Vår klient arbeidet som bingovertinne da hun fikk en skade i trafikken i Telemark i 2003. Hun falt ut av arbeid og ble påført et økonomisk tap. Etter anke til lagmannsretten ble hun tilstått full erstatning for inntektstap. Hun fikk også menerstatning i gruppe 5 for en sammensatt psykisk og fysisk skade.
Agder lagmannsrett. LA-2009-152359. Stikkord: Erstatningsrett. Menerstatning. Inntektstap. Skade. Skade serstatningsloven § 3-1 og § 3-2. Fremtidig uførhetsgrad. Sammendrag: Erstatning. Menerstatning og inntektstap. Betingelseslæren. Skade serstatningsloven § 3-1 og § 3-2.
En 46 år gammel kvinne som har vært ute av arbeidslivet etter en skade i en trafikkulykke i 2003, ble etter en skjønnsmessig vurdering av lagmannsrettens flertall plassert i gruppe 5 i invaliditetstabellen. En lagdommer ville plassere henne i gruppe 4. En samlet lagmannsrett la til grunn at hun uten ulykken ville hatt en årlig inntekt på 450 000 kroner fra bingovirksomhet. Tingretten hadde lagt 350 000 kroner til grunn for sin beregning. Lagmannsretten la til grunn 100 % arbeidsuførhet fra 2011 mens de to rettsoppnevnte sakkyndige mente hun burde kunne arbeide i halv stilling fra samme tidspunkt.
Avsagt: 11.06.2010, Saksnr.: 09-152359ASD-ALAG, Dommer: Lagdommer: Rune Bård Hansen. Lagdommer: Paal Christian Aartun. Ekstraordinær lagdommer: Arne Christiansen.
Ankende part: A. (Advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne.)
Ankemotpart: If Skade forsikring Avd Lysaker Torg. (Advokat Tone Aarak.)
Saken gjelder fastsettelse av menerstatning og erstatning for inntektstap på grunn av fysiske og psykiske skader etter trafikkulykke i september 2003, jf skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2.
Nedre Telemark tingrett avsa 12. juni 2009 med slik domsslutning:
If Skade forsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A med i alt kr 1.896.101 – enmillionåttehundreognittsekstusenetthundreogen – hvorav
- kr 391 892 – trehundreognittientusenåttehundreognittito i inntektstap for perioden 2003 – 2008
- fremtidig inntektstap for perioden 2009 – 2046 kr 233 256 – tohundreogtrettitretusentohundreogfemtiseks –
- påførte utgifter kr 344 640 – trehundreogførtifiretusensekshundreogførti -fremtidige utgifter 2009 – 2046 kr 505 807 – femhundreogfemtusenåttehundreogsyv –
- Ménerstatning pr. 12.06.09 kr 293 679 – tohundreognittitretusensekshundreogsyttini –
- Skatteulempe 2009 kr 113 783 – etthundreogtrettentusensyvhundreogåttitre –
- Justering av fremtidige poster kr 1 344 – ettusentrehundreogførtifire –
Til fradrag i utbetalingen kommer kr 1 121 000 – enmillionetthundreogtjueentusen – som er utbetalt a konto.
Betalingsfristen er to uker fra dommens forkynnelse. II If Skade forsikring NUF dømmes til å betale saksomkostninger til A v/advokat John Tuflått med i alt kr 221 830 – tohundreogtjueentusenåttehundreogtrevde – hvorav kr 168 800 – etthundreogsekstiåtteåttehundre med tillegg av merverdiavgift på kr 42 200 – førtitotusentohundre – utgjør salær. »
A anket dommen rettidig til Agder lagmannsrett 27. august 2009. I anken er anført at tingrettens utmåling av menerstatning, inntektstap og fremtidige utgifter var for lav. IF skade forsikring NUF (IF) tok til motmæle i tilsvar 22. september 2009 og påstod anken forkastet og sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
Ankeforhandling ble avholdt i Agder lagmannsrett i Skien 26. til 28. mai 2010. Tvisten var da begrenset til utelukkende størrelsen på menerstatningen og inntektstapet. A avga partsforklaring. Det ble videre mottatt forklaringer fra fem vitner og to rettsoppnevnte sakkyndige; spesialist i nevrologi Odd-Vebjørn Storli og spesialist i psykiatri Trond Heir. Forhandlingenes gang for øvrig og hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Om bakgrunnen for saken heter det i tingrettens dom: «A er født den *.*.1963. Hun var utsatt for en bilulykke den 3. september 2003. Ulykken skjedde i et parkeringshus i X* (skal være X, lagmannsrettens bemerkning) hvor hun ble påkjørt av en bil. Hun pådro seg en skade med brudd i kjeven, tannskader, brudd i høyre hofteskål og i øvre del av høyre skinneben. I alt har hun blitt operert syv ganger i kjeven hvorav tre ganger med implantering av tenner.
Frem til A startet egen bingovirksomhet sammen med B høsten 2000 – Y bingo DA -, hadde hun ulike typer arbeid. Etter niårig grunnskole, spilte hun noen år i et jenteband og livnærte seg av dette. Hun dro senere til Z hvor hun arbeidet som modell og på diskotek. I Z traff hun en mann som ble far til hennes eneste barn, som er født i 1985. Paret flyttet til Norge, sønnen ble født og de giftet seg samme år. De ble senere separert og skilt. A er nå samboer med C. Hun eier et hus på Æ med to leiligheter hvor hun og samboeren bor i den ene leiligheten og moren i den andre.
