Vår klient fikk gjenopptatt sin tidligere avsluttede erstatningssak og ble tilstått full erstatning i et etteroppgjør selv om hun tidligere hadde inngått en avtale med forsikringsselskapet om et «fullt og endelig» oppgjør. Gjenopptak av erstatningssaken var begrunnet i at arbeidsevnen ble verre etter oppgjøret.

Partene var i saken enige om beregningen av hva hun skulle motta i etteroppgjør. Dommen er prinsipiell og er forløperen til Høyesteretts dom om gjenopptak og etteroppgjør i Rauken-saken, Rt. 2013 s. 769.

 

RG 2005 968. Frostating lagmannsrett – dom. Gjenopptak. Erstatning. Personskade. Etteroppgjør.

Stikkord: Gjenopptak. Erstatningsrett. Avtalerett. Personskadeerstatning. Avtalerevisjon. Avtaleloven §36. Etteroppgjør.

 

Sammendrag: Kvinne ble skadet i trafikkulykke i 1993. På grunnlag av det sakkyndige materiale som forelå, ble det i 1996 inngått avtale med ansvarsforsikringsselskapet om erstatningsoppgjøret, basert på at skadelidte var yrkesvalghemmet. Etter avtalen fikk skadelidte bl.a. erstatning for fremtidig ervervstap på kr 200.000. Det ble ikke tatt noe forbehold om gjenopptak av saken. Etter hvert viste det seg at skadelidte mest sannsynlig var varig ute av arbeidslivet som følge av skaden. Som tingretten ga lagmannsretten anledning til avtalerevisjon etter avtaleloven §36. Skadelidte ble i etteroppgjør tilstått ytterligere kr 900.000 til dekning av fremtidig inntektstap.

 

Saksgang:
Romsdal tingrett – Frostating lagmannsrett LF-2004-53952.

Parter:
IF Skadeforsikring NUF (advokat Jan Aubert) mot A (Advokat Einar I. Lohne).

Dommere:
Lagmann Aage Rundberget, lagdommer Arve Rosvold Alver, sorenskriver Hans Hugo Kristoffersen.

Saken gjelder revisjon i medhold av avtaleloven §36 av avtale om erstatning etter trafikkulykke.

A, født *.*. 1966, ble skadet ved en trafikkulykke som fant sted på Mjelve i Molde 24. januar 1993. Hun var forsetepassasjer i en personbil, ført av hennes ektefelle, som kolliderte med en annen personbil. De hadde to barn i baksetet. A ble som følge av kollisjonen slengt mot sidevinduet og dunket høyre side av hodet mot dette. Deretter ble hun kastet mot venstre og inn mot ektemannens hode/skulder.

A fikk forskjellige helseplager etter kollisjonen som er nærmere beskrevet av medisinsk sakkyndige.

Den bil de kolliderte med hadde skylden for ulykken og bilens ansvarsselskap, daværende Uni Storebrand Skadeforsikring AS, nå If Skadeforsikring NUF (If), påtok seg ansvar overfor A.

På grunnlag av det sakkyndige materiale som forelå, og etter en korrespondanse der A var representert ved advokat, ble det inngått avtale mellom A og If. Avtaleinngåelsen skjedde ved As aksept av 2. februar 1996, på det tilbud If hadde fremsatt i brev av 30. oktober 1995. Etter avtalen fikk A erstatning for fremtidig ervervstap på 200.000 kroner, samt dekning for diverse andre poster, som ménerstatning, fremtidige utgifter, lidt tap, passasjerulykkesforsikring m.m.

A slet fortsatt med betydelige helseproblemer og det ble innhentet ytterligere medisinske undersøkelser, først og fremst med tanke på hennes trygdemessige situasjon. Denne behandling resulterte i at hun 31. mai 1999 fikk innvilget 100% uførepensjon med virkning fra mai 1994.

