De fire vilkår (Lie-kriteriene) anvendes for å vurdere årsakssammenheng i tilfeller hvor skadehendelsen ikke har medført objektive medisinske funn. Vilkårene brukes typisk ved bløtdelsskader, for eksempel ved nakkeslengskader. De fire vilkår har nok vært anvendt tidligere, men ble utviklet slik vi kjenner dem i dag i forbindelse med Høyesteretts behandling av Lie-saken i 1989. Vilkårene har like stor betydning i dag – og slett ikke bare ved nakkeskader.

De fire vilkårene som ble anvendt i Rt. 1998 s. 1565 (Lie-kriteriene) oppstilles i dommen på side 1577: 

  1. Skadeevne – adekvat traume
  2. Akuttsymptomer
  3. Brosymptomer
  4. Andre årsaker

    4.1       Forenelighetskriteriet

    4.2       Inngangsinvaliditet

   4.3       Forklaring i annen sykdom

I Rt. 2010 s. 1547 (Ask) anvendes tilsynelatende en noe annen systematikk. I avsnitt 47 og 48 ble det uttalt:

           det fjerde vilkåret som er oppstilt, nemlig at det må foreligge et   sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette siste vilkåret innebærer for det første at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende problemer før ulykken [inngangsinvaliditet] som kan forklare de etterfølgende plagene. 

            Kravet innebærer for det andre «at plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp» [forenelighetskriteriet]

I Ask-dommen er det siste elementet i det fjerde vilkår: 4.3 Forklaring i annen sykdom utelatt. Jeg legger imidlertid til grunn at det er et krav til årsakssammenheng at symptomene ikke mest sannsynlig kan forklares ved annen sykdom.

 

Betingelseslæren og de fire vilkår

 

Enkelte ganger kan det under rettsanvendelsen oppstå en motstrid mellom betingelseslæren og de fire vilkår. For eksempel kan det foreligge en lengre periode uten nedtegning av symptomer samtidig som det i en samlet vurdering er vanskelig å tenke seg at skadefølgen ville inntrådt uten ulykken. Professor Morten Kielland skriver i Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten, Personskadeoppgjør 2012, på side 43 at:

            Lie-kriteriene må tolkes og anvendes slik at de ikke kommer i ‘konkurranse’ – eller i verste fall konflikt – med betingelseslæren,

Betingelseslæren stiller som det avgjørende spørsmål: Ville den anførte skadefølgen inntrådt om ulykken tenkes borte? Det er kun ved et bekreftende svar på dette spørsmål at man kan konkludere med at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng. Det er derfor nødvendig først å drøfte de fire vilkår, og deretter gå tilbake til betingelseslæren for å kontrollere om det svaret man har fått etter anvendelsen av de fire vilkår samsvarer med det svar betingelseslæren har gitt.

Dette innebærer at man i en erstatningsrettslig forstand kan komme til årsakssammenheng selv om det foreligger en betydelig tvil etter en drøftelse av de fire vilkår. Poenget er at en riktig anvendelse av de fire vilkår vil åpne for et resultat som vil samsvare med betingelseslæren. Det er i tilfeller hvor de fire vilkår er anvendt feil at det kan oppstå motstrid i forhold til betingelseslæren.

For å kontrollere at de fire vilkår er anvendt riktig, må derfor årsaksdrøftelsen alltid avsluttes i betingelseslæren. En riktig anvendelse av vilkårene forutsetter:

a) at det enkelte vilkår anvendes riktig, og

b) at vilkårene er vurdert i sammenheng.

 

Bakgrunnen for de fire vilkår

 

Vilkårene er utviklet i norsk rettspraksis. Det foreligger ingen internasjonal konsensus bak hele vilkårssettet. Selv om vilkårene også er anvendt i tidligere rettspraksis, ble vilkårene som vi kjenner dem i dag utviklet av professor dr. med, spesialist i nevrologi, Helge Nordal i forbindelse med Høyesteretts behandling av Lie-saken.

Dr. Nordal har vært oppnevnt som sakkyndig for domstolene i en rekke saker. Jeg legger til grunn at hans erklæring i Lie-saken, og hans artikler på området, faller innenfor det Høyesterett i Lie-dommen på side 1571 omtaler som allment akseptert medisinsk viten. Et utdrag av dr. Nordals skriftlige erklæring til Høyesterett, med angivelse av vilkårene, er inntatt i dommen på side 1577.

Høyesterett drøftet i Rt. 2010 s. 1547 (Ask) om det i tiden som var gått siden Lie-dommen i 1998, hadde skjedd en medisinsk utvikling som tilsa at det var grunnlag for å gjøre endringer i årsaksvurderingen. I avsnitt 34 ble det uttalt:

          Dersom nyere forskning tilsier at nakkeslengskader bør bedømmes annerledes enn det som tidligere er lagt til grunn, må kursen justeres i tråd med dette.

Høyesterett brukte i Ask-dommen mye plass på å drøfte om det foreligger forskning som tilsier en kursendring, og konkluderte etter gjennomgangen av det medisinske materialet i avsnitt 44 med at det er:

            riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengskader, jf. Rt. 1998 side 1565, på side 1577.

Høyesterett klargjør i Ask-dommen enkelte prinsipper for årsaksvurderingen, men det gjøres i realiteten ingen endring når det gjelder innholdet i de fire vilkår. Ved at Høyesterett i Ask-dommen henviser til Lie-dommen som grunnlag for den konkrete drøftelsen, får også den konsekvens at rettspraksis etter Lie-dommen fortsatt har relevans.

Domstolene vil langt på vei være avhengig av de råd de får fra de oppnevnte sakkyndige for å kunne legge et riktig grunnlag for en avgjørelse. Så også Høyesterett.

Som nevnt er de fire vilkår utviklet av dr. Nordal. For å vurdere sammenhengen mellom Lie- og Ask-dommen kan det derfor være interessant å ta et utgangspunkt i dr. Nordals foredrag på Det årlige personskadeerstatningskurset i Sandefjord i 2011: «Ask»-dommen og dens innvirkning på underrettspraksis. Et medisinsk perspektiv. I dr. Nordals lysbilder fra foredraget fremgår:

          Dommen [Rt. 2010 s. 1547, Ask] synes å legge som en premiss at helseplager etter nakke-sleng knapt eksisterer 

Vedrørende forekomst av nakkesleng viste dr. Nordal i sitt foredrag til SMM-rapport 5/2000 hvor det på side 15 fremgår:

          … forekomsten av nakkeslengskade ved kollisjoner mellom to kjøretøyer å være temmelig lik i Norge, Nederland, Sverige, Storbritannia og Canada:

            … omkring 2000 nye årlige tilfeller i Norge av bløtdelsskader i   nakken (WAD grad I og II) forårsaket av biluhell

Selv om prognosen for personer som har vært utsatt for en nakkeslengmekanisme generelt er god, og de aller fleste blir helt symptomfrie, så er det et relativt stort antall som hvert år får varige plager.

 

Innholdet i de fire vilkår er ikke endret

 

De fire vilkår er, som nevnt, anvendt i flere høyesterettsdommer. Første gang i Lie-saken i 1998, og sist i Ask-saken i 2010. I punktene nedenfor drøfter jeg både de enkelte vilkår, samt hva som må sannsynliggjøres – herunder hva som er bevistemaet. Gjennomgangen vil vise at innholdet i vilkårene, som bygger på den medisinske forståelsen av nakkedistorsjonsskader, ikke er endret fra første gang vilkårene ble anvendt.

Websider fra Internett Studio