Etter at A kom tilbake til Norge i 1985, arbeidet hun i ulike bransjer før hun ble ansatt i Es bingovirksomhet – Æ bingo – i 1992/93. Hun ble daglig leder i 1996. B var også ansatt i Æ bingo. A og B startet som nevnt startet virksomheten Y bingo DA i X september 2000 hvor begge hadde sitt daglige virke.
Etter ulykken var A først langtidssykmeldt, senere mottok hun rehabiliteringspenger før hun ble tidsbegrenset ufør fra den 1. mars 2007. Sist vinter ble dette forlenget. Det er nå søkt om varig uføretrygd. Dette er anbefalt av fastlegen.
A har hatt betydelige fysiske og psykiske plager etter ulykken. Plagene har først og fremst relatert seg til operasjonene i kjeven, nervesmerter i kjeven, og til psykiske lidelser. Hun er utredet av flere spesialister og har gått til smertebehandling på smerteklinikken i Ø. Hun blir betydelig medisinert med reseptbelagt medisin, og bruker også en rekke ikke-reseptbelagte medisiner. Tidligere gikk hun til behandling hos psykolog Kjell Håkonsen i Skien. Hun går fortsatt til behandling for de psykiske lidelsene hos psykiatrisk sykepleier på psykiatrisk poliklinikk. Etter ulykken har hun vært innlagt på somatiske sykehusavdelinger flere ganger og én gang på psykiatrisk avdeling. Hun er ofte hos fastlegen.
Seksjonsoverlege dr. med., spesialist i nevrologi, Arnulf Hestnes har i sin erklæring datert den 8. februar 2007, konkludert med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en hjerneorganisk skade etter ulykken.
Overlege, spesialist i kirurgi og ortopedi, Einar Sturla Hem har i erklæring av 20. mai 2007, tilstått A en medisinsk invaliditet på 10% for hennes smerter i høyre hofteregion og har ansett dette for å være en direkte følgetilstand etter ulykken.
Psykolog Kjell Håkonsen har utarbeidet flere erklæringer. Den siste er datert den 27. mars 2007. Der er det oppgitt at den siste hoveddiagnosen gitt i behandlingsperioden har vært F431 Posttraumatisk stresslidelse. Hennes medisinske invaliditet knyttet til denne diagnosen er vurdert til 54 %.
Avdelingsoverlege Per Skjelbred, professor dr. med., ved kjeve/ansiktskirurgisk avdeling på Ullevål universitetssykehus, har i erklæring av 14. juni 2007 satt hennes fysiske medisinske invaliditet med referanse til Sosial- og helsedepartementets tabell av 21. april 2001 til: 1.4.3 Kronisk ansiktssmerte vurdert til punkt b) betydelig med en medisinsk invaliditet på 44%.
Tannlege Lars Lystad har i e-post datert den 11. september 2008 til As prosessfullmektig uttalt følgende: A har vært gjennom en omfattende rehabilitering, og det vil være en fordel at hun får jevnlig oppfølging for å vedlikeholde restaureringene. Som følge av lang tid med fixeringsbuer og kjevelås har hun reduserte periodontale forhold, spesielt i okj front. Dette må også følges opp. Det må påregnes omgjøringer i et livsløp, med en gjennomsnittlig frekvens på 10-15 år. Kostnadene vil da (vil) da kunne komme i den samme størrelsesorden som den utførte behandling, dvs 140 000 -150 000 etter dagens kostnader.
Som nevnt innledningsvis oppnevnte retten dr. Storli og dr. med. Heir som sakkyndige i denne saken.
I sin skriftlige erklæring har dr. Storli konkludert med at det er en sannsynlighetsovervekt for at fire nevrologiske subjektive besvær skyldes ulykken som etter gjeldende regelverk representerer en medisinsk invaliditetsgrad. Dette er – smerter og føleforstyrrelser i venstre side av hake/leppe, og – tap av smakssans venstre side og uttalt munntørrhet.
Under kapittelet 5. Vurdering av den medisinske invaliditet i hans erklæring fremkommer det: Den skade relaterte medisinske invaliditet skal fastsettes i henhold til gjeldende norske regelverk som er Forskrift om menerstatning ved yrkesskade gitt av Sosial- og helsedepartementet den 21. april 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 13 – 17 andre ledd.
Medisinsk invaliditet som følge av samtlige av de aktuelle besvær skal vurderes ut fra Hovedkapittel 1: Skade/sykdom som gjelder hodet/hjernen/hjernenerver i regelverkets invaliditetstabell. Den medisinske invaliditet som skyldes munntørrhet er fastsatt til 10%. Tap av smakssansen er skjønnsmessig fastsatt til 2% og følesansen til 4%.
Etter en lengre drøftelse/begrunnelse har han i henhold til underpunkt 1.4.3 i regelverket vurdert As smerter til punkt b) Betydelige smerter som representerer en medisinsk invaliditet i spennet 15-44%, hvor han skjønnsmessig har fastsatt As invaliditet som skyldes betydelige smerter til 25%. Hensyntatt den medisinske invaliditetet på 10% for smerter i høyre hofteregion, er den samlede medisinske invaliditet som skyldes fysiske skade r etter anvendelse av reduksjonsmetoden, fastsatt til 43%.
