Vår klient ble påført en personskade i en kraftig trafikkulykke på vei til Harstad i Troms. Han fikk en nakkeslengskade og ble 100 % arbeidsufør. Vi tapte saken i Senja tingrett, men vant mot If Skadeforsikring i lagmannsretten i Tromsø og det ble gitt full erstatning.
LH-2009-051173. Hålogaland lagmannsrett – dom – Full erstatning – Personskade.
Avsagt: 17.07.2009
Saksnr.: 09-051173ASD-HALO
Dommer: Lagdommer: Tonje Fisknes. Lagdommer: Anders Haugestad. Ekstraordinær lagdommer: Bjarte Eikeset.
Ankende part: A. (Advokat Einar I. Lohne.)
Ankemotpart: If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak. (Advokat Tone Aarak.)
Saken gjelder krav om personskadeerstatning etter trafikkulykke i Troms. Personskade. Erstatning. Full erstatning.
A er født *.*.1946. Om ettermiddagen 17. desember 2001 var han på vei i egen bil fra Nordreisa til Harstad. I Takelvdalen måtte han stoppe på E6 på grunn av bilberging. Mens bilen hans sto stille i veibanen, ble den påkjørt bakfra av en annen bil. Det er ukjent hvor stor fart den andre bilen hadde ved sammenstøtet; et sted mellom 20 og 60 km/t. Begge biler ble påført så store skader at de ble kondemnert. Sammenstøtet medførte at A ble presset bak i førersetet slik at setet knakk. Bilen hans ble dyttet 30-35 meter fremover og traff en trailer som sto i ro foran. I sammenstøtet med traileren ble A kastet fremover i bilen og hodet hans traff rattet. Det ble ikke tilkalt politi eller ambulanse som følge av sammenstøtet. A kjørte selv videre til Harstad, en strekning på ca. 20 mil. Han hadde smerter i munn og nakke etter sammenstøtet, og kontaktet derfor tannlege og fastlege den påfølgende dag. Han har også i dag smerter, i nakke og hode, og ble uføretrygdet ut fra en uføregrad på 100 % i 2005.
Bilen som kjørte inn i As bil var forsikret i If Skadeforsikring. Selskapet har erkjent ansvar overfor A etter bilansvarsloven, og har utbetalt ham et beløp på 20 000 kroner.
A tok 27. juni 2008 ut stevning mot forsikringsselskapet for Senja tingrett, med krav om erstatning for inntektstap og merutgifter samt ménerstatning. If Skadeforsikring påsto seg frifunnet. Senja tingrett avsa 27. februar 2009 dom med slik slutning:
- If skadeforsikring NUF frifinnes.
- Partene bærer hver sine saksomkostninger.
A anket dommen 3. mars 2009. If Skadeforsikring tok til motmæle i anketilsvar av 20. mars 2009. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 23. og 24. juni 2009. A møtte og ga forklaring. Det ble hørt fire vitner, hvorav ett sakkyndig og ett på telefon, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag og at kriteriene for faktisk årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager i dag er som oppstilt i Rt-1998-1565. Etter tingrettens dom er partene blitt enige om at kriteriene om skadeevne og akuttsymptomer er oppfylt. Under ankeforhandlingen ble partene enige om utmålingen av erstatning for inntektstap og merutgifter. For de gjenværende tvistepunkter står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Følgene av nakkeslengskaden A fikk i ulykken 17. desember 2001, som har medført 100 % ervervsmessig uførhet, er som beskrevet i dr. Lillengs erklæring av 24. mai 2007; hodepine, konsentrasjonsvansker, tretthetsfornemmelse, nakkesmerter og nakkestivhet. Nakkesleng er nærmere definert i SMM-rapport nr. 5/2000. Her fremgår at nakkeplager deles inn i fem grader ut fra subjektive og objektive funn. A anser å ha en skade av grad 1 eller 2. I rapporten er også forekomst av nakkeslengskade nærmere beskrevet.
Ved vurderingen av om det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og helseplagene A har i dag, står domstolen helt fritt, og er ikke bundet av medisinske vurderinger. Det vises til Rt-1992-64 om forholdet mellom erstatningsretten og naturvitenskapen. Spørsmålet er om trafikkulykken er en nødvendig betingelse for skaden.
Partene er nå enige om at ulykken hadde skadeevne, altså at den utløste mekaniske krefter som kan ha forvoldt skade på biologisk vev og gitt slike symptomer som er vanlig etter nakkeslengskade. Partene er også enige om at det foreligger relevante akuttsymptomer, hvilket er godt dokumentert i politidokumenter, skademelding og journal.
