Skadeevne er et vilkår for erstatning. Det betyr at at skadelidte må sannsynliggjøre at den handling, eller ulykke, som påstås å være årsak til skaden har utløst nok krefter til at skaden har kunnet oppstå. 

Skadeevne vurderes ofte etter nakkeskader. Siden prognosen er god, og de aller fleste som utsettes for en nakkeslengmekanisme verken får akutte eller varige plager, er det ikke nødvendig, eller mulig, å sannsynliggjøre at skadehendelsen har utløst krefter som ville påføre alle i den samme situasjon en skade. 

Det er for eksempel ikke uvanlig at kun én person i en bil som påkjøres bakfra påføres en skade, selv om alle i bilen naturlig nok var utsatt for de samme ytre krefter. Det er nok for å oppfylle vilkåret å sannsynliggjøre at det er utløst tilstrekkelige krefter til at man kan ha blitt påført en skade.

Siden enkelte er særskilt sårbare, og dermed lett mottakelige for en skade, er det ikke mulig å finne ut hva som er den nedre grense for at en belastning kan ha skadeevne.

I praksis blir det gjerne slik at det er vanskelig å tenke seg at en trafikkulykke, eller et annet traume, som faktisk har utløst plager ikke har hatt skadeevne.

Kravet til skadeevne er et av de såkalte Lie-kriteriene som anvendes for å vurdere årsakssammenheng i saker hvor det ikke er en objektivt påvist skade. De øvrige kriteriene er; akuttsymptomer, brosymptomer, forenlighet, inngangsinvaliditet og en vurdering av andre årsaker.

 

Finnes en nedre grense for skadeevne?

 

Skadehendelsen må representere et traume som må ha vært kraftig nok til å ha utløst den anførte skadefølge. I Lie-dommen, Rt. 1998 s. 1565, ble utgangspunktet gitt på side 1577 i punkt 1: 

            For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev. 

I Rt. 2010 s. 1547 (Ask) ble kravet oppstilt i avsnitt 45:

Det er da for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne.

Professor Nils Nygaard skriver om skadeevne i artikkelen Bevisvurdering ved nakkeskade, Prolaps-dommen og Lie-dommen, publisert i Tidsskrift for Erstatningsrett 2008, s. 294-313. På side 300 fremgår: 

            Mange brukar ordet skadeevne om det eg kallar årsaksevne.

             Årsaksevne er skadeevne justert for skadelidnes toleevne eller sårbarhet.

             Skadeevne går på den meir generelle skadeevne eller risiko i vedkommande typetilfelle, medan skadelidnes toleevne eller sårbarhet er av meir individuell krakter og kjem inn og justerer dette. 

            Hovudsaka er at den påstått ansvarlege årsaksfaktoren hadde evne til å føra til skadelidnes individuelle skade.

            Systemet vil etter mitt syn generelt vera at dersom årsaksevne kan utelukkast i det konkrete tilfellet, måtte konklusjonen blitt at den påstått ansvarlege måtte frifinnast alt på dette grunnlaget.

            Kva som nærmare ligg i uttrykket at årsaksevne ikkje kan utelukkast, kan vera vanskeleg å presisera. Ein må kunne leggja årsaksevna til grunn så lenge den ikkje kan utelukkast.

            Altså at den påstått ansvarlege årsaksfaktor har ein styrke eller energi som gir mulighet for en slik skade som den aktuelle.

Høyesterett angir det samme tema for skadeevnedrøftelsen i Rt. 1998 s 1565 (Lie). I den konkrete årsaksvurderingen uttrykker førstvoterende at:

            vi her har et sammenstøt av en styrke som gir mulighet for nakkeskade

Avgjørende blir dermed å avklare om skadehendelsen kan ha utløst skadefølgen. Eventuelt om skadehendelsen har hatt mulighet for å utløse skaden.

Lavinvaliditeter er gjerne utløst av mindre eller moderate belastninger. Når skadene på den bil skadelidte satt i var beskjedne oppstår i enkelte tilfeller spørsmålet om kravet til skadeevne anses oppfylt. Tema vil da bli om det foreligger noen nedre grense for hvilke mekaniske krefter som kan skade biologisk vev, og hvor denne grensen eventuelt går.

