertid ikke å ha vært av en slik omfattende karakter at en vil hevde at det i dette tilfellet forelå noen inngangsinvaliditet.

På bakgrunn av dokumentasjonen mener jeg man uansett kan konkludere med at det kun foreligger en sårbarhet, men altså ingen inngangsinvaliditet.»

Lege Sverre Madsbu ved Elverum legesenter uttalte i sin kommentar 22. november 1999 til Amthors spesialisterklæring, at han som As primærlege, vurderer hennes «nakkeplager før bilulykken som ubetydelige». Madsbu uttalte i dette brevet at han med sin kjennskap til A og opplysningene i journalene, anså det som «ikke sannsynlig at pasienten hadde økt psykisk eller fysisk sårbarhet ved trafikkuhellet».

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er sannsynlig at det foreligger inngangsinvaliditet.

Forenlighetskravet innebærer for det andre at «plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp» og Høyesterett uttaler videre om forenlighetskriteriet i Ask-dommen avsnitt 48:

«… I det ligger at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente, forutsatt at A fikk en fysisk skade som følge av kollisjonen. Nå er det riktignok uklart hva som er en forventet utvikling, gitt at tradisjonell medisin i dag ikke kan forklare hva som eventuelt er den fysiske årsaken til kroniske skader etter nakkesleng. Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er ifølge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418.»

A tidligere fastlege, Kjetil Høye, forklarte at han på bakgrunn av hans pasientkontakt med A, anså hennes plager som «typisk whip-lash-skade». Dahl konkluderte i sin erklæring med at forenlighetskriteriet er oppfylt. Kirkeby uttalte i sin erklæring:

«Det som taler for å knytte skadelidtes nakkeplager og hodepine til ulykken er at skadelidte fikk dokumentert akuttsymptomer i nær forbindelse med en potensielt skadevoldende ulykke. Skadelidte har sannsynligvis ikke på noe tidspunkt etter ulykken vært uten symptomer. Det er ikke sannsynlig at det var samme grad av vedvarende nakkeplager i forkant av ulykken. Det er således sannsynlighetsovervekt for at det er sammenheng i tid mellom en forverring av nakkeplagene og ulykken. Det tilkom imidlertid en forverring av nakkeplagene i 2003 som, sammen med andre forhold, førte til en vedvarende arbeidsmessig funksjonssvikt.

Det er sannsynlighetsovervekt for at de nåværende nakkeplagene delvis er relatert til den aktuelle ulykken i september 1996.»

Amthor konkluderte som nevnt i 1999 med at han anså det som mindre sannsynlig at As daværende helseplager var en umiddelbar følge av bilulykken i 1996 og at ulykken ikke medførte varig medisinsk invaliditet. Amthor uttalte imidlertid at A siden ulykken har vært plaget med smerter i nedre del av nakken, og at hun har hatt hodepine, svimmelhet og økt tretthet, samt konsentrasjons- og hukommelsesproblemer. Dahl beskrev i sin rapport tilsvarende symptomer som i Amthors erklæring og la til grunn at As «nåværende tilstand er typisk for det kroniske nakkeslengsyndromet…».

If Skadeforsikring har anført at dette vilkåret ikke er oppfylt og at As plager mer må forstås ut fra såkalt «biopsykososiale» forhold, blant annet at A gjennomgikk en skilsmisse. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke sannsynlig at As nakkeplager og sykdomsbilde kun kan forklares ut fra As biopsykososiale forhold som for eksempel skilsmissen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn, i likhet med de sakkyndiges vurdering, at det er sannsynliggjort at As sykdomsutvikling ligger innenfor det som er en alminnelig erfaring med nakkeslengskader, og det man kan forvente av en slik bilulykke A var utsatt for. Selv om det i perioder har vært andre forhold og forklaringer på at A har hatt nakkeproblemer, synes ulykken i alle fall å være hovedårsaken til at nakkeplagene har vedvart og vedvarer.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det er sannsynliggjort at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken i september 1996 og As nakkeplager og arbeidsuførhet.

Lagmannsretten skal videre vurdere om det foreligger rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As nedsatte arbeidsuførhet.

Dette vilkåret innebærer for det første at trafikkulykken må være en nødvendig betingelse for arbeidsuførheten og det økonomiske tap, og at de skadene hun ble utsatt for «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det har vært naturlig å knytte ansvar til den», jf Ask-dommen (Rt-2010-1547) avsnitt 33. Det at trafikkulykken må ha vært en nødvendig betingelse for arbeidsuførheten, innebærer et krav om A ikke ville fått en slik skade dersom hun ikke hadde vært utsatt for bilulykken.

