Adekvans et en del av kravet til årsakssammenheng. Det innebærer at skaden ikke må være for fjern, avledet eller for indirekte i forhold til ulykken.
At en person som har vært utsatt for en nakkeslengmekanisme får varige plager i nakken vil naturlig nok ikke være inadekvat.
Adekvans blir først et tema når skaden har utviklet seg på en helt uvanlig, eller upåregnelig, måte. Sagt på en annen måte – det må være en viss nærhet mellom skadehendelsen og skaden.
Et praktisk eksempel på at det ikke foreligger tilstrekkelig nærhet finnes i forbindelse med oppgjøret etter terrorangrepet på Utøya den 22. juli 2011.
Enkelte av ungdommene som var på vei til Utøya den dagen, men ikke rakk den båten som fraktet Breivik over til øya, har fått psykiske problemer.
Kontoret for Voldsoffererstatning har konkludert med at de plager disse personene fikk, ikke har en tilstrekkelig nærhet til skadehendelsen. De har derfor fått avslag på sitt krav om erstatning med den begrunnelse av skadefølgen er inadekvat.
Bakgrunnen for kravet til adekvans er et ønske om å verne skadevolderen – i praksis forsikringsselskapene – mot økonomiske belastninger som oppstår for fjernt fra den skadevoldende handling.
1. KRAVET TIL ADEKVANS
Når det er avklart at trafikkulykken er en nødvendig betingelse for skadefølgen, foreligger faktisk årsakssammenheng.
Skadevolder har imidlertid fremdeles mulighet til å anføre at han allikevel ikke skal pålegges ansvar – ved å anføre at skadefølgen ikke er adekvat.
Kravet til adekvans er et tilleggskrav i årsaksdrøftelsen. Det innebærer at selv om skadevolderen har utløst skadefølgen, så må han frifinnes om skadefølgen ikke anses adekvat.
Hensynet bak kravet til adekvans er at skadevolderen skal vernes mot store økonomiske krav som har oppstått for fjernt, for avledet eller for indirekte i forhold til den skadegjørende handling.
Man kan si at adekvans kravet definerer yttergrensene for hvilke verdier og tap som har et erstatningsrettslig vern.
Kravet til adekvans bygger på et rimelighetshensyn. I drøftelsen ligger momenter som ansvarsregelens formål, skadevolders skyld, risikofordelingsbetraktninger og konsekvenser for skadevolderens økonomi.
I praksis har det imidlertid vist seg at de sentrale elementene i drøftelsen av adekvans kan sammenfattes i påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet.
2. PÅREGNELIGHETSKRITERIET I VURDERINGEN AV ADEKVANS
Høyesterett har foretatt adekvansdrøftelser i flere personskadedommer de senere årene.
I Rt. 1997 s.1 (Rossnes), Rt. 2000 s. 418 (Thelle), Rt. 2000 s. 915 (Dispril) og Rt. 2001 s. 320 (Nilsen) anvendte Høyesterett begrepene påregnelighet og adekvans litt tilfeldig og om hverandre.
I nyere dommer Rt. 2007 s. 158 (Bisæth), Rt. 2007 s. 172 (Jæger) og Rt. 2010 s. 1547 (Ask) går imidlertid klart frem at påregnelighetskriteriet er et element under adekvansdrøftelsen.
I påregnelighetskriteriet ligger at skadefølgen må ha vært noe skadevolderen hadde mulighet til å kunne forutse, forvente eller påregne.
Upåregnelighet foreligger dermed når skadefølgen har utviklet seg på en helt uventet eller svært uvanlig måte, i forhold til den skadegjørende handlingen.
Dette betyr naturlig nok at en nakkeskade som oppstår etter et traume eller en belastning mot nakken, ikke kan være upåregnelig siden en slik skade er en av de vanligste skadetilfeller man står ovenfor i personskadeerstatningsretten i dag.
2.1 SKADEFØLGER SOM FOREKOMMER SJELDENT – BETYDNINGEN FOR ADEKVANS
Spørsmålet om skadevolder kunne forutse, forvente eller påregne den aktuelle skadefølgen kommer gjerne på spissen først når skadefølgen er uvanlig, og når den inntreffer svært sjeldent.
