Spørsmålet om inngangsinvaliditet kommer på spissen dersom skadelidtes journal viser at skadelidte hadde lignende plager også før trafikkulykken. Dersom tilstanden var til stede også før uhellet, og kan anses å være en fortsettelse av helsebesvær, vil det ikke foreligge årsakssammenheng. Det vil da foreligge en annen årsak til plagene.
I punkt 4 tredje setning på side 1577 i Lie-dommen ble uttalt følgende om inngangsinvaliditet:
Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet [inngangsinvaliditet].
Spørsmålet er om de tidligere nakkeplager representerer en reell inngangsinvaliditet eller kun var forbigående.For å finne svaret på dette spørsmålet er det nødvendig å tolke de tidligere nedtegninger av nakkeplager.
Var de tidligere nakkeplager kun til stede i en begrenset periode, altså forbigående, vil de tidligere plagene ikke representere en inngangsinvaliditet. Det vil da ikke foreligge en fortsettelse av helsebesvær inn til ulykkestidspunktet.
Dersom skadelidtes journal viser at de tidligere nakkeplagene tidsmessig strekker seg helt inn til tidspunktet for trafikkulykken, kan tilstanden være et resultat av en inngangsinvaliditet.
Spørsmålet blir da om de tidligere nedtegningene viser plager av samme art som de som foreligger etter trafikkulykken, og om plagene allerede var varige (kroniske) forut for ulykken. Om det er tilfellet har man en situasjon med fortsettelse av helsebesvær.
Når tolkningen av journalen viser at tidligere plager tidsmessig strekker seg inn til ulykken, men det er sannsynlig at plagene ikke ville blitt varige, står man ikke ovenfor en fortsettelse.
En mulighet er også at trafikkulykken har ført til en forverring av plager som var kroniske før ulykken. Da må det vurderes om inngangsinvaliditeten og trafikkulykken i forhold til hverandre er samvirkende eller selvstendig virkende årsaker.
AVGRENSNING MOT SÅRBARHET
En ser ofte i medisinske spesialisterklæringer at det ikke skilles mellom inngangsinvaliditet og sårbarhet. I en juridisk årsaksvurdering er det imidlertid vesentlig å skille mellom inngangsinvaliditet og sårbarhet. I sårbarhet ligger at en person har en iboende fysisk eller psykisk svakhet. Grunnen til sårbarheten kan for eksempel være en tidligere skade, eller at skadelidte har vært utsatt for psykiske eller sosiale belastninger.
Sårbarheten kan ha medvirket til at skadelidte utviklet en skade, og sårbarheten kan ha medvirket til at skaden har utviklet seg til å bli mer betydelig enn hva som ellers ville ha blitt tilfellet.
Skillet mot inngangsinvaliditet går ved at sårbarheten – i motsetning til inngangsinvaliditeten – ikke har realisert i varige symptomer og plager forut før skadehendelsen.
Den rettslige betydningen av inngangsinvaliditet kan, som nevnt, være at årsakssammenheng avvises. Det vil ikke skje ved sårbarhet.
Den rettslige konsekvensen av at man står ovenfor en sårbarhet ble uttrykt av Høyesterett i Rt. 2001 s. 320 (Nilsen). På side 333 i dommen ble det uttalt:
Hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er.
På yrkesskadeområdet er sårbarhetsprinsippet lovfestet i lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989 nr. 65, § 11 tredje ledd:
Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.
Dette innebærer at skadevolder må akseptere at en særskilt sårbar person tåler mindre, og kan får en skadeutvikling som er mer betydelig enn hos en normalt robust person.
At skadeutviklingen er mer betydelig kan også innebære at det økonomiske tapet vil bli større hos en person som på skadetidspunktet var sårbar. Man kan si at også en økonomisk sårbarhet har erstatningsrettslig vern.
Læren om at skadevolder må ta skadelidte som han eller hun er – sårbarhetsprinsippet – er en presisering av betingelseslæren.