Den rettsoppnevnte sakkyndige Kirkeby uttaler i sin erklæring at det «må regnes som sannsynlig (mer enn 50 % sannsynlighetsovervekt) at skadelidte hadde hatt mindre grad av symptomer hvis ulykken tenkes borte». Dahl konkluderte i sin rapport med at dersom ulykken ikke hadde skjedd «ville skadelidte ikke ha utviklet nåværende tilstand og i den grad sykmeldt», men at på «den andre side skal det ikke utelukkes at hun selv uten ulykken også ville ha vært plaget av visse myalgiske plager i perioder.» Dahl mente likevel at ulykken sannsynligvis representerer hovedårsaken.

Lagmannsretten er enig med de sakkyndige i at det er sannsynlighetsovervekt for at A ikke ville vært arbeidsufør dersom ulykken tenkes borte. Dette gjelder selv om A har hatt en viss psykisk eller fysisk sårbarhet som innebærer at slike skader lettere kan oppstå, eller at skaden kunne bli større enn den ellers ville blitt. For øvrig innebærer det såkalte «sårbarhetsprinsippet» at forsikringsselskapet må ta skadelidte slik hun er.

Det er videre et vilkår at de skadene A ble påført i trafikkulykken er så vesentlig i årsaksbildet at det har vært naturlig å knytte ansvar til den. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til Ask-dommen avsnitt 71 hvor Høyesterett uttaler:

«Jeg nevner også at selv om man ikke kan peke på noen annen forklaring på de smertene og den funksjonsudyktigheten som A har, så kan ikke det være tilstrekkelig til å konstatere at ulykken er årsaken. Jeg kan heller ikke se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om hvor vanlig denne typen plager er i befolkningen generelt, og til de vanskeligheter som knytter seg til muligheten for å stille en sikker diagnose. Slik jeg tolker tidligere uttalelser om dette fra Høyesteretts side, er det først når de fire vilkårene for å konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak, jf. Rt-1999-1473, på side 1479, Rt-2001-320, på side 329, og Rt-2007-1370 avsnitt 38 og 64.»

Det er ovenfor lagt til grunn at fire nevnte vilkår er oppfylt og at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom bilulykken og As skader. Spørsmålet er om det likevel er en annen årsak til As skader og plager, enn ulykken.

Lagmannsretten legger til grunn at As skilsmisse i 2003 har forverret hennes plager. Lagmannsretten finner imidlertid etter en samlet vurdering at det ikke er sannsynlig at As skilsmisse eller andre forhold har vært noen selvstendig årsak til hennes arbeidsuførhet.

Kravet om rettslig årsakssammenheng innebærer også at skadefølgen må være adekvat, det vil si at skadefølgen må være påregnelig og ha en viss nærhet til den skadevoldende handling. Dersom skadefølgen er for fjern eller uventet, foreligger ikke rettslig årsakssammenheng. Etter lagmannsrettens syn er de plagene A har hatt, som ovenfor nevnt, klassiske plager etter nakkeslengskade. Dette er også lagt til grunn av de sakkyndige Dahl og Kirkeby, samt av hennes fastlege Høye.

Det er videre et særskilt spørsmål hvorvidt en mindre medisinsk invaliditet kan føre til en reduksjon i arbeidsevnen som i dette tilfellet på 50 %. Lagmannsretten finner i tråd med konklusjonen til den rettsoppnevnte sakkyndige at As medisinske invaliditet må settes til 9 %. Kirkeby konkluderer med at det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og arbeidsuførheten, men bare 5 % av totalt 9 % medisinsk invaliditet, kan tilskrives bilulykken. Kirkeby konkluderer videre med at ca en fjerdedel av As arbeidsuførhet er skaderelatert.

Høyesterett la til grunn i avsnitt 68 i Ask-dommen at «lette nakkesmerter i seg selv normalt ikke kan gi grunnlag for å konstatere ervervsuførhet». Etter lagmannsrettens syn kan imidlertid denne uttalelsen ikke tolkes slik at såkalte «lavinvaliditeter» aldri nyter erstatningsrettslig vern. Lagmannsretten mener at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, og at det må legges til grunn at en lav medisinsk invaliditet i noen tilfeller kan gi en betydelig større reduksjon i arbeidsevnen, jf blant annet LE-2012-69172 og LA-2010-28384.

Etter en konkret vurdering finner lagmannsretten under noe tvil at det er sannsynliggjort at A som følge av ulykken har fått en nedsettelse av arbeidsuførheten på 50 %. Det vises til at det ovenfor er lagt til grunn at verken As skilsmisse eller andre forhold har vært noen selvstendig årsak til hennes arbeidsuførhet. Det vises videre til at angivelsen av den medisinske invaliditet kan være usikker, og at også lette nakkesmerter kan medføre at det oppstår andre symptom som søvnproblem, hodepine mv som også kan ha betydning for arbeidsevnen.

Lagmannsretten finner etter dette sannsynliggjort at det er tilstrekkelig nærhet mellom As nakkeplager og dermed arbeidsuførhet, og den bilulykken hun var utsatt for, og at hennes erstatningskrav ikke kan avskjæres med at tapet ikke er adekvat eller for fjernt.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at det foreligger både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og den arbeidsuførhet A har i dag, og at If Skadeforsikring må dekke As økonomiske tap.