Under hovedforhandlingen endret dr. Storli deler av sin vurdering. Skjønnsmessig vurderte han den skadebetingede fysiske medisinske invaliditet til 32% etter at han hadde redusert invaliditetsgraden knyttet munntørrhet til 5% og betydelige smerter til 15%.
I sin skriftlige erklæring har dr. med. Heir vurdert A til å ha et sammensatt sykdomsbilde preget av depresjoner og angstsymptomer. Han har stillet følgende diagnoser beskrevet i ICD-10 som F32.2 Depressiv episode av alvorlig grad F40.0 Agorafobi F40.1 Sosial fobi F43.1 Posttraumatisk stresslidelse, PTSD (sistnevnte diagnose med forbehold om at det kan sannsynliggjøres at de aktuelle symptomene forelå innen 6 måneder etter ulykken)
Det fremkommer blant annet i erklæringen: Vekting av ulykkens selvstendige bidrag. Vekting av årsaksfaktorene må nødvendigvis bli skjønnsmessig. PTSD og til en viss grad depresjon vurderes å være påregnelige reaksjoner etter ulykken, mens agorafobi, sosial fobi og en langvarig alvorlig depressiv reaksjon mest sannsynlig er avledede reaksjoner.
Ulykken anses som den utløsende årsak til skadelidtes psykiske lidelse. Hun ville uten ulykken fortsatt i arbeid. Ulykken representer således et nødvendig, men ikke tilstrekkelig bidrag til utviklingen av den mentale tilstanden.
Påregnelige psykiske følger av kroppsskade og smerter vil ikke bli medregnet her, da disse skal være inkludert under invaliditetsgrad bestemt for kropps skade og smerte. Ulykkens selvstendige bidrag til utviklingen av den mentale tilstanden slik den foreligger på undersøkelsestidspunktet anslås til 25 % av det totale årsaksforholdet.
Fastsettelse av medisinsk invaliditet. Etter den sakkyndiges vurdering foreligger det en selvstendig psykisk lidelse i henhold til gjeldende diagnosekriterier.
I henhold til Sosial- og helsedepartementets tabeller av 21.4.1997 fastsettes graden av skade betinget psykisk invaliditet til 10-15 %. Dette omfatter den delen av lidelsen som er direkte forårsaket av ulykken. I den forbindelse er det gjort forbehold om dokumentasjon av brosymptomer.»
Under hovedforhandlingen endret også dr. med. Heir deler av sin vurdering. Han konkluderte med at det forelå brosymptomer, og vurderte den skade betingede psykiske medisinske invaliditet til 10%. Samlet medisinsk invaliditetsgrad som skyldes skade n, blir etter samordningsreglene 39%.
Året 2002 var det siste hele driftsåret før ulykken. I følge fremlagte regnskaper/næringsoppgaver og selvangivelser var omsetningen i 2002 kr 9 626 804,-. Arbeidsgodtgjørelsen til innehaverne var til sammen kr 506 681,-. I det første driftsåret etter ulykken, det vil si 2004, var omsetningen kr 8 725 089,- . Bs næringsinntekt er beregnet til kr 567 323,-. I 2005 var omsetningen kr 9 145 582,-. Bs næringsinntekt er beregnet til kr 693 486,-. I 2006 var omsetningen kr 1 039 850,-. Bs næringsinntekt er beregnet til kr 868 430,-.
Selskapet ble besluttet oppløst i 2007 etter uoverensstemmelser mellom deltagerne. Revisor ville ikke godkjenne regnskapet for inntektsåret 2006. I følge Revisjonsbrev nr 1 datert den 6. juni 2007 fra selskapets revisor, statsautorisert revisor Haakon Evjen, fremkommer det blant annet at A tok ut tilsammen ca kr 600 000,- fra Y bingo DA i 2005 og 2004. Bakgrunnen var at hun hadde stort behov for likvide midler. B hadde på sin side også stort behov for likvide midler og tok ut kr 550 000,- i lønn for 2005 og 420 000,- for 2004. I punkt 3, 5 og 6 i brevet heter det:
Noen konkretisering av forholdet lønn/uttak ble aldri gjort mellom partene da de stolte 100% på vennskapet. At B fikk hele uttaket kategorisert som lønn var kun en teknisk føring; det ble aldri konkretisert hvor mye som egentlig skyldes arbeidsinnsats. Forholdet skulle bringes i orden når forsikringsoppgjøret var mottatt, og A kunne begynne å jobbe og få innberettet en lønn på henne.
Begge var også klar over den høye bokførte saldo på kassen (kr 333 000) pr 31.12.2005, og begge godtok at kr 176 000,- ble fordelt på dem begge som et uttak (kr 157 000 var faktisk kassebeholdning)
Tappingen av selskapet (både med høy lønn til B og mye uttak til A) førte til en negativ egenkapital for Y Bingo DA. B og A bekreftet da begge at 200 000 av uttakene til A i realiteten var et lån til C. Dette ble også senere bekreftet av C, og 200 000 ble stående som en fordring til C.»
I tillegg fremkommer det : «Vår gjennomgang av regnskapet for 2006: Lån til C. Selskapet har ytt et lån til C med kr 283 600,-. Lånet består av kr 200 000,- (jmf møte 20. juni 2006) + endring i løpet av 2006 med kr 83 600,- hvorav kr 7 600 består av uttak notert på kassadagbok. Det er ingen mulighet for oss å verifisere om dette uttaket er foretatt av C. Det er ikke tatt sikkerhet for lånet. C har i tillegg blitt innberettet for en lønn med kr 293 792,-.»
