Nok en god erstatningsdom fra lagmannsretten

Les hva lagmannsretten skriver om:

Spørsmålet om årsakssammenheng

Det sentrale spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og skadelidtes nåværende plager i form av nakke-, skulder- og hodesmerter.

Alminnelig anerkjent medisinsk kunnskap gir få holdepunkter for å si noe sikkert om sammenhengen mellom nakkesleng og varige plager av den typen det er tale om i denne saken. Samtidig er det tale om en type plager som er svært utbredt, og som kan ha en rekke – ofte sammensatte – årsaker. Derfor opereres det i rettspraksis med fire grunnvilkår som alle må være oppfylt for at det skal kunne legges til grunn at det foreligger årsakssammenheng. Ved den konkrete vurderingen i denne saken tar lagmannsretten utgangspunkt i disse fire vilkårene.

Skadeevne

Et grunnleggende vilkår er at kollisjonen den 24. februar 2011 hadde tilstrekkelig skadevoldende evne. I prinsippet reiser dette spørsmål om hvilke krefter (N) sammenstøtet påførte skadelidtes nakke. I praksis tar man, for enkelhets skyld, utgangspunkt i den hastighetsendringen (km/t) bilen til skadelidte ble påført ved kollisjonen. Hvis denne er større enn det som i det medisinske fagmiljøet er ansett som nødvendig for i det hele tatt å kunne påføre skade, antas det at vilkåret om skadeevne er oppfylt.

Ingeniørfirmaet Rekon har, etter oppdrag fra forsikringsselskapet, beregnet at kollisjonen i dette tilfellet førte til at As bil fikk en hastighetsendring på mellom 8,2 og 13,2 km/t, mest sannsynlig 10,5 km/t. Beregningen er foretatt ved hjelp av dataprogrammet Scan-Crash, med utgangspunkt blant annet i en vurdering av de skadene bilen ble påført ved sammenstøtet. Lagmannsretten går ut fra at det i dette tilfellet knytter seg adskillig usikkerhet til resultatet, for det første fordi As bil i dette tilfellet ble truffet på skrå i siden (ikke rett for- eller bakfra) og for det andre fordi skadene på den andre bilen ikke var kjent for Rekon. Dette er det imidlertid ikke aktuelt å gå nærmere inn på, fordi begge parter er enige om å legge Rekons beregning til grunn.

Hastighetsendring

Når det gjelder spørsmålet om den beregnede hastighetsendringen er så stor at det kan ha oppstått skade i vårt tilfelle, er partene derimot uenige.

Dr. Kadar, som Eika støtter seg til, skriver i sin erklæring følgende:

I det medisinske fagmiljøet er det akseptert at hastighetsendringen må være i størrelsen 10-17 km/t evt. mellom 2.5 og 4 g, for å kunne forårsake varig vevsskade ved påkjørsler bakfra. Dr. Nordal uttaler imidlertid i Lie-saken at hastighetsendring under 10-15 km/t ved påkjørsel bakfra bare helt unntaksvis vil resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige skader i nakken. Dette samsvarer med konklusjonen i en publisert forskningsrapport. (Castro WH et. al … )

En hastighetsendring som er beregnet til mest sannsynlig 10.5 km/t og en akselerasjon med beregnet nedre verdi på 1.9 g er således helt i nedre grenseland av hva som er medisinsk akseptert for at varig vevskade kan oppstå ved påkjørsel bakfra.

Påkjørsel fra siden

Den aktuelle påkjørselen skjedde dog ikke bakfra. Slik som undertegnede tolker ulykken skjedde påkjørselen fra siden/ evt. skrått forfra slik at skadelidte beveget seg forover mot venstre i forhold til bilens lengdeakse.

Ved sammenstøt fra forfra, siden eller skrått forfra, som i dette tilfelle, tenker man at hastighetsendringen må være høyere for å forårsake varig vevsskade. Blant annet forestiller man seg at rørligheten av nakken ikke er så stor ved sidekollisjoner slik at man ikke får samme grad av whiplash mekanisme. Videre tenker man at påkjørsler fra siden i mindre grad oppstår helt uten forvarsel, da påkjørsel oftere blir sett/ oppdaget og at man da i større grad klarer å forberede seg for sammenstøtet («pre-impact bracing»).

