Ung kvinne ble 50 % arbeidsufør etter en liten nakkeskade

Stikkord: Erstatningsrett. Bilulykke. Nakkesleng.

Sammendrag: Saken gjaldt krav om erstatning pga nakkesleng etter bilulykke. En 19 1/2 år gammel jente ble påkjørt i en bil bakfra og fikk like etter smerter i nakken og delvis i skulderen. Lagmannsretten kom, som tingretten, til at det forelå både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de kroniske smertene hun hadde fått. Selv om den medisinske invaliditet kun ble satt til 9 %, fant lagmannsretten at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun som følge av ulykken hadde fått en nedsettelse i arbeidsevnen på 50%.

Avsagt: 22.03.2013 Saksnr.: 12-069172ASD-ELAG/

[Saksgang: TSGUD-2011-041413, LE-2012-069172.]

Dommer: Førstelagmann: Sverre Nyhus. Lagdommer: Johannes Høy. Ekstraordinær lagdommer: Bernt Fredrik Moe.

Ankende part: If Skadeforsikring Avd Lysaker Torg. (Advokat Gjermund Ihler.)

Ankemotpart: A. (Advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne.)

Saken gjelder krav om erstatning som følge av skade etter en bilkollisjon.

Den 10. oktober 2005 ble A utsatt for en trafikkulykke. Ulykken skjedde ved Strandtorget på Lillehammer. A var sjåfør i en eldre VW Passat. Mens bilen hennes stod stille i et kryss og ventet på grønt lys, ble den påkjørt bakfra av en Ford Cortina. Den bilen var forsikret i If Skadeforsikring NUF.

Det er uklart hvor stor fart As bil ble truffet med. Fartsgrensen på stedet var 50 km/t. As bil ble kondemnert etter ulykken, og det ble utbetalt om lag 27 000 kroner i erstatning.

A var 19 ½ år gammel da ulykken skjedde og var ansatt i deltidsstilling i kasseavdelingen på X-Mat AS på Strandtorget på Lillehammer.

A merket ingen fysiske plager umiddelbart etter kollisjonen som skjedde ved 19-tiden. Noen timer senere fikk hun likevel smerter på venstre siden av nakken og utover venstre skulder, samt ned mot skulderbladet. Hun oppsøkte sent på kvelden samme dag legevakten på Lillehammer. På legevakten ble hun sykemeldt noen få dager.

A var til røntgenundersøkelse 13. oktober 2005. Det ble ikke gjort patologiske funn. Hun oppsøkte sin fastlege 14. oktober og ble sykemeldt til 23. oktober med diagnosen «L83 Nakkesyndrom».

A begynte å arbeide igjen, men ble sykmeldt på ny med samme diagnose 6. desember 2005 og frem til 25. januar 2006. Den siste delen av denne sykemeldingsperioden, dvs. fra 10. til 25. januar 2006, var hun kun 20 % sykemeldt. A arbeidet etter dette frem til 27. april hvor hun ble sykemeldt frem til 21. mai 2006. Deretter ble hun igjen sykemeldt fra 29. mai til 4. juli. I fastlegens journalnotater av 6. og 20. juni 2006 fremgår det at A trengte et annet arbeid. Den 30. juni 2006 sluttet hun på X Mat. A mottok etter det noe sosialstønad fra Lillehammer kommune, og var i den forbindelse også til en vurdering i ungdomsteamet på Lillehammer vedr. arbeidskvalifisering. På samme tid hadde hun en deltidsstilling på [klesbutikk] med ca. 5 timer per dag

Den 3. november 2006 mottok Gjensidige en melding om personskade fra A med krav om erstatning for den skaden hun mente hun hadde fått som følge av trafikkulykken. Gjensidige sendte kravet videre til If som det ansvarlige forsikringsselskap.

If og A ble enige om å innhente en spesialisterklæring hos dr. Henning Jensen, spesialist i revmatologi, fysikalsk medisin og rehabilitering. Han avga en slik erklæring 6. oktober 2007. Der konkluderte han med at det var sannsynlighetsovervekt for en viss mindre skadebetinget medisinsk invaliditet som han skjønnsmessig satte til 6 %.

A begynte å arbeide hos Jysk 14. mai 2007, men ble sykmeldt derfra 3. september 2007. A har etter det ikke vært i full jobb.

A fikk behandling hos kiropraktor fra 18. april til 21. september 2007. I juni 2008 var hun på Skogli Helse og Rehabiliteringssenter AS på Lillehammer for vurdering av arbeids-evnen, og fra 11. september 2008 mottok hun rehabiliteringspenger fra NAV. I september og oktober 2008 hadde hun ett nytt opphold ved Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter.