Ved stevning av 25. november 2003 fremmet A søksmål mot If med krav om at avtalen om erstatningsoppgjør for tap i fremtidig erverv skulle revideres i medhold av avtaleloven §36, begrunnet i at hennes ervervsevne hadde utviklet seg betraktelig mer ugunstig enn noen av partene regnet med den gang avtalen av 1996 ble inngått.

Romsdal tingrett avsa dom i saken 22. juli 2004 med slik domsslutning:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til innen 2 – to – uker å betale erstatning til A med kr 1.100.000,- – enmillionetthundretusenkroner.
2.If Skadeforsikring NUF dømmes til innen 2 – to – uker å betale saksomkostninger til A v/ advokat Einar I. Lohne med kr 82.040,- – åttitotusenogførtikroner – inklusive merverdiavgift.

Dommen ble påanket av If ved ankeerklæring av 24. august 2004, og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim tinghus 1. februar 2005. A ga forklaring til retten. Ingen vitner ble ført.

If Skadeforsikring NUF har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke rettslig grunnlag for å gjenopptak av saken. Den inngåtte avtale er gyldig og kan ikke settes til side. Enhver har risikoen for sine egne forutsetninger.

As inntektsevne er ikke vesentlig forverret. Hun var falt ut av jobb allerede før avtalen ble inngått og det er således ikke skjedd noen endring i den faktiske situasjon siden oppgjøret fant sted. Det ble ikke tatt noe forbehold som omfatter de forhold som nå gjøres gjeldende som grunnlag for avtalerevisjon. A tok ikke forbehold om å komme tilbake til saken dersom hennes forventning om å kunne tre tilbake i delvis jobb ikke slo til.

Korrespondansen som førte frem til avtalen kan ikke oppfattes slik at selskapet aksepterte gjenopptak av saken dersom A likevel ble helt ufør. Selskapet kan heller ikke klandres for at det ikke uttrykte enda klarere om at oppgjøret var fullt og endelig.

Styrkeforholdet var jevnet ut ved at A var representert ved advokat i forbindelse med avtaleinngåelsen.

Tingretten legger vesentlig vekt på innvilgelsen av uføretrygd med 100%. Det er ikke riktig rettsanvendelse.

Den nevrologiske spesialisterklæringen fra overlege Midgard av 2. oktober 1995 var et godt grunnlag for å inngå avtale. Den varige medisinske invaliditet ble satt til 15%. Om den ervervsmessige invaliditet heter det at As yrkesvalg «vil kunne være begrenset». As medisinske situasjon er ikke endret av betydning siden den gang. At hun har oppnådd uføretrygd er irrelevant. Hennes psykiske tilstand kan ikke anses forårsaket av bilulykken.

Partene er i forbindelse med ankeforhandlingen for lagmannsretten blitt enige om erstatningsbeløpets størrelse, dersom anken ikke fører frem.

If har lagt ned slik påstand:

1.If Skadeforsikring NUF frifinnes.
2.If Skadeforsikring NUF tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra 14 – fjorten – dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger grunnlag for å revidere det erstatningsoppgjør som ble gjennomført i 1996 i medhold av avtaleloven §36. Tingrettens dom er derfor korrekt i sitt resultat.

Det første vilkår for å akseptere en revisjon på dette grunnlag er at skaden har utviklet seg på en helt annen måte enn det partene regnet med da oppgjøret ble avtalt. Dette er tilfellet i denne saken da den ervervsmessige uførhet er vesentlig endret. I 1996 var A under attføring. Hun ville tilbake i arbeid, ingen anså henne som ufør, men hun var hemmet i valg av yrke. Situasjonen i dag er at hun har tapt sin inntektsevne fullt ut. Tingretten har ikke kun basert seg på trygdevedtaket, men ser dette som ett av flere momenter.

Det andre vilkåret for avtalerevisjon er at den etterfølgende utvikling ligger utenfor det begge parter kunne regne med eller forutsatte. If mente den gang hun var rammet av en beskjeden skade og at hun ikke ville bli ufør i forhold til ethvert yrke. A på sin side var på det tidspunkt fast bestemt på å komme tilbake til arbeid snarest mulig. Begge parter anså overlege Midgards erklæring som et grunnlag for oppgjøret.