Det fremkommer videre at A har en negativ egenkapital pr 31. desember 2006 med kr 648 899,- før årets overskudd, og at Bs negative egenkapital pr samme dato var kr 162 060,-.
Vedrørende kontantkasse heter det: «Denne har historisk vært et problem som begge deltakerne har vært klar over. I møte ( 20 juni 2006) ble kassen 31.12.2005 «nullstilt» og begge delte kassedifferansen likt mellom seg. Inngående balanse på kasse var kr 157 375, og denne har økt i løpet av året til kr 396 678. Det er fra regnskapsførerens side bedt om at kassen telles, men vi kan ikke se at det ligger noen oversikt over dette. At kassen inneholder kr 396 678,- synes tvilsomt. Det er umulig for oss å verifisere hvor eller hvem som har foretatt uttak fra kassen.»
Endelig fremkommer det at det er kommet påstander om misligheter fra begge deltakerne om den annen part. En av påstandene er at det er utbetalt premier som ikke er reelle og at dette er penger som den ene har beholdt selv.
Det heter i brevet: «En kontroll av dette er mulig, men dette er nitidig arbeid som må overlates til rette instans med myndighet til å avstemme mot annen grunnlagsdokumentasjon hvor vi som revisor ikke har tilgang. Som følge av dette kan vi ikke uttale oss om: – utbetalte premier.
Samtidig så benyttes samme rutiner for bokføring av inntekter. Siden utbetalte premier kan være feil, så kan vi heller ikke som revisor utelukke at oversikten over inntekter også er manipulert.
Vi kan derfor heller ikke uttale oss om – inntektene fra bingo. Siden da både kasse, utbetalte premier og inntekter for bingo kan være beheftet med vesentlige feil, er vi kommet frem til den konklusjonen at vi ikke kan uttale oss om årsregnskapet. Det vil bli gitt negativ beretning for Y Bingo DA for 2006».
Under saksforberedelsen for lagmannsretten har As prosessfullmektig henvendt seg til avdelingsoverlege Per Skjelbred og psykologspesialist Kjell Magne Håkonsen. Han ba om deres eventuelle kommentarer til at de rettsoppnevnte sakkyndige fastsatte invaliditet for henholdsvis ansiktssmerter og psykisk skade til 15% og 10% mens Skjelbred og Håkonsen mente 44% og 54%.
Skjelbred svarte slik i e-post 28. desember 2009: «Jeg viser til brev vedrørende uoverensstemmelse i medisinsk invaliditet mellom min spesialisterklæring og erklæring utarbeidet av nevrolog. Ved vår avdeling behandles 2/3 av alle ansiktsskadene i Norge over 400 hver år. Dette er pasienter som både har skade r på blødeler og skade r av skjellettet. Nesen alle har skader på følelsesnerver i ansiktet (nervus trigeminus). Mange vil få tilbake normal følelse i løpet av 1-2 år. Mange vil få permantente skade r med nummenhet mens noen få (5-10%) vil utvikle nevropatiske smerter av samme type som skadelidte. Hvert år har vi flere slike pasienter. 100% arbeidsuførhet, passiv fritid og høy smerteintensitet (nærmere 10 på en skala fra 0-10) og dårlig effekt av en kombinasjon av en rekke medikamenter berettiger en høy invaliditet. I tilsvarende saker har vi ved avdelingen siden 1997 benyttet punkt 1.4.3 betydelig smerte høyeste invaliditet på 44%. Det er imidlertid korrekt at dette formelt sett kun kan settes av spesialist i nevrologi eller nevrokirurgi, urimelig nok siden vi ser de fleste av disse skade ne og følger de over år.»
Håkonsen svarte slik i brev 5. januar 2010: «Jeg viser til forespørsel i saken om de uttalelser som er gitt av ulike faginstanser. Jeg har ikke hatt kontakt med A siden uttalelser ble gitt for om lag 3 år siden, og finner det derfor ikke riktig å kommentere uttalelser som er gjort i senere tid. Jeg mener fortsatt at mine vurderinger fra 2007 står for den virkelighetsbeskrivelse som det på det tidspunkt var riktig å gjøre, og at de vurderinger som den gang ble gjort, er korrekte. Dette understrekes av at pasienten igjen er henvist meg for videre behandling senest oktober 2009, for videre behandling av de samme vansker hun strevet med i forrige behandlingsrunde 2005-2006 av sin fastlege, og at disse vanskene fortsatt er til hinder for normal funksjon og livskvalitet hos henne. Det har på grunn av kapasitetshensyn ikke vært mulig for meg å ta henne inn til ny behandling. Jeg har ingen vansker med å se at det i slike saker blir skjønnsmessige vurderinger, men vil vektlegge at mine vurderinger er gjort på grunnlag en langvarig terapautisk kontakt over nærmere 2 år og som også inkluderte utredende undersøkelser. Jeg registrerer at Trond Heir har skrevet en utmerket uttalelse, men registrerer også at denne er basert på undersøkelser gjennomført på en dag.»
I sine forklaringer for lagmannsretten opprettholdt de medisinske sakkyndige, dr Storli og Dr Heir, de vurderinger av medisinsk invalidegrad som de hadde kommet til etter hovedforhandling i tingretten. De sakkyndige har ikke utarbeidet supplerende skriftlige uttalelser.