Medarbeidere fra bilmerket Volvo, som er ledende innenfor sikkerhetsutvikling, uttrykker tydelig at risikoen for nakkeskade er høyere ved påkjørsler bakfra, enn andre ulykker. (Jakobsson et al … )

I Tidsskrift for den Norske Legeforeningen er det publisert en artikkel som foreslår at hastighetsendringen ved kollisjoner frontalt eller fra siden bør være minst 34 km/t. (Schrader et. al … )

Konklusjonen blir delvis basert på eksperimentelle kollisjonsstudier med frivillige forsøkspersoner, hvor det er beskrevet at ingen fikk kroniske symptomer. (Ferrari et. al … )

Høyere hastighetsendring for å forårsake varig vevsskade ved side- eller frontalkollisjoner er også foreslått i en oversiktsartikkel (McClune et. al … )

Forsiktig med kategoriske grenser

Skadelidte peker særlig på at professor Helge J. Nordal, som rettsoppnevnt sakkyndig i Rt-1998-1565 (Lie), der uttalte at man skal «være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår». Videre viser hun til at det i rettspraksis, for eksempel Rt-2000-418 (Telle), er lagt til grunn at også hastighetsendringer helt ned mot 6-8 km/t kan føre til skade, samt at kollisjonen i vår sak uansett var så kraftig at bilen hennes ble kondemnert som følge av skadene den ble påført.

Lagmannsretten er kommet til at vilkåret om skadeevne i dette tilfellet er oppfylt, i den forstand at det ikke kan utelukkes at kollisjonen utsatte skadelidte for krefter tilstrekkelige til å forårsake skade. Retten viser særlig til professor Nordals uttalelse om faren ved «kategoriske grenser» ved denne type vurderinger, samt til Rekons beregning, som tilsier at hastighetsendringen kan ha vært på inntil 13,5 km/t. Selv om det fortsatt klart nok er tale om et lavenergitraume, og selv om skadelidte ble påkjørt skrått forfra, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å utelukke at kollisjonen kan ha forårsaket skade. Om årsakssammenhengen er sannsynlig er et annet spørsmål, som retten kommer tilbake til.

Akuttsymptomer

Et annet vilkår for å kunne anse at det foreligger årsakssammenheng mellom en kollisjon med nakkesleng og varige nakkeproblemer, er at skadelidte får symptomer på nakkeskade innen to-tre dager etter ulykken. I dette tilfellet oppsøkte skadelidte lege dagen etter ulykken. Av journalen går det fram at hun oppga å ha smerter i musklene i nakke og rygg på venstre side, og at disse hadde kommet i etterkant av kollisjonen. Det er dermed på det rene at vilkåret om akuttsymptomer er oppfylt.

Brosymptomer

Det tredje vilkåret for at det skal kunne være årsakssammenheng mellom kollisjonen og skadelidtes nåværende plager, er at det foreligger såkalte «brosymptomer». Dette har sammenheng med at hvis de senere plagene har oppstått etter en symptomfri periode, er det overveiende sannsynlig at disse plagene skyldes noe annet enn kollisjonen.

I vår sak har ikke Eika direkte bestridt at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Men selskapet har pekt på enkelte formuleringer i skadelidtes legejournaler som, i følge selskapet, tilsier at skadelidte på et tidspunkt kan ha vært kvitt de opprinnelige symptomene. Dette påberopes som et moment som må tillegges vekt ved den endelige vurderingen av om skadelidte har sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og hennes nåværende plager.

Når det gjelder spørsmålet om brosymptomer, er det særlig legejournalene fra den første tida etter ulykken som etter lagmannsrettens syn er av interesse. Disse viser følgende:

Opphold i journalen

Etter den første konsultasjonen hos fastlegen dagen etter kollisjonen gikk det nærmere tre uker før neste gang skadelidte var hos legen. Men da, den 14. mars 2011, noterte legen blant annet at det var «økende smerter og stivhet», at de forplantet seg nedover ryggen, at hun hadde hodepine, og smerter ved bøying og strekking av nakken. «Aldri hatt nakkeproblemer tidligere.» Deretter er det notater om nakkesymptomer 25. mars, 9, mai, 16. mai og 14. juni 2011.

Den 14. juni 2011 anbefalte legen skadelidte å si opp jobben på X, noe skadelidte også gjorde.