Det tredje vilkåret for avtalerevisjon er at det gjennomførte oppgjøret fremstår som urimelig og ubalansert sett i forhold til det som senere er kommet frem. Også dette vilkår er oppfylt i denne sak, der partene nå er enige om at tilleggserstatningen for tap i fremtidig erverv eventuelt skal settes til 900.000 kroner.

Det ligger i engangsoppgjørets natur at man tar risiko og det godtas også av A. Men det er i visse tilfelle behov for en sikkerhetsventil, så i denne saken.

Det er lagt ned slik påstand:

1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale ytterligere erstatning til A med kr 900.000,- til dekning av fremtidig inntektstap.
2.Pkt. 2 i tingrettens domsslutning stadfestes.

 

3.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:
I utgangspunktet er en avtale bindende for partene. Når avtaleloven §36, slik den lyder etter 1983, gir retten anledning til å revidere en avtale på formuerettens område, er dette et unntak fra hovedprinsippet i norsk rett om at avtaler skal holdes slik de er inngått. Et særsyn med regelen er dertil at avtaler helt eller delvis kan settes til side begrunnet i at forhold i den etterfølgende utvikling har gjort det urimelig å kreve avtalen gjennomført.

GJENOPPTAK – VILKÅR

Partene er enige om at det kan oppstilles tre kumulative vilkår for at unntaksregelen kommer til anvendelse ved personskadeoppgjør, noe lagmannsretten kan slutte seg til. Vilkårene for revisjon av inngåtte avtaler om erstatningsoppgjør etter trafikkulykker kan formuleres slik:

1.Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.
2.Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.

 

3.Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.

Saken foreligger for lagmannsretten noe avgrenset i forhold til da tingretten behandlet den. Partene er under ankeforhandlingen blitt enige om hvilket erstatningsbeløp som skal utbetales fra If til A i tillegg til det avtalte fra 1996, om lagmannsretten finner at avtaleloven §36 gir anledning til revisjon i dette tilfellet. Beløpet er omforent satt til 900.000 kroner.

If har også erkjent at det ikke foreligger andre selvstendige grunnlag som kan begrunne frifinnelse av selskapet enn at avtaleloven §36 ikke er anvendelig på forholdet. Dette innebærer at lagmannsretten ikke behøver å vurdere hvorvidt det er adekvat årsakssammenheng mellom bilulykken og den forverring i As ervervsmessige situasjon som er skjedd.

Lagmannsretten går så over til å vurdere om det er grunnlag for avtalerevisjon på grunnlag av de tre foran nevnte vilkår, som alle må være oppfylt.

Det første vilkår går på skadeutviklingen. Skaden må ha forandret seg vesentlig til skadelidtes ugunst siden avtalen ble inngått.

Det er på det rene at den medisinske invaliditet for A etter overlege Midgards erklæring av 2. oktober 1995 ikke er omdefinert. Han satte denne til 15% begrunnet i «moderat nedsatt funksjon i nakkevirvelsøylen med moderate smerter og nedsatt bevegelighet.»

For så vidt gjelder den ervervsmessige invaliditet er imidlertid skjedd en vesentlig forverring av As situasjon. Hun var i 1996 under attføringstiltak med tanke på å komme tilbake i arbeid. Overlege Midgard uttalte i nevnte erklæring:

«Yrkesvalget i framtida vil kunne være begrenset på den måten at arbeid som medfører belastning på nakke og skulderbue i repeterte, stereotype og ergonomisk ugunstige arbeidsstillinger. Realistisk vurdert vil det å gå tilbake til tungt fysisk arbeid i vaskeri ikke la seg gjennomføre.»