I erklæringer fra NAV Lillehammer av hhv. 23. januar 2009 og 17. desember 2009, fremgår det at A har «nedsatt arbeidsevne». Vedtak om attføringspenger i inntil tre år ble truffet 20. februar 2009. Vedtaket bygger på at A hadde tapt minst halvparten av sin inntektsevne.

Fra april 2010 hadde A arbeidspraksis hos LIPRO AS. Det er en produksjons- og attføringsbedrift. I den forbindelse har hun hatt praksisplass en dag i uken ved «Lillehammer hundehage».

Høsten 2010 var A hos en manuell terapeut, Håvard Selbæk. Han konkluderte 12. november 2010 med at A sannsynligvis hadde et «generalisert smertesyndrom etter langvarige nakkeplager. Plagene startet etter bilulykke i 2005. Har hatt tiltagende plager etter dette. Hun har prøvd flere behandlingsmetoder og som alle har gjort henne verre. Hennes tilstand bærer preg av sentral sensitisering, med generell utbredelse av smerter og andre plager som konsentrasjonssvikt, dårlig hukommelse«.

I en legeerklæring ved arbeidsuførhet av 8. mai 2011 fra fastlegen til A fremgår det: «Har nå hatt samme plager siden 2005, ingen endring. Situasjonen virker fastlåst.»

A ved advokat Einar I. Lohne tok ut stevning for Gjøvik tingrett 8. mars 2011 mot If Skadeforsikring. I stevningen ble det lagt ned påstand med krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn samt sakskostnader.

If Skadeforsikring ved advokat Gjermund Ihler innga tilsvar i rett tid og la ned påstand om frifinnelses samt tilkjenning av sakskostnader.

Tingretten avsa den 13. februar 2012 dom med slik slutning:

1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 1 800 000 -enmillionåttehundretusen- kroner i erstatning til A.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale 219 090 -tohundreognittentusenognitti- kroner i saksomkostninger til A.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

If Skadeforsikring har i rett tid anket dommen til lagmannsretten. I anken er det lagt ned påstand om frifinnelse og tilkjenning av sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

A har innlevert anketilsvar og la i tilsvaret ned påstand om at anken forkastes og tilkjenning av sakskostnader for lagmannsretten.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble etter begjæring fra ankende part og ved kjennelse av lagmannsretten, spesialist i nevrokirurgi dr. Ole Jørgen Kirkeby, oppnevnt som sakkyndig.

Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus 27. og 28. februar 2012. A møtte og avga partsforklaring. Det ble ellers ført to vitner, sakkyndig vitne dr. Henning Jensen og rettsoppnevnt sakkyndig, dr. Kirkeby.

If Skadeforsikring har særlig anført:

Det bestrides ikke at A i oktober 2005 ble utsatt for en trafikkulykke som forsikringsselskapet har det økonomiske ansvaret for etter § 4 i bilansvarsloven. Det aksepteres også at kollisjonen hadde tilstrekkelig skadeevne, selv om de kreftene som virket, må ha ligget i nedre område for hva som kan forårsake nakkeslengskader.

Det erkjennes videre at A fikk akuttsymptomer, jf. bl.a. legeerklæring fra legevakten samme kveld som ulykken fant sted.

Det partene er uenig om, er om det foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og As nåværende medisinske og ervervsmessige situasjon. Den ankende part kan ikke se det foreligger såkalte brosymptomer, og kan heller ikke se at sykdomsbildet har vært forenelig med det aktuelle traumet. As sykdomsbilde er atypisk, og hennes plager har ikke hatt et «traumatologisk plausibelt forløp». I Ask-dommen, Rt-2010-1547-48, fremgår det at det vanlige medisinske forløpet på nakkeslengskader er at man har de kraftigste symptomene først og at det så, hvis smertene fortsetter, skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå. Det har ikke skjedd i denne saken.

A har bevisbyrden for å sannsynliggjøre årsakssammenhengen, og lagmannsretten må i sin bevisvurdering legge til grunn at bevis kan ha ulik kvalitet og tyngde. Tidsnære nedtegnelser og uavhengige bevis, skal veie tyngst.

Selv om lagmannsretten skulle komme til at det foreligger faktisk medisinsk årsakssammenheng, så har uansett ikke ulykken fremstått som en nødvendig betingelse for det økonomiske tapet A hevder å ha. Det foreligger ingen årsakssammenheng i tapsleddet siden det ikke foreligger noen alvorlig skade. A har kun fått lette nakkesmerter. Lette nakkesmerter er en normal foreteelse, og det fremgår av Ask-dommen at lette nakkesmerter normalt ikke fører til noen ervervsmessige konsekvenser.

