Enkelte ganger opplever skadelidte at det skjer en forverring etter at et forsikringsoppgjør har skjedd. Det kan da være nødvendig å gjenoppta saken for at skadelidte skal få dekket det fulle tapet som skaden har medført.
Et gjenopptak innebærer at en sak som er avsluttet kan bli behandlet på nytt, og at det i den nye behandlingen foretas et etteroppgjør med ytterligere utbetaling.
Gjenopptak var lenge ikke så veldig praktisk. Skadelidte som henvendte seg til forsikringsselskapene med anmodning om at saken måtte behandles på ny på grunn av forverring, ble gjerne møtt med at gjenopptak er en smal unntaksbestemmelse.
Det er riktig at gjenopptak innebærer et unntak, i den forstand at det i de aller fleste saker ikke er nødvendig med gjenopptak.
Samtidig har nyere rettspraksis, og ny lovgivning, klarlagt reglene for gjenopptak. Det kan nå kreves gjenopptak ved forverring både av medisinsk invaliditet, og ved forverring av arbeidsevnen. Det antas at dette vil bli et viktig redskap for mange skadelidte i årene som kommer.
1. NØDVENDIG FOR Å OPPNÅ FULL ERSTATNING
Det kan skje en forverring av både den medisinske invaliditet og av arbeidsevnen etter at avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet er inngått, og oppgjøret har skjedd.
Skadelidte skal ha full erstatning. Hvor skadefølgen har forverret seg etter oppgjøret, slik at det opprinnelige oppgjøret ikke gir full erstatning, kan det være nødvendig med et etteroppgjør.
For at et etteroppgjør skal kunne skje, må vilkårene for gjenopptak være oppfylt.
Krav om etteroppgjør og gjenopptak kan være tema også ved betydelige invaliditeter, men dette er problemstillinger som kan være spesielt aktuelle ved lavinvaliditeter.
Man hører enkelte ganger at gjenopptak er en snever unntaksregel. Det er riktig i den forstand at det ikke er så stort antall saker som blir gjenopptatt.
Samtidig er anledningen til gjenopptak ikke snevrere enn at saken skal gis en ny behandling når de rettslige vilkårene for et etteroppgjør er til stede.
Det er nærliggende å tro at en grunn til at gjenopptak skjer relativt sjelden, er at forsikringsselskapene har ført en praksis hvor man er svært restriktiv med å akseptere en ny behandling.
En annen grunn er at reglene for gjenopptak frem til for kort tid siden har fremstått som uklare.
Nyere lovgivning, jf. skadeserstatningsloven § 3-8, og nyere rettspraksis, i Rt. 2013 s. 769 (Rauken), har langt på vei avklart rettstilstanden.
Rettsavklaringen, sammenholdt med at et stort antall skadelidte faktisk opplever en forverring etter oppgjør, gjør at jeg antar at gjenopptak og etteroppgjør vil bli langt mer utbredt i årene fremover.
2. KRAV TIL ÅRSAKSSAMMENHENG
Et gjenopptak forutsetter naturlig nok at det foreligger årsakssammenheng mellom den tidligere skadehendelsen, og den forverrede skadefølgen.
En drøftelse av årsaksspørsmålet i forhold til forverringen må gjøres etter de alminnelige regler om årsakssammenheng.
3. AVGRENSNING MOT NYTT KRAV
Det er ikke nødvendig med gjenopptak dersom det krav som fremmes ikke tidligere har vært behandlet, og dermed er et nytt eller et annet krav.
Om man står ovenfor et nytt krav, eller et krav om etteroppgjør som krever gjenopptak, vil bero på en tolkning av det oppgjøret som har funnet sted.
I NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning fremgår på side 389 under gjennomgangen av gjeldende rett:
Spørsmålet om ny behandling må også holdes ut fra den situasjon at det reises en annen sak om et annet krav.
Det må trekkes en grense mellom ny behandling av et behandlet krav og et ordinært nytt krav.