I begrepet påregnelig ligger en statistisk, eller frekvensorientert, vurdering, som knytter seg til hvor sjelden en bestemt skade opptrer. Rt. 2001 s. 320 (Nilsen) er et eksempel på vurderingen når skadefølgen er sjeldent forekommende.
Nilsen ble påført en psykisk betinget lammelse som utviklet seg gradvis etter en relativt beskjeden trafikkulykke. I dommen fremgår på side 334 at:
Professor Malt har i sin erklæring uttalt at slike lidelser som vi her står overfor, ikke er forventede, men heller ikke ukjente etter ulykker. Basert på egne undersøkelser av skadede som er fulgt over tre år, har han vurdert sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/1770.
Høyesterett uttalte etter en konkret drøftelse på side 334 i dommen at:
Etter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en trafikkulykke kan utløse en psykisk lidelse, og selv om skadeforløp av den karakter vi her står ovenfor, er sjeldne, kan skaden etter min oppfatning ikke falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken.
Et annet eksempel på at en skadefølge som neppe kunne forutsees, og forekom svært sjeldent, ikke var tilstrekkelig for inadekvans, er Rt. 2000 s. 915 (Dispril).
Dommen gjaldt produktansvar, men adekvansdrøftelsen har generell betydning. På side 918 i Dispril-dommen uttalte Høyesterett:
Dispril er et meget utbredt medikament, som selges i omlag 60 land med flere enn flere milliarder tabletter årlig. Det har vært produsert siden 1948. Enhver bivirkning burde i løpet av den tiden være vel dokumentert. Likevel kjenner ikke ankemotparten til noe tilfelle der selskapet er holdt ansvarlig eller har erkjent ansvar for at Dispril har frembragt Stevens-Johnsons syndrom.
I dommen på side 925 ble det gitt en viktig avklaring:
At en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende.
2.2 UPÅREGNELIGHET ER ET VILKÅR – MEN IKKE TILSTREKKELIG FOR INADEKVANS
Skadefølgen i Nilsen- og Dispril-dommene var uhyre sjeldent forekommende.
Skadefølgen i disse sakene fremstod ikke som noe skadevolderen kunne forutse, forvente eller påregne. Det betyr at skadefølgen var upåregnelig. Til tross for det kom Høyesterett til at skadefølgen var adekvat.
Det betyr at en skadefølge – uansett hvor sjeldent forekommende – i utgangspunktet har et erstatningsrettslig vern. Det betyr videre at upåregnelighet alene ikke er tilstrekkelig for inadekvans.
Det ble gitt uttrykk for det samme i Jæger-dommen, Rt. 2007 s. 172, hvor Høyesterett uttalte i avsnitt 68:
At skadefølgen er upåregnelig, er ikke alene tilstrekkelig til at årsakssammenhengen anses for inadekvat i et tilfelle som dette.
Det er logisk at en skadefølge som et forsikringsselskap burde forutsett, forventet eller påregnet, ikke vil være inadekvat. Det må kunne legges til grunn at påregnelige skadefølger er hensyntatt ved premieberegningen.
Det er kun når skadefølgen ligger utenfor det skadevolder kunne forutse, forvente eller påregne – altså er upåregnelig – det kan bli tale om inadekvans.
Konsekvensen av dette er at upåregnelighet er nødvendig – men ikke alene er tilstrekkelig – for inadekvans. Upåregnelighet blir dermed et grunnvilkår for inadekvans.
For at inadekvans skal kunne foreligge må det i tillegg til en upåregnelig skadefølge foreligge en tilleggsfaktor.
I Jæger-dommen, Rt. 2007 s. 172, avsnitt 68, uttrykte Høyesterett dette slik:
Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handling.
Hva denne tilleggsfaktoren innebærer, fremgikk av Nilsen-dommen på side 334:
[det skjedde en]
gradvis forverring til venstre side ble lammet.
Dette har skjedd uten at utviklingen [mot det upåregnelige] kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken.