Det tapet A har fått, er heller ikke adekvat. Ulykken er et så uvesentlig element i årsaken til hennes arbeidsuførhet at det verken er naturlig eller rimelig å anse det som erstatningsbetingende. As forverring er heller ikke skaderelatert.

Det er ikke sannsynliggjort at A ville stått i arbeid tilsvarende en 100 % stilling fra og med året 2007 dersom hun ikke var blitt påkjørt. Det vises her bl.a. at hun før ulykken fikk utbetalt ikke ubetydelig sosialstønad. I tillegg kommer at hun etter ulykken har hatt en omfattende «hundehobby». Det kan stilles spørsmål ved om en slik hobby er mer motiverende «heldagsjobb» enn ordinært arbeid. As hobby underbygger ellers at hun har en ikke ubetydelig restarbeidsevne.

Atter subsidiært bestrides det påberopte økonomiske tapet. Det er ikke sannsynlig at A ville hatt en 100 % stilling dersom ulykken ikke hadde skjedd. I tillegg har A uansett lagt til grunn for høy arbeidsinntekt. Det er heller ikke sannsynliggjort at saksøker har et fremtidig utgiftsbehov.

Det er lagt ned slik påstand:

1. If Skadeforsikring NUF frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. Arbeidsufør.

A har særlig anført:

A har nakkesmerter som medfører en medisinsk invaliditet på 9 %. Den rettsoppnevnte sakkyndige, dr. Kirkeby, har karakterisert hennes tilstand slik:

Det som plager henne mest er nakkesmerter. Hun har smertene hele tiden, hver dag, men intensiteten varierer med aktivitet. Smertene har utgangspunkt i nakkens venstre side, og de går opp i hodet. Hun har mye hodepine. Hun er plaget med konsentrasjonssvikt og dårlig korttidshukommelse. Hun er mye sliten.

Bilulykken er en nødvendig betingelse for skadefølgen. Dersom bilulykken ikke hadde inntruffet, ville A vært i fullt arbeid. Rettspraksis har stilt opp fire vilkår som medisinsk må foreligge, for at det skal kunne legges til grunn en slik faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og de medisinske plagene.

I vår sak er det enighet om at A ikke hadde noen inngangsinvaliditet, og at hun hadde akuttsymptomer.

Spørsmålet er om også det tredje vilkåret for faktisk årsakssammenheng, brosymptomer, foreligger fra akuttfasen og fram til den kronisk senfasen. Det er ikke noe krav om at A har hatt smerter hele tiden. Kravet er oppfylt selv om A har opplevd symptomfrie perioder. Det er tilstrekkelig at A sannsynliggjør at hun har hatt brosymptomer. Det er heller ikke noe krav om skriftlig dokumentasjon på dette, men i denne saken viser den fremlagte dokumentasjonen uansett at kravet er oppfylt. Det vises til gjennomgangen av den skriftlige dokumentasjonen som foreligger.

Det fjerde vilkåret for faktisk årsakssammenheng er at sykdomsbildet må være forenelig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, og at «plagene må ha hatt en traumatologisk plausibelt forløp».

If har ikke bestridt at A ikke hadde noen inngangsinvaliditet. For øvrig er As plager fullt i samsvar med det vi vet om nakkeslengskader.

If har bevisbyrden for uførheten eventuelt skyldes andre medisinske årsaker enn nakkeslengskaden. Det følger bl.a. av Ask-dommen, jf. Rt-2010-1547-71 og Nilsen- dommen Rt-2001-320. I Nilsen dommen heter det at «[d]ersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne.»

Trafikkulykken er etter dette den eneste nødvendige betingelsen for skadefølgen. Arbeidsufør.

Når det gjelder den rettslige årsakssammenhengen, er det sentrale spørsmålet om skadefølgen er adekvat. Sentral i denne drøftelsen er påregnelighet- og nærhetskriteriet. Forsikringsselskapet, som skadevolder, har gode muligheter for å forutse og ta hensyn til at slike ulykker skjer, og at det kan føre til slike økonomiske tap som de A har fått. Det kan heller ikke være urimelig å pålegge selskapet et ansvar i denne saken.

If har henvist til Ask-dommen når det gjelder sammenhengen mellom medisinsk invaliditet og ervervsmessig invaliditet og hevder at lette nakkesmerter normalt ikke kan gi grunnlag for ervervsuførhet. Men det at lav medisinsk invaliditet normalt ikke fører til ervervsmessig uførhet, betyr ikke at den ikke kan det. Høyesterett har ellers i Dykker-dommen, Rt-2003-338, lagt til grunn at også lavinvaliditeter nyter erstatningsrettslig vern og at utmåling på vanlig måte må baseres på en konkret og individuell vurdering.