Den 7. juli 2011, i forbindelse med ytterligere sykemelding, er det notert at skadelidte følte seg mye bedre, mer avslappet og at hun hadde dager helt uten hodepine. Ved konsultasjon 19. september 2011 er det notert at hun får store plager med kvalme og oppkast når hun prøver å gjøre noe fysisk, at hun ikke klarer å være på skolen [det vil si delta på norskkurs] på grunn av hodepine, at hun hadde mest smerter på venstre side, men også høyre, og at hun fortalte om lysskyhet.

Den 19. oktober står det at hun ikke er i aktivitet, og derfor mye bedre, at hun går to ganger i uka til fysioterapi, at hun har mindre smerter, men fortsatt er lyssky. Den 28. november går det fram at hun er noenlunde bra når hun er i ro. Den 2. januar 2012 står det at hun ikke fungerer i det daglige på grunn av mye hodepine. Legen gir råd om å ta kontakt med «advokat og se på ankemuligheter ift. trygden».

Jevnlige nedtegninger hos ny fastlege

Deretter bytter skadelidte fastlege. Det er fortsatt jevnlige notater om nakke- rygg- og hodesmerter, i tillegg til andre legebesøk, blant annet i forbindelse med at hun ble gravid.

I tillegg til legejournalene viser lagmannsretten i denne forbindelse også til rapporten som dr. Tomm Kristoffersen, etter oppdrag fra forsikringsselskapet, skrev den 17. juli 2012. Etter gjennomgang av journaler og andre dokumenter, samt egen undersøkelse av skadelidte, skrev dr. Kristoffersen under overskriften «vurdering» blant annet:

Tidligere nakkefrisk kvinne som ble påkjørt i egen bil 24.02.11 og utsatt for moderate krefter. Hun fikk umiddelbart ryggsmerter og dagen etter nakkesmerter med stivhet. Etter hvert utviklet hun betydelig hodepine som virker å være av cervicogen type.

Dessuten lysskyhet et symptom som man av og til ser som følge av nakkesleng. Plagene har holdt seg fram til dagens dato til tross for behandling.

Behandlingen det siktes til, er dels kiropraktorbehandling, dels fysioterapi.

Midlertidig bedring

Etter lagmannsrettens syn viser journalene og dr. Kristoffersens uttalelse at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Notatene om midlertidig bedring må etter lagmannsrettens syn ses på som uttrykk for naturlige variasjoner, blant annet påvirket av behandlinger, bruk av smertestillende medisiner, ulik arbeidsbelastning og svingende dagsform. Det er ingen ting som tyder på at skadelidte på noe tidspunkt har vært kvitt de opprinnelige symptomene på nakkeplager som oppsto dagen etter ulykken.

Forenlighetskriteriet

Det fjerde vilkåret som etter rettspraksis må være oppfylt for at det skal kunne anses å foreligge årsakssammenheng, er vilkåret om «traumatologisk plausibelt forløp».

Eika bestrider som nevnt at dette vilkåret, også kalt «forenlighetsvilkåret» er oppfylt. Selskapet viser her igjen til redegjørelsen fra dr. Kadar.

Dr. Kadars innvending på dette punktet er i hovedsak basert på de samme journalnotatene som er gjennomgått ovenfor. På bakgrunn av notatet 14. mars 2011 og legens henvisning samme dag til kiropraktor skriver dr. Kadar blant annet:

Samlet sett får man ut fra hvordan notatet er formulert tydelig inntrykk av at det [har] skjedd en vesentlig forverring fra skadetidspunkt frem til tidspunkt for aktuelle notat. Tydelig står det at hun var bedre rett etterpå, men at plagene nå var økende. Her må man drøfte det semantiske: f.eks. står det «men nå økende plager» – etter min mening er dette å tolke som at plagene var økende den siste tiden, kanskje er det snakk om noen dager før 14.03.11. Dessuten oppsøkte hun jo også lege først tre uker etter ulykken, noe som kan tyde på at det skjedde en forverring i dagene forutfor legekontakten. Dette er ikke forenlig med et vanlig skadebiologisk forløp.

Videre er det beskrevet økende stivhet. Denne stivheten er ikke beskrevet i første notat etter ulykken ettersom det da står at bevegeligheten var god.