Både den sakkyndige, trygdevesenet og A selv synes å ha oppfattet situasjonen slik at hun ville komme tilbake til full stilling, men at hun på grunn av skaden ville måtte velge et annet arbeid enn det tunge arbeid hun tidligere hadde vært i ved et vaskeri. Som nærmere skal omtales nedenfor synes If å ha vært av samme oppfatning.

Situasjonen i dag er vesentlig annerledes. A søkte, etter at attføringstiltakene ikke hadde ført henne tilbake til arbeid, full uføretrygd den 29. oktober 1998, noe hun ble innvilget 31. mai 1999, med virkning fra mai 1994.

I erklæring fra dr. Vidar Hjelset av 12. november 1998, heter det om dette:

«Det har vært forsøkt såpass mange forskjellige behandlingsopplegg uten effekt at ytterligere tiltak innstilles inntil videre. Jeg vil derfor hevde at hennes funksjonsevne er varig redusert. Videre er det klart at det utelukkende er medisinske posttraumatiske årsaker til bortfallet av arbeidsevnen.»

Tilsvarende fremgår det av spesialisterklæring fra spesialist i klinisk psykologi Kirsten Tobiassen av 3. mars 1999:

«Pas. har etter ulykken utviklet en posttraumatisk stresslidelse. Lidelsen er kjennetegnet ved stadige gjenopplevelser av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og søvn, samtidig med tankemessige og atferdsmessige forsøk på å unngå å bli minnet om hendelsen.»

Vi står i dag overfor en person som med stor grad av sannsynlighet varig er koblet ut av arbeidslivet. Partene er enige om at dette har sin hovedårsak i den trafikkulykken If har økonomisk ansvar for. Slik lagmannsretten bedømmer det, er kravet om en vesentlig endring i skaden slik den fremstår, oppfylt. Og denne endring er til skadelidtes ugunst.

Den endrede utvikling må ligge utenfor det partene kunne regne med på det tidspunkt avtalen ble inngått.

A var både på avtaletidspunktet og en god stund deretter fast innstilt på å komme i fullt arbeid. I sykmeldingsattest fra dr. Hjelset av 28. september 1993 heter det:

«Hennes arbeidsmotivasjon er meget stor. Det er undertegnede som til slutt sykemelder henne, og hun godtar dette.»

I erklæring vedrørende attføring sier dr. Hjelset følgende 16. februar 1994:

«Situasjonen pr i dag 160294 er uendret. Hennes arbeidsmotivasjon er meget stor, har sterkt ønske om å komme i jobb.»

På grunnlag av undersøkelsen ble hun anbefalt et attføringsopplegg i retning «barnehage eller 6-årsskolen».

Etter avtaleinngåelsen traff trygdekontoret 11. juni 1996 vedtak om fortsatte rehabiliteringspenger, og det heter at:

«Saken tas opp til ny rev. 15/8-96 (med tanke på yrkesmessig attf).»

I notat fra Molde trygdekontor av 15. oktober 1996 har man tydeligvis fortsatt tro på at hun skal komme i arbeid. Det heter bl.a.:

«Det er ingenting i veien for å starte med yrkesrettet attføring nå, men det er en forutsetning for å lykkes at det blir tatt hensyn til de momentene legen i sin erklæring, dok. 49, beskriver at må unngås.
Hun bør prøves ut i arbeidssituasjoner hvor kulde og trekk unngås, kan ikke arbeide utendørs for eksempel i barnehage. —

 

Helsetilstanden er ikke til hinder for at hun kan starte nå i arbeidstrening og senere med nødvendig skolegang.»

Så sent som 30. april 1997 er fortsatt uførepensjonen langt unna i følge erklæring av dr. Hjelset, som bl.a. sier:

«På bakgrunn av dette må det slås fast, at det ikke er hensiktsmessig med yrkesmessig attføring i øyeblikket, heller ikke på litt lengre sikt.
Det anbefales at hun innvilges attføring på medisinsk grunnlag mens hun behandles konservativt. Uførepensjon bør vurderes om 1-2 år.»