I denne saken er det sannsynlighetsovervekt også for en rettslig årsakssammenheng. Det er ingen grunn til å tvile på at A hadde vært i fult arbeid dersom hun ikke var blitt utsatt for bilulykken, og det er på det rene at hun har tapt 50 % av sin ervervsevne. Det vises til de beregninger som er fremlagt og som If ikke synes å ha hatt konkrete innvendinger mot. As samlede økonomiske tap utgjør kr 1 807 242.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i vesentlig grad tiltre dens premisser.

Partene er enig om at det foreligger ansvarsgrunnlag for If etter bilansvarsloven § 4, men er uenige om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken og As medisinske invaliditet og økonomiske tap. Partene er heller ikke enige om størrelsen på As økonomiske tap, dersom øvrige vilkår for å tilkjenne henne erstatning er til stede. Lagmannsretten vurderer først spørsmålet om det foreligger faktisk årsakssammenheng.

Lagmannsretten legger til grunn at utgangspunktet for rettens vurdering av årsakssammenhengen, er at bilulykken har vært «en nødvendig betingelse» for As medisinske skader og økonomisk tap, og at de skaden hun ble utsatt for, «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det har vært naturlig å knytte ansvar til den», jf. Ask-dommen, Rt-2010-1547 avsnitt 33.

Gjennom rettspraksis, basert bl.a. på medisinsk forskning og litteratur, er det oppstilt fire grunnvilkår for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 44 med videre henvisninger. De fire vilkårene er 1) om ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne, 2) om det foreligger akuttsymptomer på skade hos skadelidte, 3) om skadelidte har hatt sammenhengende plager fra ulykken og frem til den kroniske fasen (dvs. om det foreligger brosymptomer), og endelig 4) om skadelidtes sykdomsbilde er forenelig med det man vet om skader påført ved nakkesleng (forenelighetskriteriet).

Da partene er enige om at den kollisjonen A var innblandet i, hadde tilstrekkelig skadevoldende evne, og at hun fikk akuttsymptomer på nakkeslengskade etter kollisjonen, går lagmannsretten ikke nærmere inn på de to vilkårene i vurderingen av den faktiske årssakssammenhengen. Lagmannsretten legger bare til grunn at A, i forbindelse med ulykken, ble utsatt for en hastighetsendring som var tilstrekkelig til å gi en bløtdelslesjon i nakken. Ellers vises det til journalen fra As besøk på legevakten sent på kvelden samme dag ulykken fant sted, og som viser at hun fikk klare symptomer på skade i nakke og skulder få timer etter påkjørselen.

Når det gjelder kravet om brosymptomer, viser lagmannsretten til at det i dette vilkåret ligger et krav om sammenhengende symptomer på skade fra akuttfasen og over til en kronisk fase. Det kan være noe uklart hva som kan regnes som en kronisk fase, men i Rt-1998-1565 ble det lagt til grunn 1 år eller mer etter uhellet. I denne saken er dette spørsmålet ikke problematisert idet If hevder at As symptomer uansett ikke har hatt den tilstrekkelige kontinuitet, og dels at hennes symptomer i dag er av en annen karakter enn akuttsymptomene.

Den rettsoppnevnte sakkyndig, dr. Kirkeby, har i sin rapport til lagmannsretten av 29. september 2012 gått gjennom As medisinske «historie» etter ulykken basert bl.a. på fremlagte journaler, As egne forklaringer og egne undersøkelser. Det sakkyndige vitnet, dr. Henning Jensen, har også gått gjennom det meste av det samme journalgrunnlaget som den rettsoppnevnte sakkyndige og har også hatt samtale med og undersøkt A. Hans rapport ble skrevet allerede 6. oktober 2007.

Begge de to medisinsk sakkyndige har konkludert med at det er medisinsk grunnlag for å konkludere med at det foreligge sannsynlighetsovervekt for at A har hatt «brosymptomer». I sine muntlige forklaringer for lagmannsretten har de sakkyndige opprettholdt sine konklusjoner. Lagmannsretten har imidlertid oppfattet det slik at dr. Jensen har vært mer i tvil i sin konklusjon enn dr. Kirkeby var i sin.

De sakkyndige har i sine skriftlige erklæringer gått igjennom det som er av relevant nedtegnet skriftlig materiale og som kan si noe om As sykehistorie, herunder bl.a. sykemeldinger, journaler fra legebesøk, kartleggingssamtale, henvendelse til forsikringsselskapene, behandling hos kiropraktor, fysioterapeut og på et rehabiliteringssenter.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjengi dette materialet i detalj, men viser, i tillegg til de sakkyndiges erklæringene, også til tingrettens dom hvor «sykehistorien» i hovedtrekk er gjengitt i saksfremstillingen. Ingen av partene har fremholdt at det hefter noen feil ved tingrettens faktiske fremstilling der.