Variasjoner i den første tiden

Og det er altså denne første tiden som etter min mening er nokså kritisk mtp. vurdering av forenlighetskriteriet i den aktuelle saken. Man kan ikke fravike helt alminnelige medisinsk-skadebiologiske prinsipper ved en bløtvevsskade. Da skal det ikke skje en forverring av plagene senere i forløpet.

Man kan eventuelt drøfte om en eventuell skade grunnet fysisk belastning (på arbeid) ble aksentuert ytterligere, men da ville hun etter beste skjønn ha opplevd dette tidligere enn to-tre uker etter symptomdebut.

Jeg mener at, hvis man velger å vektlegge opplysningene som fremkommer i de første notatene etter ulykken, ikke kan konkludere med annet enn at forenlighetskriteriet ikke er oppfylt. Da bør man også ha in mente at andre faktorer kan ha bidratt til smerteforverringen – disse faktorene vil bli drøftet senere i erklæringen under rubrikk «Andre årsaker».

I tillegg til det som går fram av notatene fra den første tida etter ulykken, peker dr. Kadar også på opplysninger fra det senere forløpet. Blant annet viser han til et notat fra 22. desember 2014, da A var på en poliklinikk for smertebehandling, hvor det blant annet er tale om smerter i korsrygg og føttene. I følge dr. Kadar er det her tale om en «senere sekundær generalisering av plagene ikke forenlig med et vanlig forventet skadebiologisk forløp».

Lagmannsretten er, til tross for dette, kommet til at også forenlighetsvilkåret i er oppfylt.

Innholdet i forenlighetsvurderingen

Forenlighetsvilkåret innebærer et krav om at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er «forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente», forutsatt at utgangspunktet er en fysisk skade påført ved kollisjonen. Retten viser her blant annet til Rt-2010-1547 avsnitt 48. I dette ligger, slik lagmannsretten forstår det, ikke et krav om at utviklingen skal følge et «vanlig» forventet skadebiologisk forløp. Poenget er at det, ut fra anerkjent medisinsk viten, må kunne anses som mulig at det senere sykdomsbildet er et resultat av den opprinnelige skaden.

Det vanlige forløpet av en nakkeslengskade er, som påpekt av dr. Kadar, at skaden heles og at smertene avtar med tida. Som oftest blir smertene helt borte. Men i noen tilfeller, antagelig som et resultat av flere samvirkende årsaker, blir smertene kroniske. Dette er heldigvis statistisk sett uvanlig. Men slik lagmannsretten forstår det, blant annet på bakgrunn av dr. Kristoffersens redegjørelse, er det ikke umulig at den opprinnelige skaden – i sjeldne tilfeller – utvikler seg slik at skadelidte får mer kroniske smerter.

Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, kan utviklingen av skadelidtes tilstand grovt sett sammenfattes slik: I begynnelsen hadde hun smerter, men hun klarte likevel stort sett å fungere på jobben og ellers. Smertene varierte, blant annet med hvor mye hun anstrengte seg. En måneds tid etter ulykken ble hun sykemeldt på grunn av smertene, og sommeren 2011 sa hun opp jobben av samme grunn. Deretter har hun fortsatt å ha nakkerelaterte plager i varierende grad, og hun har også rapportert om symptomer andre steder i kroppen.

De siste årene har tilstanden vært noenlunde stabil, med nakke- og hodesmerter som det mest framtredende. Fra sommeren 2015 har hun, til tross for smertene, arbeidet 80% av full stilling som ansatt i ektefellens kafevirksomhet.

En mulig men sjelden utvikling

Lagmannsretten forstår det slik at dette ligger innenfor det som, medisinsk sett, må anses som en sjelden, men mulig, utvikling etter den opprinnelige skaden. At skadelidte, i løpet av de årene som har gått, også har rapportert om plager i føtter og fingre, og at hun selv har satt også dette i forbindelse med skaden, er etter lagmannsrettens syn ikke til hinder for å anse dagens smerteplager, i hovedsak i tilknytning til nakke, skuldre og hode, som en mulig følge av skaden. At skadelidte først ble sykemeldt etter at det hadde gått noen uker, gir etter lagmannsrettens syn heller ikke holdepunkt for å anse utviklingen uforenlig med det man ut fra medisinsk viten kan forvente.