A har lagt ned slik endelig påstand:
» 1. IF skade forsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn.
- IF skade forsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.».
A har kortfattet gjengitt anført følgende påstandsgrunnlag:
If har utbetalt menerstatning etter plassering i gruppe 3, riktig plassering for A er gruppe 5.
Det er enighet mellom partene om at den medisinske invaliditeten for hofteskaden settes til 10 % , munntørrheten til 5% og tap av smaksans til 2%, Uenigheten gjelder invaliditetsgrad for smerter i ansiktet og for psykiske skade r.
Den rettsoppnevnte sakkyndige, dr Storli som er nevrolog, vurderer invaliditeten hva gjelder smerter til 15%, mens avdelingsoverlege professor dr med Per Skjelbred, setter den til 44%. Storli er pensjonist og har ikke vært i aktiv tjeneste som lege på snart 7 år mens Skjelbred er leder av landets ledende kompetansesenter for ansikts skade r. Lagmannsretten bør derfor fastsette en samlet skade betinget medisinsk invaliditet som er betydelig høyere enn 32% som fastsatt av Storli.
Når det gjelder de psykiske skadene, har As situasjon vært uforandret fra 2006 og det er ingen tegn til snarlig bedring. Lagmannsretten må legge til grunn at skaden e er varige. Den sakkyndige psykiater dr Heir har fastsatt graden av skade betinget psykisk invaliditet til 10%, men dette omfatter bare den delen av lidelsen som han anser er forårsaket av ulykken. Hvis man tenker ulykken borte, ville A etter alt å dømme vært psykisk frisk i dag. Ulykken var en nødvendig betingelse for utviklingen av As psykiske sykdomsbilde. I henhold til betingelseslæren skal også avledete reaksjoner tas med. Hvorvidt A er noe mer følsom enn mange andre, er uten betydning; skade volder må ta skadelidte som hun er. I følge dr Heir er invaliditet som skyldtes psykiske skade r mellom 30% og 34%, når også avledete reaksjoner tas med. Lagmannsretten bør legge minst 32% til grunn.
Etter dette er det dårligste alternativ for A 32% fysisk invaliditet og 32% psykisk invaliditet som etter samordningsregelen gir en samlet skade betinget medisinsk invaliditet på 54%, helt i toppen av gruppe 4. Hvis lagmannsretten legger noe vekt også på dr Skjelbreds oppfatning, vil hun være i gruppe 5.
Menerstatning skal dekke tapt livsutfoldelse. A var en aktiv og initiativrik kvinne, mens hun nå lever totalt isolert og passiv og har selvmordstanker.
Selv om lagmannsretten skulle komme til at gruppe 4 er riktig plassering etter en ren prosentberegning, bør derfor de fysiske og psykiske skade ne sett i sammenheng medføre et skjønnsmessig opprykk til gruppe 5.
If har gjort opp for inntektstap til og med 2006. Lagmannsretten må legge til grunn som mest sannsynlig at Y Bingo ville ha blitt drevet videre med A som en av eierne, hvis det ikke hadde vært for ulykken. Det var bingovirksomhet A kunne, og det hadde hun drevet med i mange år med betydelig fremgang. F uttalte som vitne at hun trodde virksomheten ville ha vært i gang i dag – og på et noe høyere omsetningsnivå enn tidligere på grunn av nye maskiner – hvis det ikke hadde vært for ulykken i 2003.
If har betalt ut for årene til og med 2006 basert på en utvikling som tilsvarer As prinsipale beregningsmåte, der 650 000 fastsettes som hennes inntektsnivå fra 2010 og fremover. Dett er en realistisk avlønning, jf vitneforklaringen til E som har lang erfaring som bingoleder. Det må også vektlegges at As inntekt i 2002, året før ulykken, i henhold til hennes selvangivelse var 447 471 kroner.
Det må legges til grunn som mest sannsynlig at A ikke har noen restarbeidsevne. Hun har søkt om 100% uførepensjon og søknaden er anbefalt av fastlegen. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige uttalte i lagmannsretten at de trodde hun ville bli 100% uføretrygdet.
IF skade forsikring NUF nedla slik endelig påstand:
«1. Anken forkastes.
- IF skade forsikring NUF tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»
IF skade forsikring NUF har kortfattet gjengitt anført følgende påstandsgrunnlag:
Når lagmannsretten vurderer erstatningskravene må den ha As påståtte selvmordsforsøk fra februar 2010 som bakteppe. Hun opplyste selv å ha inntatt store mengder paracetamol og/eller sovemedisin, men analyser foretatt ved Sykehuset Ø gjør dette lite troverdig.
Paracetamolspeilet viste mindre enn 5, og hun var våken. Hun kunne derfor ikke ha tatt overdose slik hun selv oppgav ved innleggelse. Dette taler også for at hun unnlater å følge i hvert fall deler av det smertebehandlingsregimet hun er satt opp med.
Under henvisning til de to rettsoppnevnte sakkyndige er If av den oppfatning at A skal tilkjennes menerstatnng i gruppe 3, og at hun fra 2011 bare er 50% varig arbeidsufør.
Denne saken dreier seg om bevisvurdering, og det er A som har bevisbyrden for at hun har krav på større utbetalinger enn det som følger av tingrettens dom.