If har i tilknytning til spørsmålet om det foreligger brosymptomer, særlig gjort gjeldende at det det for mange perioder ikke foreligger tidsnære bevis som viser at A har hatt symptomer på nakkeslengskade. Særlig har If vist til perioden 25. januar 2006 til 13. september 2007. Forsikringsselskapet hevder at det i denne perioden ikke er dokumentert at A har hatt relevante symptomer, og at vilkåret om brosymptomer derved ikke er oppfylt.

Lagmannsretten viser her først til at det ikke er noe krav om at brosymptomene må dokumenteres. Det følger ikke av rettspraksis, men ved usikkerhet om faktiske forhold må lagmannsretten her, som ofte ellers, legge til grunn hva som er mest sannsynlig. Noe skjerpet beviskrav gjelder ikke. Men i vurderingen av hva som er mest sannsynlig, må lagmannsretten «stille strenge krav til dokumentasjon» og tillegge «den tidsnære dokumentasjonen» størst betydning, jf. Rt-2010-1547-avsnitt 44.

I innledningen til den kroniske fasen er det etter lagmannsrettens syn klar dokumentasjon på brosymptomer. Det vises her til at det i flere journalnotat fra fastlegen i desember 2005 fremgår at A var plaget av tilsvarende smerter som hun fikk samme kveld som ulykken skjedde. I journalnotatene er brukt begrep som «igjen smerter», «fortsatt plager» og «fortsatt plager som kommer og går» og «venter på fys. Har ikke råd til mere sm [sykemelding)». Disse formuleringene tyder klart på at smertene var blitt kroniske hos A noen måneder etter ulykken.

Lagmannsretten mener det ikke svekker sannsynligheten for brosymptomer, at det ikke er nedtegnet noe skriftlig om smertesymptomer fra ultimo januar til 6. juni 2006. I legejournalen i juni er diagnosen, som i januar, fremdeles angitt å være L83 Nakkesyndrom. Det heter også i teksten i journalen at A, som i januar, fortsatt var plaget, og at hun fremdeles ventet på fysikalsk behandling.

I et kartleggingsskjema som A fylte ut i forbindelse med søknad om sosialstønad 21. juli 2006, opplyste hun bl.a. at hun etter en bilulykke fikk nakkeskade, og at hun «sliter litt med nakke og skuldre». Videre fremgår det også her at hun er henvist til fysioterapeut, men ikke ennå har fått time.

Gjensidige opplyste i brev av 23. november 2006 til If at A «har fått plager med skulder og nakke etter påkjørsel bakfra». Det samme fremgår av As egenerklæring til If av 29. januar 2007 der hun bl.a. opplyser at hun «etter dette [dvs. ulykken] har hatt problemer med skulderen og nakken». I erklæringen har hun ellers krysset av for at hun våkner pga. smerter i løpet av natten. Men hun har også krysset av for at hun ikke hadde noen smerter «på nåværende tidspunkt».

Den 14. februar 2007 har fastlegen bare skrevet i journalen til A «L83 Nakkesyndrom» og at journalutskriften er sendt If. Journalen tyder ikke på at A har vært til en egen konsultasjon hos fastlegen, men det er likevel mest naturlig å tolke journalen slik at fastlegen fremdeles mente A da hadde de samme problemene som i månedene rett etter ulykken.

A var hos kiropraktor 18. april 2007. I en erklæring fra kiropraktoren av 25. februar 2011 fremgår at A ble henvist til ham i april 2007 og at henvisningsdiagnosen var «A82 Følgetilstand nakkeslengskade». Videre fremgår det av erklæringen at A etter ulykken har «hatt mye smerter i nakken, ve side med stråling til ve skulder og tidvis ned i arm». Behandlingen hos kiropraktoren ble avsluttet 21. april 2009. Det fremgår av erklæringen at hun da fortsatt hadde mye plager.

I det sakkyndige vitnet dr. Jensens erklæring fremgår også at A, under konsultasjonen 26. juni 2007, opplyste at hun har «hatt mye hodepine, føler seg ukonsentrert og blitt glemsk – problemer hun ikke hadde før ulykken». Arbeidsufør.

Endelig viser lagmannsretten til at det av fastlegens journalnotat av 13. september 2007 fremgår at pasienten fortsatt har diagnosen «L83Nakkesyndrom» og at hun «Over siste mdr, plaget til og fra smerter i nakke/skuldre. Nå verre siste par uke». A ble samtidig sykemeldt 100 % fra 13. september til 23. september.