Retten viser her til at belastningen med smerter ikke bare er et spørsmål om smertens intensitet. Varigheten er også av betydning. Dermed er det, etter lagmannsrettens syn, ikke spesielt påfallende at det gikk noen uker før skadelidte ba om å bli sykemeldt.

Etter lagmannsrettens syn er det også grunn til å peke på at skadelidtes utvikling, når hele forløpet vurderes under ett, må sies å ha gått i positiv retning. Retten tenker her særlig på at skadelidte i dag, til tross for noe smerter, faktisk er i stand til å arbeide tilnærmet normalt. Det er med andre ord tale om en utvikling som klart skiller seg fra utviklingen i Rt-2010-1547 ([nakkesleng IV]), der forenlighetsvilkåret ikke ble ansett for å være oppfylt.

Dette betyr at lagmannsretten, i tråd med dr. Kristoffersens redegjørelse under ankeforhandlingen, er kommet til at alle de fire «inngangsvilkårene» for årsakssammenheng er oppfylt i denne saken.

Om årsakssammenhengen er sannsynliggjort, er et annet spørsmål. Dette må avgjøres ut fra en mer samlet vurdering, hvor blant annet spørsmålet om eventuelle andre mulige årsaker er sentralt.

Inngangsinvaliditet

I denne saken er det enighet om at det ikke forelå noen form for «inngangsinvaliditet». Lagmannsretten viser her til dr. Kristoffersens spesialisterklæring til selskapet, hvor det under overskriften «Tidligere sykdommer og skader» står følgende:

Skade av venstre pekefinger for flere år siden som er reoperert her i Norge. Har også hatt et skrubbsår på venstre fot. Det bemerkes at hun tidligere ikke har hatt nakkeplager eller vært plaget med hodepine. Samlet sett har hun vært lite sykemeldt. Hun forteller at hun alltid har trivdes på jobben.

Når det gjelder etterfølgende årsaksalternativer, har selskapet særlig pekt på at nakke- og ryggplager er en folkesykdom, og på at «bio-psyko-sosiale faktorer» etter selskapets mening i dette tilfellet må anses som en vel så nærliggende, og selvstendig virkende, årsak.

Konkret har selskapet vist til at skadelidte på ulykkestidspunktet ikke var fast etablert i yrkeslivet, at dette først og fremst hadde sammenheng med manglende språkferdigheter, og at hun – som følge av at hun sa opp jobben hos X etter ulykken – verken hadde krav på sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller fødselspenger, og at det dermed ble en vanskelig periode økonomisk. Selskapet har også pekt på betydningen av negative forventninger, uheldig behandling (kiropraktor og fysioterapeut), samt at skadelidte til tider også brukte nakkekrage.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at slike faktorer kan ha spilt en rolle ved utviklingen av skadelidtes tilstand fram til i dag. Men i så fall er det tale om samvirkende, ikke alternative, årsaker. Og selv om man legger til grunn at slike forhold er en del av årsaksbildet, framtrer likevel ulykken som et såpass vesentlig element at det er grunnlag for å knytte ansvar til den.

Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at det, ut fra en samlet vurdering av bevisene, er sannsynlig at det er faktisk årsakssammenheng mellom skaden og skadelidtes nakkerelaterte helseplager.

Adekvans – påregnelighet

Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at det rettslig sett likevel ikke foreligger såkalt «adekvat årsakssammenheng». Selskapet viser blant annet til at det var begrensete krefter involvert i sammenstøtet, og at skadelidtes medisinske invaliditetsgrad bare er på 5%. På denne bakgrunn gjør selskapet gjeldende at det ut fra en konkret vurdering ikke er adekvat årsakssammenheng mellom skaden og et økonomisk tap på flere millioner.

Lagmannsretten kan ikke se at den lave medisinske invaliditetsgraden i seg selv gjør at årsakssammenhengen mellom skade og økonomisk tap ikke kan anses adekvat. Når det gjelder skadelidtes ervervsmessige uførhetsgrad, kommer lagmannsretten noe tilbake til denne i forbindelse med drøftelsen av det økonomiske tapet nedenfor

Overskriftene er satt inn i dommen av meg for å lette lesingen.

Dette er nok en god erstatningsdom. Ta kontakt med meg på lohne@ladv.no dersom du ønsker å lese hele dommen.