Det må legges til grunn at den samlede varige invaliditeten som følge av psykisk skade er 10%. De øvrige psykiske plagene vil mest sannsynlig bli borte, blant annet som en følge av at erstatningssaken snart er endelig avgjort. Dr Skjelbred og psykolog Håkonsen har ikke vurdert pasienten siden 2007, det må legges større vekt på ferske vurderinger fra oppnevnte sakkyndige som ikke har bindinger til skadelidte, jf Anne Lene Lie dommen.
A har ikke klart å sannsynliggjøre at hun skal plasseres høyere enn gruppe 3, slik fastsatt av tingretten.
Fremtidig inntekt bør fastsettes til 350 000 kroner i året slik det fremgår av tingrettens dom. Det er korrekt at Ifs utbetalinger til og med 2006 er basert på høyre inntekt, men det ble godtatt som ledd i å få avgjort saken, og det blir feil å fortsette med utgangspunkt i samme prosentvise inntektsutvikling. Ifs tidligere utbetalinger innebærer ikke noen form for godkjennelse av en slik beregningsmodell for fremtidig tap.
Selv om driften av Y bingo kunne fortsatt uten ulykken, er 350 000 et rimelig nivå, Dette er vanlig avlønning for «førstedamer», jf. vitneforklaringen til G som driver Å bingo og overtok Y bingo etter A og F.
Ved vurdering av hennes fremtidige inntektsmuligheter er de narsissistiske personlighetstrekkene som dr Heir mener å påvise, et bakteppe for vurderingene. Slike personlighetstrekk taler for at hun ville fått problemer på arbeidsmarkedet også uten ulykken.
På bakgrunn av bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at hun var aktiv i driften av Y Bingo også etter ulykken, jf. blant annet punkt 3 i oppsummeringen av et møte mellom regnskapsfører og A og F avholdt 20. juni 2006. Dette fremkommer i brev fra Din revisor til Y bingo 6. juni 2007.
Det er sannsynlig at mye av plagene vil forsvinne når forsikringssaken er endelig avgjort. Begge de sakkyndige mener at hun kan arbeide minst 50% etter 2010. Uttalelsene er så klare at de må legges til grunn uansett om det er mest sannsynlig at hun vil bli ansett 100% ufør i trygdemessig sammenheng. Hun har også en tapsbegrensningsplikt og plikter derfor å ta seg passende arbeid hvis hun er i stand til det.
Lagmannsretten vurderer saken slik:
Partene er enige om at A har krav på menerstatning for ikke-økonomisk tap. Uenigheten gjelder hvor hun skal plasseres i invalidetabellen.
Lagmannsretten legger til grunn 32% fysisk invaliditet for fysisk skade og 32% for psykisk skade. Dette er i samsvar med oppfatningen til de rettsoppnevnte sakkyndige, bortsett fra at dr Heir sondrer mellom 10% psykisk invaliditet direkte forårsaket av ulykken og det han benevner avledete reaksjoner. Denne sondringen er det i en erstatningsrettslig sammenheng ikke grunnlag for.
I «P-pilledom II» formulerer førstvoterende betingelseslæren slik:
«Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes bort.»
Det er ikke påstått eller forsøkt sannsynliggjort fra If at A hadde noen inngangsinvaliditet. Dr Heir forklarte i lagmannsretten at ulykken var den utløsende årsak, men at en rekke andre faktorer, som påstått manglende etterforskning av ulykken fra politiet, skuffelse over behandlingen hun fikk av helsevesenet og konflikter på arbeidsplassen er avledete årsaker som medfører at invaliditet grunnet psykisk skade i dag ligger mellom 30 % og 35%.
Lagmannsretten er ikke i tvil om at ulykken er en nødvendig betingelse for hennes totale psykiske invaliditet. Hvordan den samlede prosent medisinske psykiske invaliditet summeres når det gjelder faktorer direkte forårsaket av lykken og det dr Heir kaller avledete faktorer, er irrelevant. Invaliditeten vil etter alt å dømme ha en varighet tilstrekkelig til å tilfredsstille varighetskravet på nærmere 10 år.
Lagmannsretten fastsetter hennes medisinske invaliditet etter samordningsregelverket til 54%. Ut fra en ren matematisk plassering tilsier dette gruppe 4, men helt i grensen til gruppe 5 som starter ved 55%.
Lagmannsrettens flertall – lagdommer Rune Bård Hansen og ekstraordinær lagdommer Arne Christiansen – finner at det etter en skjønnsmessig vurdering er grunnlag for gruppeopprykk. Ved denne vurderingen er det lagt vesentlig vekt på at hun har samvirkende fysiske og psykiske skader som etter det som er opplyst fra hennes behandlere medfører en vesentlig begrensning av hennes muligheter til livsutfoldelse.
Mindretallet – lagdommer Paal Christian Aartun – er at den oppfatning at det ikke er grunnlag for gruppeopprykk fra gruppe 4 til gruppe 5. Han legger særlig vekt på uttalelsen til dr Heir om det sammensatte årsaksbildet og at det er sannsynlig at hennes situasjon vil forbedre seg når erstatningssaken er avgjort.
Etter dette plasseres hun i gruppe 5 og skal ha en menerstatning på 519 912 kroner etter folketrygdens grunnbeløp slik det var i 2008. Beløpet skal imidlertid beregnes ut fra grunnbeløpets størrelse 1. mai 2010. Dette foreligger ikke på domstidspunktet. Menerstatningen fastsettes derfor skjønnsmessig til 550 000 kroner.