A har også for lagmannsretten forklart at hun mer eller mindre sammenhengende har hatt smerter i nakke og skulder etter ulykken selv om symptomene har variert i intensitet. Dette støttes også av fastlegen hennes som i erklæring av 17. juni 2008 har skrevet at A første halvår 2006 jevnlig nevnte sine plager for legen, selv om hun var til legen også for andre forhold.

Lagmannsretten finner det ikke unaturlig at det i den aktuelle perioden ikke var flere journalnotat e.l. som bekreftet hennes symptomer. Det vises her til at det var lite å gjøre med As smerter, og at hun også gikk og ventet på behandling. A synes ellers å ha vært nokså alene om sine plager, og har ikke vært en person som synes å ha fremhevet sine plager. Det har med personligheten å gjøre.

Lagmannsretten finner etter dette, etter en konkret og samlet vurdering at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at A helt fra akuttfasen og frem til høsten 2007 har hatt vedvarende brosymptomer av samme art som i akuttfasen, selv om de både i intensitet og omfang har variert noe. Lagmannsretten har lagt vekt både på de tidsnære opplysningene som er nedtegnet om As medisinske tilstand, men også på hennes egen og andres forklaringer. Videre er det lagt vekt på hennes sykemeldinger, og at hun måtte slutte i arbeidet etter klare råd fra lege. Det sakkyndige vitnet har for øvrig i sin erklæring opplyst at det hos A ikke er tegn på «symptomaggravering».

Lagmannsretten har ikke oppfattet det slik at det er stilt spørsmål ved brosymptomer utover høsten 2007, men konkluderer uansett med at det også for tiden etter dette og frem til i dag foreligger sannsynlighetsovervekt for brosymptomer. As plager synes nå stabilisert seg ved at hun stadig, dog med varierende intensitet, har smerter i nakke og skulder, særlig på venstre side.

Lagmannsretten må etter dette også ta standpunkt til om As sykdomsbildet er forenelig med det man vet om påførte skader ved nakkesleng.

Forenelighetskriteriet innebærer for det første at sykdomsbildet må være forenelig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, jf. Rt-2010-1547 avsnitt 47. Det innebærer bl.a. at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende medisinske plager før ulykken.

Det legger lagmannsretten heller ikke til grunn at A har hatt. Det er ingen ting som tyder på det, og de sakkyndige har også lagt til grunn at hun ikke hadde noen innganginvaliditet. Lagmannsretten ser med det bort fra de plagene hun skal ha hatt i armen, dvs. håndleddet, etter et fall av en hest flere år før bilulykken. Det er ikke kommet frem noen opplysninger som tyder på det ble et vedvarende problem for henne. Lagmannsretten har for øvrig heller ikke forstått det slik at If hevder at A hadde en inngangsinvaliditet.

I forenelighetskravet ligger også et krav om at «plagene etter ulykken må ha hatt et traumatologisk plausibelt forløp», jf. igjen Rt-2010-1547, nå avsnitt 48. Høyesterett utlegger dette kravet slik at «sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent viten vil forvente, forutsatt at [skadelidte] fikk en fysisk skade som følge av kollisjonen». Videre heter det om dette at «det vanlige forløpet ved «bløtdelsskader» er at man har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken, og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken».

If mener dagens sykdomsbilde ikke er resultat av noe «traumatologisk plausibelt forløp» og har særlig vist til at skadelidtes plager mer må forstås ut fra en såkalt bio-psykososiale forklaringsmodell, hvor If ikke vil ha noe ansvar for de aller fleste faktorer som måtte inngå.

Det er på det rene at det er vanlig å ha nakkesmerter, og at spenningshodepine kan oppstå helt uavhengig av en ulykke. Under henvisning til det har den rettsoppnevnte sakkyndige fremholdt i sin erklæring at As symptomer både er forenelige med symptomer, som kan være oppstått helt spontant, men at symptomene hennes også er forenelige med symptomer som kan være en følge av ulykker.

De sakkyndige har konkludert med at denne delen av forenelighetskriteriet er oppfylt og lagmannsretten er enig i det. Det er ikke fremkommet noe som konkret støtter Ifs teori om at As sykdomsbilde bare kan forklares ut fra en bio-psykososial forklaringsmodell.