Tilleggsfaktoren er etterfølgende omstendigheter, altså konkrete forhold oppstått i tid etter skadehendelsen, og som har påvirket skadefølgen i retning av det upåregnelige.
Drøftelsen av om det, i det konkrete tilfellet, foreligger en tilleggsfaktor – etterfølgende omstendigheter – som har bidratt til å fremkalle det upåregnelig avgjøres i nærhetskriteriet.
3. NÆRHETSKRITERIET VED VURDERING AV ADEKVANS
Etter at påregnelighet er vurdert vil den videre drøftelsen bestå i å avklare om skadefølgen står i tilstrekkelig nærhet til den skadegjørende handling.
Et aktuelt eksempel er at Erstatningsnemda for voldsofre, i Utøya-sakene kom fram til at skadelidte som befant seg på landsiden da drapshandlingene skjedde, ikke hadde krav på erstatning, jf. ENV-2014-3552.
På personskadeområdet viser høyesterettsrettspraksis at det er spesielt relevant å vurdere om det har foreligget etterfølgende omstendigheter som har fjernet skadefølgen så langt fra skadehendelsen at det ikke er rimelig at skadevolder skal pålegges erstatningsansvar.
For å avklare disse omstendigheter, må man stille spørsmålet: Hvorfor har skadefølgen blitt upåregnelig.
Er grunnen kun omstendigheter som står i direkte sammenheng med ulykken er det vanskelig å tenke seg at det ikke skal foreligge tilstrekkelig adekvans.
Er grunnen etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken kan det åpne for manglende adekvans.
3.1 ETTERFØLGENDE OMSTENDIGHETER – ADEKVANS
En gjennomgang av høyesterettspraksis hvor det ble konkludert med inadekvans vil bidra til å belyse hvilke omstendigheter som kan være relevante i en konkret drøftelse.
I Rossnes-dommen, Rt. 1997 s. 1, bestod det uventede og uvanlige sykdomsforløpet blant annet av lammelser som utviklet seg lang tid etter en trafikkulykke.
De etterfølgende omstendighetene som gjorde skadefølgen inadekvat ble behandlet av Høyesterett på side 10 i dommen hvor det fremgår at:
Ifølge sykehusjournal av 26. januar 1990 fortalte hun at hun «den dagen hun ble dårlig opplevde at katten hoppet i strupen på dvergpapegøyen som så døde i hendene på henne. Stemmen hennes forsvant da og hun fikk nedsatt kraft i venstre arm og ben».
I Thelle-dommen, Rt. 2000 s. 418, fremgikk det sentrale om årsaken til den uventede og uvanlige skadeutviklingen på side 433:
– slik at vi står overfor et helt uvanlig sykdomsforløp hos A, som for en vesentlig del må skyldes omstendigheter som kom til en god stund etter sammenstøtet.
I Thelle-dommen ble også vektlagt at skadelidtes motorvogn ved ulykken var utsatt for helt ubetydelige krefter. Kreftene i seg selv var ikke nok til inadekvans, men et moment i en samlet vurdering:
For meg er det mer naturlig å se As sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledede i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar.
I Ask-dommen, Rt. 2010 s. 1547, ble det ansett som upåregnelig at skadelidte etter trafikkulykken utviklet en generell smertetilstand med smerter i store deler av kroppen. De etterfølgende omstendigheter er i avsnitt 67 beskrevet som:
… engstelse og sårbarhet hos skadelidte i kombinasjon med sosiale og samfunnsmessige forhold bidrar til utvikling av lidelsen.
I Biseth-dommen, Rt. 2007 s. 158, utviklet skadelidte noen år etter en trafikkulykke såkalte pseudoepileptiske anfall. En slik utvikling ble ansett å være fjernt fra hva som kan forventes etter en påkjørsel bakfra.
De omstendighetene som medførte den betydelige forverringen, og fjernet skadefølgen fra ulykken, slik at konklusjonen ble inadekvans, er beskrevet i avsnitt 78:
Avgjørende for meg har imidlertid vært at når sykdomsutviklingen i vesentlig grad har sin bakgrunn i en adferd i strid med klare og gjentatte medisinskfaglige råd, er dette er utvikling som A, slik Weisæth uttrykker det, selv må bære et vesentlig ansvar for.