Dr. Lilleng har funnet at kravet om brosymptomer fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase ikke er oppfylt. Han vurderer imidlertid dette spørsmålet feil. Han teller kun hvor mange ganger A har vært hos fastlegen, mens spørsmålet er om brosymptomer er sannsynliggjort etter en bred helhetsvurdering. At dr. Lilleng ser bort fra nedtegnelser gjort av kiropraktor, fordi kiropraktorer har en annen oppfatning av begrepet smerte enn leger og folk flest, gir grunn til å reise spørsmål ved hans habilitet.
Tidsnære nedtegnelser viser at symptomene har foreligget hele tiden fra ulykken til den kroniske fasen, jf. journalnotat 19. desember 2001, notat fra telefonsamtale med If 29. januar 2002, kiropraktornotat 31. januar 2002, kiropraktornotater fra 4. februar til 13. mars 2002, mail til If 14. mars 2002, behandlinger hos kiropraktor fra 18. mars til 10. april 2002, journalnotater 27. juni og 11. juli 2002, notat i skadesak 27. september 2002, journalnotat 14. oktober 2002, nevrologs notat 11. desember 2002, journalnotat 10. januar 2003, nevrologs notat 19. mars 2003, journalnotater 3. juli og 15. september 2003, nevrologs notat 5. februar 2004 og diverse journalnotater i 2004, 2005, 2006 og 2007. I tillegg har vitner forklart det samme om symptomutviklingen som de tidsnære nedtegnelsene viser. Vitner har fortalt om et tidsskille i As funksjon før og etter ulykken. De har forklart at hodepinen har vært et problem hele tiden, og at den har artet seg slik at den ble verre utover dagen. Det anføres at brosymptomer vanskelig kan dokumenteres bedre enn her.
Verken norsk eller internasjonal forskning tilsier for øvrig at enhver symptomfri periode utelukker årsakssammenheng. Det er kun slik at fravær av symptomer kan øke usikkerheten. Det vises til Rt-1998-1565, dr. med. Jan Erik Ødegård i Norsk fysikalsk medisin 1999, dr. med. Helge Jordal i NIMI 2003, dr. juris Morten Kjelland 2007 og SMM-rapport nr. 5/2000. Til illustrasjon av hva man legger vekt på av symptomer på nakkeslengskade og bevis for brosymptomer, vises til RG-1999-1298, LE-2001-198, LB-2001-459, LB-2003-10763, LG-2003-9487, LG-2006-13096 og LB-2008-104766.
Forventede symptomer etter nakkesleng fremgår av forskrift om ménerstatning. Dr. Kønigs nedtegnelse av symptomer 11. desember 2002 er sammenfallende med forskriftens angivelse av symptomer. Det er også dr. Lillengs nedtegnelser i 2007. Det bestrides ikke at gradvis forbedring er normalt symptomforløp etter skade. Derimot bestrides dr. Lillengs konklusjon om at hoveddelen av As symptomer har blitt gradvis verre slik at sykdomsbildet er atypisk etter traumatologiske prinsipper. Nakkesmertene ble kun verre frem til operasjonen, deretter har de stabilisert seg på et litt bedre nivå enn rett etter ulykken. Symptomene på degenerative forandringer, som sensibilitetsforstyrrelser og kraftsvikt, ble betydelig bedre etter operasjonen og har ingen betydning for den reduserte ervervsevnen. Endelig er det ingen dokumentasjon for forverring av hodesmertene, se telefonnotat 18. desember 2001 og journalnotater 27. juni 2002, 10. januar, 3. juli og 15. september 2003, 18. april 2005, 22. mars og 12. oktober 2006, 22. februar og 16. mai 2007.
Det er ikke omstridt at A ikke tidligere har hatt liknende plager. Selskapet støtter seg imidlertid til dr. Lillengs konklusjon om at gradvis utviklende degenerativ sykdomstilstand i halsvirvelsøylen og depresjon er mer sannsynlige forklaringer på symptombildet enn nakkesleng. Mens skadelidte har bevisbyrden for at ulykken er årsak til skaden, har selskapet bevisbyrden for at skaden ville inntrådt uavhengig av ulykken. Det vises til Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 5. utgave side 274 og 275 og Rt-2001-320.