Lagmannsretten viser også til at As situasjon ikke kan sammenlignes med Ask-saken. Ask hadde moderate akutte smerter i initialfasen, og at han var i stand til å utføre tungt, fysisk arbeid i normal stilling i om lag 1 ½ år etter ulykken. Senere fikk han ryggproblemer og smerter med forgreninger til store deler av kroppen. I avsnitt 57 i Ask-dommen har førstvoterende fremholdt at «det er selve sykdomsforløpet som er avgjørende for min vurdering av saken».

A har ikke hatt andre plager enn de som oppstod etter ulykken, dvs. smerter i nakke og skuldre. Smertene har variert i intensitet, hun har hatt en del vondt i hode og hatt hukommelses- og konsentrasjonsvansker. De som har behandlet A, har alle lagt til grunn at smertene kan føres tilbake til traumet ved bilulykken, og det har også de sakkyndige for lagmannsretten. Det er også lagt til grunn i all den medisinske dokumentasjonen som foreligger etter ulykken. Det er heller ikke noe som tyder på at smertene har spredd seg slik de gjorde i Ask-saken.

Lagmannsretten finner, i likhet med de sakkyndige, at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at vi i As tilfelle står overfor en utvikling som ligger innenfor det man kan forvente ved den type påkjenninger som A var utsatt for.

Det er heller ikke noe som tyder på at er en annen mer sannsynlig årsak til As faktiske smerter eller en annen medisinsk årsak til hennes arbeidsuførhet.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det er sannsynliggjort at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de skader A har fått i nakke og skulder.

Lagmannsretten må også ta standpunkt til om det også foreligger rettslig årsakssammenheng.

I dette kravet ligger først et krav om at A ikke ville fått slik skade dersom ulykken ikke hadde skjedd. Lagmannsretten finner at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte, dersom bilulykken tenkes borte, ikke ville hatt redusert arbeidsevne i dag.

Det gjelder selv om A skulle være en person som kan ha en viss psykisk sårbarhet, som innebærer at slike skader lettere kan oppstå, eller innebære at skaden kan bli større enn den ellers ville blitt. Slik lagmannsretten vurderer det, er det imidlertid ingen konkrete forhold som tilsier at sårbarheten har vært noen faktor av betydning for As smerter.

For øvrig må If ta skadelidte A som hun er, jf. sårbarhetsprinsippet, som sier at skadevolder i utgangspunktet har risikoen for at skadelidte er den hun er. Det er i denne saken ingen rimelig grunn til å fravike dette prinsippet.

I tillegg kommer at skadefølgen må være adekvat. Det innebærer blant annet et krav om at skadefølgen må være påregnelig og ha en viss nærhet til den skadevoldende handling. Dersom skadefølgen er for uventet eller fjern, foreligger ikke rettslig årsakssammenheng. If har her særlig pekt på at nakkeskaden og en medisinsk invaliditet på 6 til 9 % % ikke burde gitt nedsatt ervervsevne i det hele tatt, dvs. at ervervsevnenedsettelsen ikke er påregnelig.

Lagmannsretten legger til grunn at If er klar over at også relativt sett mindre trafikkulykker kan medføre nakkeslengskader med ervervsmessige konsekvenser, og at forsikringsselskapene har mulighet til å innkalkulere dette i sin virksomhet. Det gjelder selv om det er sjelden slike moderate ulykker gir så store skader.

Lagmannsretten viser her til Rt-2001-320 (Nilsen-dommen) der Høyesterett kom til en psykisk lidelse som førte til lammelse og smerter etter en bilulykke utløst av svært moderate krefter, var en adekvat følge av ulykken selv om sannsynligheten for den type skader skadelidte hadde fått, var svært liten.

Et særskilt spørsmål er As begrensete medisinske invaliditet kan føre til en reduksjon i arbeidsevnen og om den i så fall kan settes til 50 %.

Lagmannsretten finner i tråd med den erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige som foreligger, at As medisinske invaliditet må settes til 9 %.

I Ask-dommen, avsnitt 60, har Høyesterett lagt til grunn at «lette nakkesmerter i seg selv normalt ikke kan gi grunnlag for å konstatere ervervsuførhet». Lagmannsretten mener likevel at det må foretas en helt konkret vurdering av As situasjon og at det må legges til grunn at også «lavinvaliditerer» nyter erstatningsrettslig vern.

Lagmannsretten finner etter en slik konkret vurdering, dog under noe tvil, men i tråd med de medisinske sakkyndige, at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A, som følge av ulykken, har fått en nedsettelse i arbeidsevnen på 50 %. Arbeidsufør.

Lagmannsretten viser for det første til at størrelsen på den medisinske invaliditeten kan være noe usikker. I tillegg kommer at det ikke alltid er sammenheng mellom medisinsk invaliditetsgrad og reduksjon i arbeidsevnen.