Det er etter dette ingen tvil om at A da hun inngikk avtalen med If var godt motivert for selv å vende tilbake til arbeidslivet og hadde tro på at det skulle lykkes. Hun var på skadetidspunktet 26 år og var i full jobb ved X Vaskeri. Ut fra de siterte uttalelser fremgår det at hennes tro på å vende tilbake til arbeid må sies å ha hatt god dekning i de undersøkende legers og trygdekontorets oppfatning.

Også If må på avtaletidspunktet antas å ha vært av den oppfatning at A ville komme tilbake i jobb igjen. Det er her nok å vise til hva selskapet i sitt tilbud av 30. oktober 1995 til A om oppgjør for tap i femtidig erverv skriver:

«Ut fra de samlede opplysninger vi har i denne sak mener vi spesialisterklæringen er så vidt fyllestgjørende at denne kan legges til grunn for erstatningsutmålingen.
Som det fremkommer av spesialisterklæringen er Deres klient ikke ufør relatert til ethvert yrke, men i form av reduksjon hva angår yrkesvalg.

 

Vi er av den grunn av den oppfatning at denne sak bør løses med en erstatning til dekning av den yrkesvalghemming som foreligger fremfor et rent matematisk beregnet inntektstap.»

Dette tilbud ble så akseptert av A, med en «yrkesvalghemmingserstatning» på 200.000 kroner.

Etter dette finner lagmannsretten at begge parter la til grunn for den inngåtte avtale at A skulle tilbake i arbeid igjen, i et lettere yrke enn det hun før ulykken hadde hatt. Lagmannsretten legger til grunn at det lå utenfor det noen av partene regnet med at A i utviklingens medfør skulle bli 100% arbeidsufør av ulykken. Kravet kan slik lagmannsretten vurderer det, ikke stilles så strengt som anført av If, at den endrede utviklingen må ligge utenfor det partene kunne regne med.

Det siste vilkår er at det erstatningsoppgjør som kreves revidert fremstår som urimelig og ubalansert vurdert på bakgrunn av den nye situasjon. Dette vilkår er åpenbart oppfylt i denne sak slik lagmannsretten ser det. Det følger allerede av det faktum at partene har inngått enighet om en eventuell tilleggserstatning på 900.000 kroner forutsatt at As krav fører frem. Det avtalte beløp for tap i fremtidig erverv utgjorde 200.000 kroner og den erstatning man nå er enig om i tillegg representerer mer enn en tre ganger dette, noe som utvilsomt tilfredstiller ethvert krav om ubalanse og urimelighet.

KONKLUSJON

Etter dette har lagmannsretten kommer til samme resultat som tingretten i det prinsipielle spørsmål, mens utmålingen er løst ved partenes avtale.

Saksomkostninger.

Anken har ikke ført frem og If må tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke ser noe grunnlag for å gjøre unntak fra det.

Advokat Lohne har fremlagt omkostningsoppgave på kr 86.875,- inklusive merverdiavgift, hvorav salær kr 65.000,-. Det er ikke inngitt protest mot oppgaven. Lagmannsretten finner på bakgrunn av sakens omfang og varighet (ankeforhandling 6 timer og 15 minutter), samt den omstendighet at saken i det alt vesentlige representerer en gjentakelse av tingrettsbehandlingen, at det krevede beløp går betydelig ut over det som anses nødvendig for en betryggende utførelse av oppdraget, jf. tvistemålsloven §176. Salæret settes til 40.000 kroner, slik at de totalt tilkjente omkostninger settes til kr 55.625,-.

Lagmannsretten gjør ingen endring i tingrettens omkostningsavgjørelse, som stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale ytterligere erstatning til A med 900.000,- – nihundretusen – kroner til dekning av fremtidig inntektstap. Betaling skjer innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
2.Post 2 i tingrettens domsslutning stadfestes.

 

3.If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med 55.625 – femtifemtusensekshundreogtjuefem – kroner. Betaling skjer innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse

 

Websider fra Internett Studio