Det avgjørende for om det er samme krav eller ulike krav, er om disse «fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske».
I erstatningsrettslig sammenheng vil et erstatningskrav som gjelder en annen post enn den som ble behandlet i den første saken prosessuelt kunne anses som et annet krav.
Det kan forekomme at det ikke er fremmet krav på alle poster. I så fall vil et krav om erstatning for den «glemte» posten anses som et nytt krav.
Jens Edvin Skoghøy skriver i Festskrift til Peter Lødrup, 2002, på side 642, om Adgangen til å få dommer om erstatning for personskader prøvd på nytt:
Uten hensyn til om den første saken er avgjort ved dom eller rettsforlik, omfatter rettskraftsvirkningene bare krav som var søksmålsgjenstand i den første saken, og som er avgjort ved dommen eller forliket.
Ved avgjørelsen av om man står ovenfor samme eller forskjellige krav, er det realitetene som er avgjørende.
På side 646 nevner Skoghøy et eksempel på forskjellige krav:
Krav på erstatning for inntektstap og krav på erstatning for utgifter refererer seg til så vesensforskjellige faktiske omstendigheter, at de må anses som forskjellige krav.
Borgarting lagmannsretts dom, LB-2006-40266, er et eksempel på at det avgjørende er en konkret drøftelse av hva som er dekket – vurdert mot hva som nå er kravet:
Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med tingretten i at de deler av erstatningskravet som gjelder psykisk skade er krav som ikke var en del av det erstatningsoppgjøret som partene inngikk avtale om i 1995.
Det samme gjelder for de deler av erstatningskravet som er begrunnet i hodeskade, idet denne heller ikke var noe tema i 1995.
Advokat Truls Nygård skriver følgende på side 37 i Tidsskrift for Erstatningsrett 1-2 2007 om Gjenopptak av personskadeoppgjør:
Ofte vil det i forbindelse med avslutningen av erstatningsoppgjøret bli inntatt formuleringer om at oppgjøret er «fullt og endelig». Hvorvidt dette er uttrykkelig presisert eller ikke, kan imidlertid ikke i seg selv være avgjørende.
Om det i forbindelse med oppgjøret er benyttet formuleringer som fullt og endelig oppgjør, eller lignende, har altså liten betydning.
Det avgjørende er realiteten. Er realiteten at skadelidte for eksempel ikke har mottatt oppgjør for fremtidig inntektstap, eller for hodeskaden, er det å betrakte som et nytt krav når et slikt krav blir fremmet senere.
Et grensetilfelle er hvor det overfor et forsikringsselskap, eller i en rettslig behandling, er fremmet krav under en erstatningspost som senere frafalles, eller hvor skadelidte ikke når frem med sitt krav.
Er det da et nytt krav når skadelidte senere fremmer krav under den samme posten?
Etter mitt syn vil dette ikke være et nytt krav fordi kravet da må anses å være behandlet i den første saken.
Virkningen av at det er et nytt krav som fremmes gir seg for så vidt selv, men er klart uttrykt av Per Erik Bergsjø og Trond Werner Lunde i Gjenopptak av personskadesaker distribuert på det årlige personskadeerstatningsrettskurset i 2009:
Nye krav kan fremmes uavhengig av de begrensninger som gjelder for gjenopptak
Det er dermed kun når det fremmes et krav som var omfattet av – behandlet i – det tidligere oppgjøret, at det vil være nødvendig å oppfylle vilkårene for gjenopptak.
4. GRUNNLAGENE FOR GJENOPPTAK – FORVERRING
Det foreligger fire ulike grunnlag for gjenopptak av et erstatningsoppgjør:
a) adgangen til etteroppgjør kan være avtalt mellom partene,
b) yrkesskadeforskriften § 5-1,
c) skadeserstatningsloven § 3-8, og
d) avtaleloven § 36.
Jeg vil legge mest vekt på å drøfte hva som skal til for å oppnå gjenopptak etter avtaleloven § 36.