 

Skadeevne i Thelle-dommen, Rt. 2000 s. 418

 

Spørsmålet om skadeevne var ikke sentralt i Lie- eller Ask-sakene. I Rt. 2000 s. 418 (Thelle) var imidlertid dette et helt sentralt tema. Thelles motorvogn var utsatt for svært beskjedne krefter. Innledningsvis i dommen uttalte Høyesterett:

            Påkjørselen skjedde på glatt føre i Hammerfest, og den påkjørende bils hastighet var meget lav.

Ved sammenstøtet oppsto små skader på bilene. På As nyinnkjøpte bil – en SAAB 99 1982-modell – løsnet en pyntelist på støtfangeren, og kontakten på tilhengerfestet måtte skiftes. Reparasjonen beløp   seg til 325 kroner.

             Den påkjørende bil – en VW Golf – fikk en bulk i støtfangeren og en knekk på «skjørtet» under grillen, som etter det opplyste kunne rettes ut med håndkraft. I skademeldingsskjemaet, som først ble utfylt av A 22. oktober 1993 [skaden skjedde 11.oktober], er angitt «ingen synlig skade» på hennes bil.

For Høyesterett ble det fremlagt rapporter fra fire sakkyndige. Storebrand, som var skadevolders forsikringsselskap, la stor vekt på beregningen fra ingeniørfirmaet Rekon DA. I dommen fremgikk ingeniørens konklusjon vedrørende hastighetsendringen:

            Ingeniør Henrik Nesmark har konkludert med en hastighetsendring på «mellom 3,5 km/h og 7 km/h».

Thelle sitt krav om erstatning ble avslått av Høyesterett. Retten anså skadefølgen som upåregnelig. Det som imidlertid her er relevant er Høyesteretts vurdering av faktisk årsakssammenheng, herunder kravet til skadeevne. Høyesterett uttalte:

            Og på dette grunnlag må jeg konkludere med at påkjørselen må   antas å ha vært en nødvendig betingelse – som utløsende årsak – for den senere utvikling av As kroniske besvær.

Høyesterett bekreftet med andre ord at kreftene som Thelle ble utsatt for hadde tilstrekkelig skadeevne. Det innebærer at en påkjørsel, hvor hastighetsendringen er beregnet av Rekon til mellom 3,5 km/h og 7 km/h (gjennomsnitt 5,25 km/h) er tilstrekkelig for å oppfylle kravet til skadeevne.

At man må utvise forsiktighet ved anvendelsen av skadeevnekriteriet som grunnlag for å avslå erstatning fremgår allerede i 3. avsnitt under punkt 1 på side 1577 i Rt. 1998 s. 1565 (Lie): 

            Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsendringer det er som er minimum for at helsebesvær oppstår.

Det blir etter min mening dermed vanskelig å avvise årsakssammenheng basert på skadeevnekriteriet alene.

 

Tekniske beregninger av skadeevne

 

En teknisk beregning kan fortelle mye om skadene på de involverte kjøretøyene, men ikke nødvendigvis noe om hvilke skader personene inne i bilene kan ha blitt påført.

Dr. Nordal skrev i artikkelen Medisinske aspekter ved nakkeskader, 2007, om sammenhengen mellom et ytre traume, og skade på en person. I artikkelen heter det at:

            Et forhold som kompliserer vurderingen av skader på et menneske som sitter i en bil som har vært utsatt for en kollisjon, er at det er en usikker sammenheng mellom et ytre traumes størrelse vurdert ut fra g-krefter som har virket på bilen, og de kreftene som har virket på leddbånd inne i nakken.

En kollisjon er en meget uoversiktlig situasjon, hvor man sjelden har presis kunnskap om en lang rekke forhold som kan være av betydning. Det gjelder nakkens og hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, sikkerhetsselens innstilling, fjæring i seteputer, avstand til nakkestøtten med mer.

Til tross for dette innhentes tekniske beregninger fremdeles av og til i forbindelse med forsikringsselskapenes årsaksvurderinger. Som følge av at det gjerne anvendes beregninger foretatt av ingeniørfirmaet Rekon DA, vil jeg peke på ett særskilt moment som ble avklart av Borgarting lagmannsrett i LB-2009-133190 (Lurås).

Lagmannsretten drøftet særlig spørsmålet om skadeevne, og det ble uttalt at:

            For lagmannsretten ble det, i tilknytning til forklaringen fra det sakkyndige vitnet Henrik Nesmark fra Rekon, fremvist henholdsvis frontparti og bakparti av biler tilsvarende de som var involvert i sammenstøtet.