I Jæger-dommen, Rt. 2007 s. 172, utviklet skadelidte schizofreni etter en fallulykke under arbeid som ga et traume mot hodet. Utviklingen av den psykiatriske sykdommen etter yrkesskaden var uventet og uvanlig.
De omstendigheter som fjernet skadefølgen fra ulykken, er beskrevet i dommens avsnitt 69:
Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet vesentlige fritidsaktiviteter [Han måtte avlyse deltagelsen i VM i dart i Las Vegas, og han har heller ikke senere spilt dart på høyt nivå jf. avsnitt 49], sitt tidligere arbeid og at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering.
Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken.
Dommene viser at skadefølgen har utviklet seg svært langt fra det forventede, og mot det upåregnelige. Videre pekes i dommene på helt konkrete etterfølgende omstendigheter som har påvirket skadefølgen mot det upåregnelige.
4. EN REGEL FOR ADEKVANS?
Det kan være vanskelig i et konkret tilfelle å ta stilling til om kravet til adekvans er oppfylt. Grunnen er at det har vært problematisk å oppstille klare vilkår og retningslinjer.
Rettspraksis tegner imidlertid en linje mellom Nilsen- og Dispril-dommene på den ene side, og Rossnes-, Thelle-, Jæger-, Bisæth- og Ask-dommene på den annen.
Linjen peker på de relevante momenter i drøftelsen, som videre kan bidra til å forme en regel om adekvans på personskadeområdet:
a) Upåregnelighet
Upåregnelighet er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for inadekvans.
b) Nærhet
For at en upåregnelig skadefølge skal være inadekvat må skadefølgen fremstå som for fjern, for avledet eller for indirekte i forhold til skadehendelsen.
I vurderingen av nærhet legges betydelig vekt på om skadefølgen har vært påvirket av konkrete omstendigheter utenfor den skadegjørende handling.
c) Rimelighetsvurdering
Om skadefølgen er upåregnelig, og også nærhetskriteriet trekker i retning av inadekvans, må løsningen finnes i en samlet rimelighetsvurdering.
I rimelighetsvurderingen tas det blant annet hensyn til; ansvarsregelens formål, skadevolders skyld, risikofordelingsbetraktninger og konsekvensene for skadevolderens økonomi.
5. KONSEKVENS AV IKKE-ADEKVANS
Resultatet av at det foreligger inadekvans er at skadevolderen i utgangspunktet blir fri fra ansvar for den inadekvate skadefølgen. Det er imidlertid kun når den inadekvate skadefølgen har utløst hele det økonomiske tapet at skadevolderen blir helt fri.
En adekvansdrøftelse kan også ende i at kun deler av skadefølgen er inadekvat, mens andre deler anses adekvat. For eksempel kan det tenkes at det påførte inntektstapet anses adekvat, mens det fremtidige inntektstapet er påvirket av ytre omstendigheter som gjør det inadekvat.
Det kan også foreligge sammensatte årsaker hvor det må vurderes om de adekvate og de inadekvate medisinske skadefølger i forhold til hverandre er samvirkende eller selvstendig virkende.
Det kan eksempelvis tenkes at en nakkeskade er adekvat, mens en psykisk skade – som etter betingelseslæren er en følge av den samme skadehendelsen – er inadekvat fordi den i for stor grad er påvirket av etterfølgende omstendigheter.
Da må det vurderes om nakkeskaden og den psykiske skaden samvirker eller konkurrerer i forhold til skadefølgen.
Ask-saken er et eksempel på at det kan foreligge et årsaksbilde sammensatt av adekvate og inadekvate skadefølger.
I Ask-saken forelå det adekvat årsakssammenheng mellom ulykken og en nakkeskade. Når det imidlertid gjaldt den generelle smertetilstanden, bemerket Høyesterett i avsnitt 68 at den kunne anses som inadekvat.
Om man ser dette som et utslag av at den utløsende årsaken er for uvesentlig til å betinge ansvar, eller om man ser det som en upåregnelig følge av ulykken, blir i denne sammenhengen uten betydning.