Samfunnets holdninger til nakkesleng påvirkes fremdeles av myter. Årsaken til dette er, som ved fremveksten av alle myter, ikke annet enn uvitenhet om nakkesleng og nakkeskader.
Den nakkeslengskadde merker at holdninger er preget av uvitenhet i møte med sitt nærmiljø, i møte med offentlige myndigheter, med helsevesen og ikke minst ovenfor forskningsbransjen. Jeg vil i det følgende se nærmere på enkelte av de myter som har preget, og fortsatt preger, samfunnets holdninger til nakkesleng og nakkeslengskadde.
MYTE: Nakkeslengskader er kun et utslag av en forventning om erstatning
Fremdeles møter man på holdninger i enkelte miljøer som er mer eller mindre avvisende til at det overhode kan utvikles varige invalidiserende symptomer etter en trafikkulykke hvor skadelidende har blitt utsatt for en nakkeslengmekanisme.
En slik holdning er vel nå nærmest foreldet, men for å klargjøre dette ytterligere, vises til en svensk undersøkelse ledet av Maria Krafft. Hun er forskningssjef for Folksams trafikksikkerhetsavdeling. Folksam er et av Sveriges ledende skadeforsikringsselskaper.
En av hennes undersøkelser viser at det er en klar sammenheng mellom risikoen for å få en nakkeslengskade og den type bil man sitter i når man blir påkjørt. Enkelte biltyper er langt «farligere» enn andre når det gjelder sjansen for å bli påført en nakkeslengskade.
Siden det er påvist en sammenheng mellom skadehyppighet og biltype må det kunne sluttes at nakkeslengskade kan påføres ved trafikkulykker. Om faren for skade ikke var reell, ville ikke undersøkelsen vist forskjell i skadehyppighet ved forskjellige biltyper.
MYTE: Nakkesleng er mer vanlig i Norge enn i utlandet
Det er naturligvis ikke riktig at nakkeslengskader er oftere forekommende i Norge enn i utlandet. I alle land det er naturlig å sammenligne oss med forekommer en relativt lik hyppighet av nakkeslengskader. Når jeg sier «land det er naturlig å sammenligne oss med» mener jeg vestlige land med et trafikkmønster og en bilpark tilnærmet lik den vi har her i landet.
Spesielt er det viktig å være klar over at bilparken, og særlig alderen på bilparken, har betydning for hyppigheten av nakkeslengskader.
Det er nå dokumentert at en medvirkende årsak til økningen i nakkeslengskader siden slutten av 1980-årene er en endring av konstruksjonen av stolseter i biler.
Maria Krafft kom under arbeidet med sin doktoravhandling frem til at risikoen for å bli påført en nakkeslengskade er større i biler produsert på 90-tallet enn i biler produsert på 80-tallet. Årsaken til dette er bl.a stolkonstruksjonen. På slutten av 80-tallet fikk bilene en stivere og sterkere stolkonstruksjon for å holde fører og passasjerer på plass ved kollisjoner i høyere hastigheter. Dette har økt risikoen for nakkeslengskader ved lavhastighetskollisjoner, spesielt ved påkjørsler bakfra. De stive og sterke stolsetene virker som katapulter ved at de overfører kraften i kollisjonen til den reisendes nakke- og hoderegion. De eldre stolene deformeres lettere ved et sammenstøt, noe som fører til at kollisjonskreftene fanges opp av stolen og ikke i samme grad overføres til den reisende.
Etter mitt syn gir dette en god forklaring på hvorfor nakkeslengskader hadde et betydelig økende omfang på 90-tallet. Videre gir dette en forklaring på at sammenligning mellom skadehyppighet i Norge og i land med en annen form for bilpark, for eksempel Litauen, nødvendigvis vil måtte gi motstridende resultater.
Det kan også nevnes at bilprodusentene er oppmerksomme på sammenhengen mellom stolkonstruksjon og skaderisiko. Flere større bilprodusenter har utviklet stoler som fanger opp kollisjonskreftene på en slik måte at mindre av kreftene overføres til den reisende. Foreløpig finnes disse whiplash-reduserende stolene kun i større og dyrere biler hvor skaderisikoen allerede er liten. Sannsynligvis vil flere bilprodusenter ta hensyn til whiplash-risikoen ved konstruksjon av nye modeller. Jeg vil tro det er mest sannsynlig at skadehyppigheten vil avta om noen år som følge av introduksjon av en ny generasjon stolseter.
MYTE: Nakkesleng er en folkesykdom
Det er riktig at nakkeslengskader er relativt hyppig forekommende. Men det er ingen epidemi eller populærsykdom, og det har en naturlig forklaring.
Årsaken til mange misforståelser omkring nakkeslengskader er at mange har liten kunnskap om den generelle utvikling av personskader ved trafikkulykker. Det er enkelt å peke på at økningen av nakkeslengskader de siste årene har vært formidabel i forhold til andre typer av personskader i trafikken, men på den annen side er utviklingen enkel å forklare.
Fokus på sikkerhet hos bilprodusenten har hatt en meget god virkning og i betydelig grad redusert skader i alle kroppsdeler, bortsett fra nakkeskader.
Dette fremgår av Maria Kraffts undersøkelser hvor det gjøres sammenlignende undersøkelse av skadefrekvens i ulike kroppsdeler i en periode fra 1976-78 og i en periode fra 1994-95. størst skadefrekvens i den første perioden hadde underekstremiteter (ben) med 32,6 % av de totale skader. I den andre perioden hadde benskadefrekvensen sunket til 8,5 %. Når det gjelder nakkeskader var skadefrekvensen fra 1976-78 på 29,5 %, mens tilsvarende for perioden 1994-95 var 64,6 %.
Årsaken til denne utviklingen kan ikke være annet enn at en endring av konstruksjon av biler i betydelig grad har redusert risikoen for skader i alle kroppsdeler i motsetning til i nakken hvor det har vært en negativ utvikling.
MYTE: Nakkesleng skader koster for mye
Man kan av og til høre fra forsikringsbransjen at man er bekymret over en utvikling med store utbetalinger til nakkesleng skadde. Og at man er redd for at inntjeningen i skadeselskapene skal bli for svak og dermed ramme de øvrige forsikringstakere.
Jeg vil anta at det er holdninger som dette som har medført at også domstolene i de senere årene har vært meget tilbakeholdne med fullt ut å akseptere krav fra nakkesleng skadde. Uten at det kommer klart til uttrykk i dommene kan mye tyde at det er en slags konsekvensbetraktninger med utgangspunkt i hva samfunnet har råd til å betale for nakkesleng skadene som ligger bak.
En slik utvikling er beklagelig fordi det, etter mitt syn, kan fjerne praktisk erstatningsrett fra erstatningsrettens formål som er at den skadelidte skal ha full erstatning. Videre er jeg av den oppfatning at denne form for konsekvensbetraktninger er beklagelige fordi de ikke er nødvendige.
Øket kunnskap om diagnostisering, behandling og rehabilitering vil, sammen med økt fokus på skadeforebyggende tiltak, medføre at hyppigheten av nakkeslengskader vil avta på samme måte som andre skader. Dermed vil sannsynligvis også erstatningsutbetalinger til denne gruppen av skadelidte avta i fremtiden. Inntil det skjer er det helt nødvendig at alle som arbeider med denne problematikken innser at vi alle må være villige til å være med på å betale prisen. Det kan ikke være riktig at den enkeltperson som blir skadet skal miste muligheten til økonomisk rehabilitering fordi han er så uheldig å bli skadet i Norge på et tidspunkt hvor kunnskapen er liten og skepsisen er stor.