Grunnen er for det første at bestemmelsen er den mest praktiske ved forverring av skadefølgen ved nakkedistorsjonsskader.
For det andre fordi avtaleloven § 36 er en generell hjemmel for avtalerevisjon som kan gi grunnlag for etteroppgjør også på området for de andre, mer spesialiserte grunnlagene.
Men først vil jeg gjennomgå de sentrale elementene for gjenopptak etter de øvrige grunnlagene.
4.1 AVTALE OM GJENOPPTAK VED FORVERRING
I eldre avtaler om erstatningsoppgjør ble det av og til særskilt avtalt at ettoppgjør kunne skje dersom spesielle omstendigheter inntrådte, for eksempel en forverring av skadelidtes arbeidsevne.
De senere årene har forsikringsselskapene imidlertid endret praksis. Det tilhører i dag sjeldenhetene at forsikringsselskapene aksepterer å ta inn en klausul om avtalerevisjon i oppgjørsavtalen.
Slik rettstilstanden er i dag, etter Rt. 2013 s. 769 (Rauken), jf. nedenfor om avtaleloven § 36, er det ikke nødvendig for skadelidte at det avtales mulighet for etteroppgjør.
Tvert i mot er det nå intet hinder for gjenopptak at oppgjøret ble avsluttet som for eksempel fullt og endelig, eller som en risikoerstatning. Det har heller ingen betydning om skadelidte var representert ved advokat ved oppgjøret. Avgjørende er det reelle innholdet i det oppgjøret som har skjedd.
4.2 YRKESSKADEFORSKRIFTEN § 5-1
Bestemmelsen er en særbestemmelse om gjenopptak på yrkesskadeområdet. Bestemmelsens første ledd lyder som følger:
Er erstatningen fastsatt etter § 2-2 [merutgifter], kap 3 [fremtidig inntektstap] eller kap 4 [fremtidig inntektstap og menerstatning] og skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig kan skadelidte kreve etteroppgjør.
Etteroppgjør kan her kreves både på basis av en forverring av den medisinske invaliditet og av arbeidsevnen.
Forarbeidene til yrkesskadeforskriften gir en viss veiledning for hva som legges i vesentlig forverring. I utvalgsinnstillingen av 15. oktober 1990, inntatt i NOU 1988:6, ble det uttalt:
Utvalget har vurdert om det bør fastsettes en prosentsats her, men utvalget har kommet til at dette spørsmålet bør overlates til praksis. Utvalget vil imidlertid antyde at endringen bør være minst 20 % [prosentpoeng] for å være tilstrekkelig forverring..
Yrkesskadeforskriften oppstiller en tidsfrist. Det fremgår av bestemmelsens andre setning:
Krav om etteroppgjør må framsettes innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet.
Fristen løper fra det tidspunkt skadelidte faktisk fikk utbetalt erstatningen. Forsikringsklagenemda har i FKN-2009-125 lagt til grunn at fristen løper fra endelig oppgjør.
4.2.1 FORHOLDET MELLOM YRKESSKADEFORSKRIFTEN § 5-1 OG AVTALELOVEN § 36
Det er etter yrkesskadeforskriften § 5-1 ikke et krav om at forverringen må ligge utenfor det begge partene regnet med, noe som er et krav etter avtaleloven § 36.
Adgangen til gjenopptak er derfor noe videre ved yrkesskader enn ved anvendelsen av avtaleloven § 36. Det er i samsvar med den forbedrede stilling yrkesskader generelt har i erstatningsretten.
Adgangen til gjenopptak etter yrkesskadeforskriften § 5-1 er imidlertid begrenset av femårsfristen. Er den utløpt, kan skadelidte ikke kreve etteroppgjør etter yrkesskadeforskriften § 5-1.
Dersom femårsfristen er utløpt har imidlertid skadelidte fremdeles mulighet til å kreve gjenopptak etter den generelle avtalerevisjonsbestemmelsen i avtaleloven § 36.