Når det gjelder inntektstap, har partene gjort opp til og med 2006. Tvisten gjelder fra og med 2007. Ved fastsettelsen av erstatning for inntektstap må lagmannsretten først ta standpunkt til hvor mye A ville ha tjent uten skaden og deretter hva hun vil komme til å tjene i fremtiden med skaden. Det er forskjellen mellom disse to nivåene som utgjør den reduserte inntektsevnen.
Om regnskapene i Y Bingo uttaler tingretten blant annet følgende:
» Det er rettens klare inntrykk at forretnings- og regnskapsførselen i Y bingo DA ikke var betryggende og ryddig. Høy bokført lønn til B, større uttak og lån synes ikke å være betinget av økonomisk resultat, men var motivert ut fra innehavernes store behov for likvider. Samtidig var høy bokført lønn til B motivert ut fra at dette skulle slå gunstig ut for A i forbindelse med erstatningssaken. Kontantkassen hadde i følge revisor «historisk» vært et problem. Da revisor ikke utelukket at verken kassen, utbetalte premier eller inntekter var beheftet med vesentlige feil, ble det gitt negativ beretning for år 2006.»
Lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering av forretnings- og regnskapsførselen i bingoforetaket. I motsetning til tingretten er imidlertid ikke lagmannsrettens oppfatning at A beholdt kontrollen over virksomheten etter ulykken. Hun var en del tilstede i lokalet i 2005 og 2006 og utførte noe arbeid der, men det legges til grunn at hennes arbeidsinnsats ikke var særlig omfattende. Etter hvert medførte fysiske og psykiske skader at hun måtte trekke seg helt ut av driften.
Lagmannsretten vurderer det som mest sannsynlig at Y bingo fortsatt ville vært i drift i dag hvis ulykken ikke hadde funnet sted. Både E og F – som har lang erfaring med bingodrift – gav under ankeforhandlingen uttrykk for at bingoforetaket eller alt å dømme fortsatt ville vært i virksomhet hvis A ikke hadde blitt skadet. Lagmannsretten legger i denne vurderingen også vekt på at den totale virksomheten til G, som kjøpte restene av Y Bingo i 2007, fikk en markert omsetningsøkning etter overtakelsen.
Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at A – uten skadene etter ulykken – fortsatt ville drevet bingovirksomhet i forholdsvis betydelig omfang. Lagmannsretten kan ikke følge If i at de narsissistiske personlighetstrekk dr. Heir mener å ha sett tegn til, gjør det tvilsomt om A ville vært i arbeid i dag uansett ulykken. Hun var i arbeid nærmest sammenhengende fra 1985 og til ulykken innraff. Lagmannsretten vurderer det som klart mest sannsynlig at hun ville vært det også i dag hvis hun ikke var blitt kjørt ned i 2003.
Det legges til grunn at A var arbeidsom og hadde teft for hva som skal til for å få bingovirksomhet til å kaste brukbart av seg. Lagmannsretten viser særlig til vitneforklaringen fra E som var As arbeidsgiver på Æ bingo der A var ansatt fra 1993 til 2000 og som førstedame (daglig leder) fra 1996.
Vitnene med erfaring fra bingodrift har ulike oppfatninger om lønnsnivået i bransjen. E opplyste at hennes inntekt er ca 650 000 kroner i året som daglig leder og at hun tok ut over 700 000 kroner årlig før hun solgte sin virksomhet. G og F mente at lønnsnivået er betydelig lavere, og anslo mellom 300 000 og 400 000 kroner som realistisk. Lagmannsretten må fastsette beløpet skjønnsmessig. På bakgrunn av de ovennevnte uregelmessighetene ved regnskapet til Y bingo, kan ikke Fs bokførte inntekter for årene 2004 – 2006 legges til grunn, slik prinsipalt påstått av A. Det synes som om fortjenestemuligheten ved bingovirksomhet varierer mye, alt etter den enkeltes innsats, teft og taktiske vurderinger. Lagmannsretten har også fått inntrykk av at uregelmessigheter i regnskaper, kreativ bokføring og svarte inntekter, ikke er uvanlig. Alt dette gjør fastsettelsen av en gjennomsnittsavlønning for en person med lang erfaring, bredt kontaktnett og bransjeteft, vanskelig.
I 2002, året før skaden, hadde A i følge selvangivelsen en inntekt på drøyt 447 000 kroner. På dette tidspunktet var Y bingo i oppstartfasen.
Etter lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering er det mest sannsynlig at A, uten ulykken, i dag ville hatt en årlig inntekt på 450 000 kroner og dette beløpet legges til grunn ved fastsettelsen av inntektstapet.
If tilbyr A erstatning for fremtidig inntektstap tilsvarende 50 % varig ervervsufør fra 2011. Det er A som har bevisbyrden for at ervervsuførheten vil være større enn dette.
Begge de sakkyndige oppretthold for lagmannsretten at A fra 2011 burde kunne arbeide i halv stilling. De sakkyndiges konklusjon er imidlertid bare veiledende for lagmannsrettens vurdering. Den må til syvende og sist må bygge på de beskrivelser av sykdomsbildet som både de sakkyndige og de øvrige involverte leger og psykologer har gitt. As situasjon etter ulykken og frem til i dag og det inntrykk hun gav i lagmannsretten vil også ha betydning ved vurderingen.