Reduksjonen i arbeidsevnen vil ofte være betydelig større enn den medisinske invaliditetsgraden skulle tilsi fordi arbeidsevnen også er avhenger av mange andre faktorer. Det vises her bl.a. til at også skadelidtes utdannelse, mulighetene for tilrettelegging, omskolering og arbeidsmarkedet vil være sentrale momenter.

I denne sammenheng er det relevant at If som «skadevolder» i utgangspunktet må akseptere A som hun er med de objektive muligheter hun har for å få tilrettelagt arbeid med de plagene hun har. Det følge av sårbarhetsprinsippet. Det er her bl.a. relevant at A har lite skolegang, ikke er teoretisk anlagt og at hun har skrive- og lesevansker. Hun har for øvrig aktivt forsøkt å få seg arbeid og har også forsøkt ulike former for arbeid. Det er ikke noe som tyder på at hun ikke har vært interessert i å få seg arbeid, og lagmannsretten kan ellers ikke se at hennes interesse for hunder kan få noen betydning vurderingen av hennes arbeidsevne. A har for øvrig ikke barn, men har samboer som også deler hennes hobby.

Lagmannsretten mener det er tilstrekkelig nærhet mellom den bilulykken hun var utsatt for og de smerter hun har, og at hennes krav på erstatning ikke kan avskjæres med at tapet er for fjernt.

Lagmannsretten konkluderer etter dette, som tingretten, at det foreligger både faktisk og rettslig årsakssammenheng, og at If må erstatte As fulle økonomiske tap.

Når det gjelder størrelsen på As økonomiske krav, legger lagmannsretten til grunn at If ikke bestrider de konkrete beregninger og tall som kravet bygger på. Det If først og fremst bestrider, er forutsetningen om at A ville vært i 100 % arbeid hvis ulykken ikke hadde skjedd. If viser i den forbindelse særlig til at A aldri har hatt fult arbeid, at hun var ung og at hun har hatt lite skolegang.

Lagmannsretten er ikke enig i at de forhold i seg selv sannsynliggjør at A neppe ville kommet i fullt arbeid hvis hun ikke var blitt skadet i bilulykken. A hadde for øvrig i praksis tilnærmet full stilling, og i følge fremlagt uttalelse fra X Mat ville A sannsynligvis fått full stilling i butikken. Det er også fremlagt opplysninger som klart viser at A ønsket seg fulltidsjobb, og at hun også rent faktisk prøvde å få seg det.

As krav er beregnet ut fra at hun ville fått full stilling som kassadame dersom ulykken ikke hadde skjedd. Det tilsvarer arbeid i et lavtlønnsyrke som lagmannsretten finner rimelig og realistisk.

Erstatningskravet bygger ellers på at As ervervsevne er nedsatt med 50 % og at hun vil få innvilget 50 % uførepensjon. Lagmannsretten kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som svekker sannsynligheten for en slik utvikling. Det vises her særlig til at A gjennom flere år har forsøkt rehabilitering uten at det har lykkes.

Lagmannsretten kan ellers ikke se at det er fremkommet konkrete innvendinger til kravet som tingretten kom frem til, og legger det til grunn.

If har etter dette tapt saken, og må i samsvar med hovedregelen erstatte As sakskostnader for lagmannsretten idet det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Det er fremlagt omkostningsoppgave fra advokat Lohne for lagmannsretten som utgjør 212 325 kroner i salær eksklusiv merverdiavgift og 7 000 kroner i utlegg. Advokat Ihler hevdet ved ankeforhandlingens avslutning at omkostningskravet var for høyt.

Lagmannsretten er kommet til at ankemotpartens salærkrav er svært høyt hensyntatt at saken ble gjennomført på to dager og har stått i vesentlig samme stilling som for tingretten. Det vises også til at det er fakturert for relativt mange telefonsamtaler og for relativt mange «gjennomgang» av diverse dokumenter i saken. Det er ikke opplyst at det i timelistene er gjort noe fradrag for dobbeltarbeid som må ha skjedd siden saken ble iretteført av advokat Lohne, men i det vesentlige forberedt av en advokatfullmektig. Salærkravet er ellers over dobbelt så høyt som ankende parts krav.

Lagmannsretten har etter dette satt ned salæret skjønnsmessig til 180 000 kroner som rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven 20-5 første ledd. Inkludert merverdiavgift blir det 225 000 kroner som med tillegg av utgifter på 7 000 kroner, tilsvarer et samlet omkostningskrav på 232 000 kroner.

Dommen er enstemmig.

1. Anken forkastes.

2. If Skadeforsikring NUF betaler i sakskostnader for lagmannsretten til A 232 000 – tohundreogtrettitotusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.