I Borgarting lagmannsretts dom, LB-2014-47160, var et sentralt spørsmål om det var grunnlag for gjenopptak etter yrkesskadeforskriften § 5-1.
I dommen ble forholdet mellom yrkesskadeforskriften § 5-1, og avtaleloven § 36 bekreftet:
Slik lagmannsretten har konkludert foran er det ikke nødvendig å ta stilling til As subsidiære anførsel om at etteroppgjør kan foretas med hjemmel i avtaleloven § 36.
Lagmannsretten vil likevel bemerke at slik retten vurderer saken vil det også være grunnlag for revisjon av avtalen med hjemmel i denne bestemmelse.
4.3 SKADESERSTATNINGSLOVEN § 3-8
Bestemmelsen er en særbestemmelse som gir anledning til gjenopptak dersom det foreligger en forverring av helsesituasjonen. Bestemmelsen lyder:
Et avsluttet oppgjør om menerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.
Det er altså kun en forverring av skadelidtes fysiske og/eller psykiske helse som kan begrunne gjenopptak her. En forverring av arbeidsevnen alene gir ikke grunnlag for gjenopptak etter bestemmelsen.
Det fremgår av forarbeidene i Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) side 507 at det er:
klart at bestemmelsen bare omfatter de tilfeller hvor den rent fysiske eller medisinske helseutvikling har utviklet seg annerledes enn det som ble lagt til grunn ved oppgjøret
At det kun er den rent fysiske eller medisinske forverringen som kan gi grunnlag for gjenopptak får den konsekvens at nakkeslengskadde vil ha begrenset glede av bestemmelsen.
Årsaken er at en forverring av en nakkeskade kan medføre at forenelighetskriteriet ikke kan oppfylles. Om forverringen anses uforenelig vil det ikke foreligge årsakssammenheng mellom skadehendelsen og forverringen.
Det er heller ikke her noe krav om at forverringen må ligge utenfor det partene regnet med ved oppgjøret. Det gjør at også her er åpningen for gjenopptak noe videre enn etter avtaleloven § 36.
Hva som ligger i vilkåret rokker ved er omtalt i Ot. prp. nr. 51 (2004-2005). På side 507 fremgår at uttrykket dekker situasjoner der det:
inntrer en skadeutvikling som i type og/eller omfang avviker fra den som ble sannsynliggjort ved oppgjøret.
Dette kan ligne på kravet til at skadefølgen har forandret seg, jf. gjenopptak etter avtaleloven § 36. Det er imidlertid i § 3-8 intet krav til at forandringen avviker vesentlig.
Uttrykket omfatter også situasjoner der det inntrer en helt uforutsett helseforverring.
Vesentlighetskravet er knyttet til utmålingen, og ikke til helsesituasjonen. I vesentlighetsvurderingen må det gjøres en sammenligning av det beløpet skadelidte mottok i oppgjøret, og det beløpet skadelidte vil bli tilstått i et etteroppgjør.
Det skjerpede beviskrav som ligger i klar sannsynlighetsovervekt er knyttet til beviset for at helseforverringen vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.
Etter mitt syn er bestemmelsen ikke et eksempel på svært god lovgivning. Grunnen er muligens at bestemmelsen er et resultat av arbeidet med en ny tvistelov, og ikke et lovarbeid rettet mot erstatningsrettens område.
4.3.1 FORHOLDET MELLOM SKADERSERSTATNINGSLOVEN § 3-8 OG AVTALELOVEN § 36
Som nevnt kommer ikke skadeserstatningsloven § 3-8 til anvendelse ved eventuell forverring av arbeidsevnen. Dette fremgår av forarbeidene i Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) side 507:
Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor skadens konsekvenser for skadelidtes ervervsevne viser seg å bli vesentlig annerledes enn forutsatt i oppgjøret.