Det er på det rene at As situasjon har vært tilnærmet uforandret i flere år. Etter langvarig sykemelding og en periode på rehabiliteringspenger ble hun tidsbegrenset ufør ved vedtak av NAV – Trygd 1. mars 2007. I vedtaket henvises til folketrygdloven § 12-9, der det fremgår at det skal gis tidsbegrenset uførepensjon dersom det etter en helhetsvurdering er sannsynlig at inntektsevnen kan bedres. Av bestemmelsens siste ledd fremgår av varig uførepensjon bare gis dersom det ikke er utsikt til bedring av inntektsevnen/ervervsevnen. I brev fra NAV 2. mars 2010 fikk hun melding om at vedtaket om tidsbegrenset uførestønad er overført til arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010 til og med 31. desember 2012. Dette er en ny stønadsbetegnelse som erstatter attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Hun har søkt om varig uførepensjon, og dette er anbefalt av hennes fastlege, dr Jan Erik Karlsen. I sin forklaring for lagmannsretten uttalte Karlsen at han vurderte hennes tilstand som varig, og at han vanskelig kunne se noen bedring i ervervsevnen i overskuelig fremtid. Hans mente hun var uegnet til ethvert arbeid i dag.
De rettsoppnevnte sakkyndige uttrykte begge i lagmannsretten at de vurderte det som sannsynlig at hun ville få innvilget 100 % varig uførepensjon, men samtidig mente de at hun burde være i stand til å arbeide 50 % fra 2011. Det er vanskelig å finne noen logisk sammenheng mellom de sakkyndiges sammenfallende vurderinger av uføretrygd og restarbeidsevne, som fremstår innbyrdes motstridende.
Lagmannsretten bemerker at 100 % uføregrad innvilges etter at NAV ved bruk av tverrfaglig team gjennom en lengre periode nøye vurderer søkerens restarbeidsevne. De sakkyndiges oppfatning om at hun etter alt å dømme vil bli 100 % varig uføretrygdet, veier derfor tungt for lagmannsretten. Det at de sakkyndige samtidig uttrykker uenighet med det ventede utfall av NAVs vurdering, får mindre vekt. Etter en helhetsvurdering av As skadebilde og samtlige presenterte helseopplysninger, har lagmannsretten kommet til at det er mest sannsynlig at hun ikke igjen vil komme i inntektsgivende arbeid. Ved erstatningsberegningen settes hennes fremtidige arbeidsuførhet derfor til 100%. Med utgangspunkt i en årlig inntekt på 450 000 kroner, skal det i fastsettelsen av tapets størrelse gjøres fradrag for uførepensjonen, jf skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.
I henhold til beregninger foretatt av As prosessfullmektig – og som If ikke har hatt innvendinger til – har hun krav på utbetaling av totalt 1 261 011 kroner utover det som følger av tingrettens dom. Det er da tatt hensyn til den skjønnsmessige oppjusteringen av menerstatningen fra 519 012 kroner til 550 000 kroner for å kompensere for endret grunnbeløp fra 1. mai 2010. Beløpet inkluder så vel menerstatning etter gruppe 5 som inntektstap utfra et årlig beløp på 450 000 kroner. I beregningen er det gjort fradrag for en forholdsmessig og omforent del av beløpet som allerede er utbetalt fra Ifs side. Erstatningsberegningen er oppgitt å være ajourført til og med 11. juni 2010, som er dagen for domsavsigelsen.
A har oppnådd et betydelig bedre erstatningsoppgjør enn i tingretten og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 tilkjennes full erstatning for sine sakskostnader.
Advokat Einar Lohne har fremlagt en omkostningsoppgave på 232 750 kroner med tillegg av ankegebyret på 25 800 kroner, til sammen 258 550 kroner. I oppgaven er inkludert 32 200 kroner til As tidligere advokat, John Tuflått, for arbeid etter tingrettens dom og frem til bytte av prosessfullmektig. Advokat Aarak anførte ved ankeforhandlingenes avslutning at hun fant omkostningsoppgaven for høy. Lagmannsretten har kommet til at oppgaven overskrider det som har vært rimelig og nødvendig i ankesaken og reduserer oppgaven skjønnsmessig med 30 000 kroner.
Det gjøres ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.
Domsslutning:
I tingrettens dom – domsslutningens I nr 1,2,5,6 og 7 gjøres følgende endringer:
- Inntektstap for perioden 2003 – 2009 settes til 490 159 -firehundreognittitusenetthundreogfemtini- kroner.
- Fremtidig inntektstap for perioden 2010 – 2046 settes til 1 126 596 -enmillionetthundreogtjuesekstusenfemhundreognittiseks- kroner.
- Menerstatning settes til 550 000 -femhundreogfemtitusen- kroner.
- Skatteulempe for 2010 settes til 63 499 -sekstitretusenfirehundreognittini -kroner.
- Justering av fremtidige poster settes til 18 089 -attentusenogåttini -kroner.
Det gjøres fradrag i summen av de ovennevnte beløp med et forholdsmessig beløp for det som allerede er utbetalt a konto med 987 332 -nihundreogåttisyvtusentrehundreogtrettito- kroner. If Skade forsikring NUF dømmes til innen 2 -to-uker fra dommens forkynnelse til å betale til A det resterende beløp på 1 261 011 -enmilliontohundreogsekstientusenogelleve- kroner.
If skade forsikring NUF dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale sakskostnader for lagmannsretten med 228 550 -tohundreogtjueåttetusenfemhundreogfemti- kroner.
***