Lagmannsretten legger til grunn at partene er enige om erstatningsutmålingen for det tilfellet det konkluderes med faktisk og rettslig årsakssammenheng. I henhold til fremlagt omforent oversikt over erstatningspostene beløper erstatningen seg totalt til 1 005 097 kroner. If Skadeforsikring har imidlertid under ankeforhandlingen anført at det skal gjøres fradrag for det beløpet som ble utbetalt til A i mars 2000. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre fradrag for det utbetalte beløpet, ettersom det beløpet som ble utbetalt skattefritt ikke skulle dekke inntektstap som følge av ulykken. A blir etter dette tilkjent erstatning på 1 005 097 kroner.

A har etter dette fått medhold fullt ut og har vunnet saken, jf tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. A har dermed krav på å få dekket sine omkostninger, så langt disse kan anses som nødvendige. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankemotparten for erstatningsansvar i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Det bemerkes at If Skadeforsikring har vist til et forlikstilbud som ble fremsatt 3. desember 2013 på 250 000 kroner. Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke innebære at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse og det vises til at beløpet som forsikringsselskapet har tilbudt, kun dekker deler av As advokatutgifter i saken.

A fikk tilkjent sakskostnader for Høyesterett med 278 640 kroner. Høyesterett uttalte at for så vidt angår de tidligere instanser, avhenger sakskostnadsspørsmålet av den endelige avgjørelse av om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og tapet i ervervsevne, og at avgjørelsen av krav på sakskostnader for disse instanser utsettes. Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn for krav på sakskostnader for tingretten og ankeforhandlingen i lagmannsretten i 2012, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd, og A tilkjennes sakskostnader for samtlige instanser.

Advokat Lohne har fremlagt en omkostningsoppgave for samtlige instanser på 598 818 kroner, med tillegg av merverdiavgift, gebyr og kostnader til reise, opphold og kopiering, samt utgifter til vitner og sakkyndig. Beløpet, eksklusive merverdiavgift og utgifter, er spesifisert til 182 694 kroner for tingretten med tillegg av renter på 34 214 kroner fra 16. januar 2012, og 165 450 kroner for ankeforhandlingen i lagmannsretten i 2012 med tillegg av renter på 22 035 kroner fra 31. august 2012, samt 187 425 kroner for foreliggende ankeforhandling med tillegg av merverdiavgift, ankegebyr og utgifter.

Advokat Ihler anførte ved ankeforhandlingens slutt at omkostningskravet var for høyt.

Lagmannsretten er kommet til at advokat Lohnes krav er svært høyt både hva gjelder salærkrav for tingretten og for begge ankeforhandlingene i lagmannsretten. Lagmannsretten viser til at saken er behandlet en rekke ganger, og er gjennomført på to dager i samtlige instanser, med et relativt begrenset faktum og juridiske problemstillinger, samt at advokat Lohne har iretteført saken i samtlige instanser. Til sammenligning har forsikringsselskapet for samtlige instanser fremlagt salæroppgaver på om lag det halve beløpet, riktignok med en noe lavere timesats.

Lagmannsretten har etter dette skjønnsmessig redusert salærkravet for foreliggende ankeforhandling til 150 000 kroner inkludert merverdiavgift som rimelig og nødvendig, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. I tillegg kommer ankegebyr på 23 220 kroner, advokat Lohnes egne utgifter til opphold, reise og kopiering på 7 000 kroner, og utgifter til et vitne på 4 828 kroner. Utgifter til sakkyndig Kirkeby beløper seg til 35 910 kroner for utarbeidelse av erklæring og 21 641 kroner for deltagelse i ankeforhandlingen, men ettersom det var forsikringsselskapet som begjærte oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten, legges det til grunn at disse utgiftene skal dekkes av selskapet. Sakskostnader for lagmannsretten beløper seg etter dette totalt til 185 048 kroner.

Lagmannsretten har videre skjønnsmessig redusert advokat Lohnes omkostningsoppgave for tingretten til totalt 180 000 kroner, inkludert merverdiavgift, forsinkelsesrente, gebyr, og utgifter til sakkyndig, reise, opphold, vitner mv.

For ankeforhandlingen i 2012 har lagmannsretten skjønnsmessig redusert advokat Lohnes omkostningsoppgave til totalt 180 000 kroner, inkludert merverdiavgift, forsinkelsesrente, ankegebyr, og utgifter til sakkyndig, reise, opphold, vitner mv.

Etter dette utgjør de totale sakskostnader for samtlige instanser 545 048 kroner.

Dommen er enstemmig.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsmengde.

1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 1 005 097 – enmillionfemtusenog-nittisyv – kroner i erstatning til A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 545 048 – femhundreogførtifem-tusenogførtiåtte – kroner i sakskostnader til A innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.