Deretter gis i det samme avsnitt eksempler på ulike omstendigheter som kan ha innvirkning på skadelidtes inntektsevne, før avsnittet avsluttes med:
Hvorvidt et avtaleoppgjør kan kreves revidert i disse tilfeller, vil bero på avtl. § 36.
Skadeserstatningsloven § 3-8 gir en enklere vei til gjenopptak enn avtaleloven § 36 dersom det er en forverring av den medisinske invaliditet, det vil si i helsetilstanden, som begrunner gjenopptaket.
Ved forverring av arbeidsevnen, og ved eventuell forverring av helsetilstanden som ikke omfattes av skadeserstatningsloven § 3-8, vil imidlertid avtaleloven § 36 komme til anvendelse og være en sikkerhetsventil for skadelidte.
4.4 AVTALELOVEN § 36
Bestemmelsen har følgende ordlyd:
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn til ikke bare avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Etter Rt. 2013 s. 769 (Rauken) har avtaleloven § 36 blitt en praktisk anvendbar og god generell hjemmel for gjenopptak av personskadeoppgjør.
Praktisk fordi mange skadelidte opplever en forverring på et tidspunkt etter at forsikringsoppgjøret har skjedd. God fordi vilkårene for når gjenopptak kan skje nå er klarlagt, og praktisk fordi hjemmelen favner hele personskaderetten.
4.4.1 TRE VILKÅR FOR GJENOPPTAK
Betydningen av § 36 på erstatningsrettens område ble avklart i Rauken-dommen. I avsnitt 47 uttalte Høyesterett:
Avtaleloven § 36 gir ikke i seg selv mye veiledning for når den kan føre til at en avtale må settes til side, men lovens forarbeider og en etter hvert omfattende rettspraksis gir nå veiledning.
På rettsfelt der problematikken er tilbakevendende, oppstår det likevel et praktisk behov for mer konkret veiledende normer.
På det aktuelle området er dette etablert gjennom underrettspraksis. I sak for Frostating lagmannsrett, [Angvik], RG- 2005-968, var partene enige om at det kunne oppstilles tre kumulative vilkår for fremme av et krav på tilleggserstatning etter at et forutsetningsvis endelig erstatningsoppgjør har funnet sted:
Høyesterett oppstilte de tre kumulative vilkår for gjenopptak og tilleggserstatning i siste del av avsnitt 47:
1. Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.
2. Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.
3. Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.
Det oppstilles her en relativt klar og enkel generell regel for når gjenopptak kan skje på personskadeerstatningsrettens område.
4.4.2 BAKGRUNNEN FOR DE TRE VILKÅRENE
Regelen er basert på de relevante rettskilder som foreligger. Siden Høyesterett er så klar, og oppstiller tre kumulative vilkår, ser jeg ingen grunn til å presentere det bakenforliggende rettskildebildet.
Jeg vil imidlertid nevne at de tre vilkårene, slik Høyesterett oppstiller dem i Rauken-dommen, ble utviklet og første gang anvendt i forbindelse med behandlingen av Toten tingretts sak 03-150 A, (Slåttsveen).
I tingrettens dom, av 11. november 2003, refererer tingretten Slåttsveens anførsler på side 6:
Tre vilkår må være oppfylt for at avtl. § 36 skal være anvendelig. Det må ha skjedd en vesentlig forandring av skaden til skadelidtes ugunst, forandringen må ligge utenfor det man regnet med/forutsatte/anså påregnelig på avtaletidspunktet, og det tidligere oppgjøret må fremstå som urimelig og ubalansert.
Vilkårene ble drøftet, men ikke konkret oppstilt som et regelsett i tingrettens premisser.
Neste gang vilkårene ble anvendt var i Angvik-saken, hvor dom i Romsdal tingrett ble avsagt 22. juli 2004, og dom i ankesaken ble avsagt i Frostating lagmannsrett den 17. februar 2005.
Høyesteretts dom i Rauken-saken bygger direkte på Angvik-saken, jf. avsnitt 47 i Rauken-dommen.