Om skadehendelsen og den tekniske beregningen uttalte lagmannsretten:

Utgangspunktet for denne vurderingen [om det foreligger faktisk årsakssammenheng] er at det uomtvistelig dreier seg om et sammenstøt i svært lav hastighet og hvor det følgelig har vært utløst relativt små krefter.  

            Som det fremgår innledningsvis har Rekon beregnet hastighetsendringen for Mercedesen til mellom 4,2 og 8,4 km/t, hvilket med en stipulert kollisjonstid på 0,12 sekunder gir en gjennomsnittlig akselerasjon på mellom 1,0 og 2,0 g.

Spørsmålet var om en hastighetsendring på mellom 1,0 og 2,0 g (4,2 og 8,4 km/t) kunne ha skadeevne. Lurås anførte at hastighetsendringen i løpet av kollisjonstiden, satt av Rekon til 0,12 sekunder, kunne være vært langt høyere enn 1,0 og 2,0 g.

Lurås sitt poeng var at han i løpet av kollisjonstiden kunne ha vært utsatt for større belastninger enn Rekon sin beregning av gjennomsnittlig akselerasjon tilsa. Lurås hevdet at det må være den maksimale belastningen han var utsatt for, maksimal g, som har betydning for skadeevnen. Om dette uttalte Borgarting lagmannsrett:

            Det bemerkes i denne forbindelse at det i rapporten fra Rekon bare er angitt gjennomsnittlig akselerasjon. 

            Vitnet Nesmark har opplyst at den maksimale akselerasjon kan være 2-3 ganger høyere enn dette, i et svært kort tidsrom.

            Lagmannsretten legger til grunn at den maksimale akselerasjon er relevant ved vurderingen av påkjørselens skadepotensial.

Etter min mening er det naturlig at det er den maksimale belastning som skadelidte har vært utsatt for, som skal legges til grunn i en skadeevnevurdering. Det vil ikke være riktig å anvende den gjennomsnittlige belastning over en antatt kollisjonstid. Siden maksimal g ikke blir beregnet, gir det derfor liten nytte å foreta slike tekniske beregninger ved lavinvaliditetsskader.

 

Skadeevne i en samlet vurdering

 

Som det fremgår ovenfor vil det være særdeles vanskelig å avslå årsakssammenheng på grunnlag av lav skadeevne alene. Skadeevnekriteriet har imidlertid plass som et moment i en samlet vurdering av om de fire vilkår er oppfylt. Kriteriet kan også være et moment i adekvansdrøftelsen.

 

Skadeevne for varige eller forbigående plager

 

Ovenfor har jeg behandlet skadeevne for varige plager. Det kan imidlertid tenkes at en skadehendelse kun har evne til å utløse en forbigående plage. Det er naturlig å tenke seg at det skal mindre til for å utløse en forbigående plage enn en varig.

Hvor grensen går for når en belastning kun har evne til å utløse en forbigående plage, og dermed ikke har evne til å utløse en varig plage, er det ikke mulig å si noe sikkert om.

Det er imidlertid klart at en hastighetsendring beregnet av Rekon til 4,2 og 8,4 km/h i Lurås-saken, og til mellom 3,5 km/h og 7 km/h i Thelle-saken, hadde skadeevne for varig skade. En anførsel om at det ikke foreligger skadeevne for varige plager, må derfor eventuelt bygges på beregnede verdier som er lavere enn i Lurås- og Thelle-sakene.

Jeg tror i det hele tatt det er noe kunstig å hevde at en belastning kun har evne til å påføre en forbigående plage. Om plager som oppstår akutt blir forbigående eller varige, beror på en rekke forhold i tillegg til selve ulykkeshendelsen. Forhold som inngangsinvaliditet, sammensatt årsaksbilde, psykiske og sosiale tilleggsbelastninger, særskilt sårbarhet og andre forhold spiller inn.

Derfor er det mer hensiktsmessig å vurdere kravene til akuttsymptomer, brosymptomer og andre årsaker enn å spekulere på hvor grensen går mellom skadeevne for forbigående og varige plager.

 

Konsekvensen av skadeevne

 

Betydningen av at skadeevne foreligger er at den anførte skadevoldende handling har vært av en slik art at den kan ha utløst skadefølgen – den har skadeevne.

Den videre drøftelsen vil knytte seg til om skadeevnen har realisert seg i den anførte skaden. Dette drøftes i de tre øvrige vilkår; akuttsymptomer, brosymptomer og andre årsaker.

Websider fra Internett Studio