4.4.3 KRAVET TIL VESENTLIG FORANDRING
I urimelighetsvurderingen må det først klargjøres hvordan skadelidtes situasjon, medisinsk og/eller ervervsmessig, var på oppgjørstidspunktet.
Denne situasjonen må så sammenlignes med skadelidtes situasjon på tidspunktet for vurderingen av gjenopptak.
Høyesterett foretok urimelighetsvurderingen i Rauken-dommen i avsnitt 49 og uttalte at:
Da avtalen ble inngått i vår sak, ble det lagt til grunn at As ervervsevne var fullt i behold. Når ervervsevnen reduseres til 50 prosent, er det klart, som også lagmannsretten la til grunn, at forandringen er vesentlig.
I Angvik-dommen, RG 2005 side 968, fremgår på side 774 om den samme drøftelsen:
For så vidt gjelder den ervervsmessige invaliditet er imidlertid skjedd en vesentlig forverring av As situasjon. Hun var i 1996 under attføringstiltak med tanke på å komme tilbake i arbeid.
Situasjonen i dag er vesentlig annerledes. A søkte, etter at attføringstiltakene ikke hadde ført henne tilbake til arbeid, full uføretrygd den 29. oktober 1998, noe hun ble innvilget 31. mai 1999, med virkning fra mai 1994.
Slik lagmannsretten bedømmer det, er kravet om en vesentlig endring i skaden slik den fremstår, oppfylt. Og denne endring er til skadelidtes ugunst.
Hvor stor endring i medisinsk og ervervsmessig invaliditet som må til for å være vesentlig, er ikke fullt ut avklart.
Et utgangspunkt er at en forverring på 20 prosentpoeng av arbeidsevnen, som ved gjenopptak av etter yrkesskadeforskriften § 5-1, vil være tilstrekkelig. Om mindre endringer vil oppfylle kriteriet, må vurderes konkret.
Det kan være gode grunner for at vilkårene i en avsluttende drøftelse vurderes samlet.
For eksempel vil en forverring av arbeidsevnen på under 20 % lettere kunne medføre gjenopptak om det er et relativt betydelig avvik mellom det oppgjør skadelidte har mottatt og det skadelidte vil ha krav på i et eventuelt etteroppgjør, enn om differansen er relativt mindre.
En slik tilnærming vil være i samsvar med hensynene bak avtaleloven § 36; det åpnes for lemping når forholdet samlet sett anses urimelig.
Hva som er den nedre grense av vesentlighetskriteriet når det gjelder medisinsk invaliditet, er heller ikke avklart.
En forverring på 20 prosentpoeng i den medisinske invaliditeten vil åpenbart være tilstrekkelig.
En forverring på 20 prosentpoeng vil imidlertid innebære en svært vesentlig forverring ved en lavinvaliditetsskade. Det vil bety at en skade på 5 % i så fall må økes til 25 %. Altså en femdobling av invaliditetsgraden. Det er neppe et hensiktsmessig krav.
Når det gjelder forverring av medisinsk invaliditet, kan gode grunner tale for at vesentlighetskravet er oppfylt når forverringen fører til at skadelidte rykker opp i en høyere gruppe ved beregning av menerstatning.
En økning fra for eksempel 7 ½ til 15 % bør være tilstrekkelig. En dobling av en størrelse faller normalt innenfor uttrykket «vesentlig økning».
Det antas at rettspraksis vil avklare disse spørsmålene nærmere.
4.4.4 KRAVET TIL EN UTVIKLING UTENFOR DET PARTENE REGNET MED
Det andre vilkåret er at forverringen må ligge utenfor det partene regnet med da oppgjøret skjedde.
Høyesterett innledet til drøftelsen av dette vilkåret i avsnitt 51 i Rauken-dommen:
Det gjenstår da å ta stilling til om den reduserte ervervsevne lå utenfor det begge parter regnet med på avtaletidspunktet.
Ved vurderingen av dette vilkåret, omformulerte lagmannsrettens flertall dette på en måte som klart begrenser mulighetene for å fremme et nytt krav:
«Som nevnt ovenfor mener flertallet at det ikke kan ha vært helt utenkelig for skadelidte at hennes arbeidsevne ville bli redusert …»
I avsnitt 52 uttales:
Her stiller lagmannsretten etter mitt syn et for strengt krav.
Konkret er jeg kommet til at muligheten for tap i ervervsevne var tilstrekkelig fjern til at også dette tredje kriteriet må anses oppfylt.
Da avtalen ble inngått hadde den ankende part 80 % stilling, og bare en uke etter avtaleinngåelsen gikk hun, som forventet, over i full stilling.
I Angvik-dommen ble vilkåret drøftet på side 774. Drøftelsen viser en problemstilling som er praktisk:
A var både på avtaletidspunktet og en god stund deretter fast innstilt på å komme i fullt arbeid.
Også If må på avtaletidspunktet antas å ha vært av den oppfatning at A ville komme tilbake i jobb igjen. Det er her nok å vise til hva selskapet i sitt tilbud av 30. oktober 1995 til A om oppgjør for tap i fremtidig erverv skriver:
«Ut fra de samlede opplysninger vi har i denne sak mener vi spesialisterklæringen er så vidt fyllestgjørende at denne kan legges til grunn for erstatningsutmålingen.
Som det fremkommer av spesialisterklæringen er Deres klient ikke ufør relatert til ethvert yrke, men i form av reduksjon hva angår yrkesvalg.
Vi er av den grunn av den oppfatning at denne sak bør løses med en erstatning til dekning av den yrkesvalghemming som foreligger fremfor et rent matematisk beregnet inntektstap.»
Dette tilbud ble så akseptert av A, med en «yrkesvalghemmingserstatning» på 200.000 kroner.
Etter dette finner lagmannsretten at begge parter la til grunn for den inngåtte avtale at A skulle tilbake i arbeid igjen, i et lettere yrke enn det hun før ulykken hadde hatt. Lagmannsretten legger til grunn at det lå utenfor det noen av partene regnet med at A i utviklingens medfør skulle bli 100 % arbeidsufør av ulykken.
Kravet kan slik lagmannsretten vurderer det, ikke stilles så strengt som anført av If, at den endrede utviklingen må ligge utenfor det partene ‘kunne’ regne med.
Det må foretas en konkret helhetsvurdering. Regnet skadelidte og forsikringsselskapet på oppgjørstidspunktet med at hun i fremtiden mest sannsynlig ville blitt helt ufør, er vilkåret ikke oppfylt.
Om skadelidte ved oppgjøret trodde hun kom til å bli helt ufør, tok hun selv risikoen for den fremtidige utviklingen ved å aksepterte et oppgjør som ikke dekket det tapet hun regnet med å få.
Som det fremgår av rettspraksis, legges det stor vekt på partenes utsagn forut for oppgjøret. Dette stiller krav til klarhet ved avtaleinngåelsen.
Partenes premisser og forutsetninger for et oppgjør bør klargjøres så langt det er nødvendig, og gjerne med tanke på et mulig fremtidig gjenopptak.
Enkelte ganger foreligger en betydelig differanse mellom det krav skadelidte har fremsatt, og det som blir det endelige resultatet.
Det vil kunne avskjære muligheten for gjenopptak om det i det opprinnelige kravet ble lagt til grunn full fremtidig ervervsuførhet. Et slikt krav trekker i retning av at skadelidte regnet med å falle helt ut av arbeid.
Likeledes – om forsikringsselskapet avslår et krav basert på full uførhet – vil det trekke i retning av at selskapet regnet med at arbeidsevnen ikke var tapt.
Partenes uttalelser i brev og annet, samt avtalen selv, vil gjerne være det bevismaterialet man har å bygge på når forutsetningene for det tidligere oppgjøret skal klargjøres.
4.4.5 KRAVET TIL URIMELIG OG UBALANSERT
Vilkåret knytter seg til en vurdering av den økonomiske differansen mellom det oppgjør som har skjedd, og den utmåling som vil finne sted i et etteroppgjør.
Høyesterett drøftet dette vilkåret i avsnitt 50 i Rauken-dommen og uttalte:
Gitt at det omforente erstatningsbeløp på 50 000 kroner ikke på noen måte reflekterer muligheten for tap av ervervsevnen, fremstår avtalen som klart urimelig når det bygges på at det foreligger årsakssammenheng. Som lagmannsretten finner jeg det klart at også vilkåret om at avtalen må fremstå som urimelig og ubalansert, er oppfylt.
I Rauken-saken var det avtalt mellom partene at hun skulle motta 1 005 097 kroner i etteroppgjør dersom vilkårene for gjenopptak var til stede.
Beløpet på 1 005 097 kroner utgjorde det samlede økonomiske tapet slik det fremstod på tidspunktet for gjenopptak, fratrukket det tidligere oppgjøret på 50 000 kroner.
Differansen mellom 50 000 kroner og 1 005 097 kroner er uten tvil ubalansert og urimelig.
I Angvik-saken fremgår om urimelighetsdrøftelsen på side 775 i dommen:
Det siste vilkår er at det erstatningsoppgjør som kreves revidert fremstår som urimelig og ubalansert vurdert på bakgrunn av den nye situasjon. Dette vilkår er åpenbart oppfylt i denne sak slik lagmannsretten ser det. Det følger allerede av det faktum at partene har inngått enighet om en eventuell tilleggserstatning på 900.000 kroner forutsatt at As krav fører frem.
Det avtalte beløp for tap i fremtidig erverv utgjorde 200.000 kroner og den erstatning man nå er enig om i tillegg representerer mer enn en tre ganger dette, noe som utvilsomt tilfredsstiller ethvert krav om ubalanse og urimelighet.
Hvor stor differansen i kroner må være for at vilkåret er oppfylt, er ikke klarlagt. Det må vurderes konkret for hvert enkelt tilfelle hvor grensen skal trekkes.
Ved en forverring av medisinsk invaliditet antas at en endring fra en gruppe til en høyere når det gjelder menerstatning vil være tilstrekkelig.
Om for eksempel skadelidte er tilstått menerstatning i gruppe 1 med 125 000 kroner, og en forverring til gruppe 2 gir 215 000 kroner, vil det være tilstrekkelig.
Ved ulykkesforsikringer kan det tenkes at også mindre forverringer i medisinsk invaliditet vil kunne gi gjenopptak. Er det for eksempel utbetalt 100 000 kroner som oppgjør av en ulykkesforsikring, og forverringen gir rett til 150 000 kroner, vil det antagelig være tilstrekkelig.
Forsikringssystemet har imidlertid en egeninteresse av endelig å kunne avslutte saker. Det trekker i retning av at differansen må være av en viss størrelse for at vilkåret ti l urimelig og ubalansert er oppfylt.
Det nærmere innholdet i urimelig og ubalansert må avklares gjennom rettspraksis.
5. ETTEROPPGJØRET
Virkningen av at vilkårene for gjenopptak er oppfylt er at det skal skje et etteroppgjør.
Etteroppgjøret skal sørge for at skadelidte får full erstatning.
Det må da først gjøres en alminnelig beregning av det samlede økonomiske tapet slik det fremstår på tidspunktet for etteroppgjøret. Først da er den samlede skadefølgen klarlagt.
Deretter må det gjøres fradrag for det oppgjør som allerede har skjedd.
Ved å legge sammen oppgjøret og etteroppgjøret vil skadelidte oppnå full erstatning.
ARTIKKELEN ER EN DEL AV BOKEN: ERSTATNINGSOPPGJØR VED LAVE INVALITITETER