Det er ikke sannsynliggjort at A har blitt ufør av andre årsaker enn ulykken. Det er ikke bevist at degenerative forandringer har utviklet seg slik at de ga symptomer akkurat samme dag som ulykken inntraff. Det er ikke bevist at A har degenerative forandringer uavhengig av ulykken i større grad enn andre på hans alder, eller at han ville ha utviklet symptomer uten ulykken. De slitasjepregede, degenerative forandringer som ble påvist etter ulykken, kan ha blitt utløst av ulykken, eller var til stede før ulykken og medførte økt sårbarhet. Ut over dette spiller degenerative forandringer ingen rolle i saken. Depresjonen som inntraff i 2002, kan ikke være årsak til smertene som oppsto i desember 2001. Depresjonen forsvant dessuten i 2004, uten at smertene forsvant. Depresjon er en kjent og påregnelig sekundærtilstand etter et nakkeslengtraume.
Ulykken er tilstrekkelig vesentlig til at det er naturlig å tillegge den ansvar, og skadefølgen er påregnelig og adekvat. Det foreligger dermed rettslig årsakssammenheng i henhold til betingelseslæren mellom ulykken og uførheten. Dette er ikke bestridt av selskapet.
Ved erstatningsutmålingen er partene enige om å legge til grunn oppstillingen fremlagt av A, men slik at påførte utgifter reduseres med det halve og skatteulempen settes til 10 % av fremtidig inntektstap. A gjør i tillegg gjeldende å ha krav på ménerstatning. Det vises til forskrift om ménerstatning pkt. 2.1.2. As skade ligger i øvre sjikt av intervallet 10-19 %, og representerer dermed minst 15 % medisinsk invaliditet. Det vises særlig til dr. Kønigs notat 11. desember 2002 og til dr. Lillengs beskrivelse i erklæring fra 2007. Medisinsk invaliditet på 15-24 % gir 84 000 kroner i erstatning.
Det er lagt ned slik påstand:
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 842 219.
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
If Skadeforsikring har i hovedsak gjort gjeldende:
Det er ikke sannsynlighetsovervekt for at ulykken er årsak til de plager som har medført arbeidsuførhet. Det foreligger en klassisk årsaksproblematikk, med ulike opplysninger som trekker i ulike retninger. I Rt-1998-1565 er det gitt føringer for bevisvurderingen som må legges til grunn. Det må legges mindre vekt på behandleres syn på årsakssammenheng, idet de stort sett ikke har problematisert spørsmålet, men lagt til grunn pasientens forklaring om at plagene kommer av trafikkulykken. Vitneforklaringene til As kolleger må vurderes ut fra de generelle prinsipper om at tidsnære og objektiviserte bevis er viktigst, og at det hefter svakheter ved menneskets hukommelse med muligheter for tidsforskyvninger.
Dr. Lillengs vurdering må tillegges avgjørende vekt. Han er den eneste medisiner som har vurdert årsakssammenheng ut fra de kriterier den skal vurderes ut fra. Det hadde vært naturlig med en second opinion i saken, men det har A ikke ønsket. Prinsippet om at det gjelder andre beviskrav i naturvitenskapen enn i jussen er mindre relevant her, hvor den medisinsk sakkyndige er vant til å være sakkyndig i retten.
Dr. Lilleng har funnet at brosymptomer ikke er sannsynliggjort. Selskapet er enig med A i at bevisene for brosymptomer må vurderes bredt, og anser at brosymptomer frem til juni 2002 ikke kan utelukkes. Fra juni til oktober 2002 er dokumentasjonen tynn, noe den også er etter oktober 2002. Som forklart av dr. Lilleng brytes broen, og så starter noe nytt, slik at det ikke er de samme symptomene som fortsetter. Alt i alt er tilstrekkelige brosymptomer ikke sannsynliggjort.
As plager følger ikke den utvikling man kan vente ut fra anerkjente traumatologiske prinsipper. Det vises til hans egne forklaringer. Dette tyder på andre årsaker til plagene.
Det er A som har bevisbyrden for årsakssammenheng. Årsakssammenheng betinger at man svarer ja på alle de fire kriteriene fra Rt-1998-1565. Hvis selskapet likevel sier at han ville ha blitt ufør uansett, må selskapet bevise dette. Men det er altså A som har bevisbyrden for at kriteriet vedrørende forenlig sykdomsbilde/andre årsaker er oppfylt.
Hva gjelder andre mulige årsaker vises til dr. Lillengs skriftlige og muntlige vurderinger. Av trygdevedtak av 10. november 2005 følger hvilke plager trygden la til grunn for innvilgelse av uførepensjon. Nå anføres hodepine som avgjørende for tap av ervervsevnen. Hodepine ble ikke nevnt som en plage før fire måneder etter ulykken. Det er mest sannsynlig at hodepinen er en slik spenningshodepine som veldig mange har. Som følge av nakkeoperasjonen A gjennomgikk, vites med sikkerhet at degenerative forandringer har gitt symptomer. Degenerative forandringer er en mulig årsak til As plager.
Ved den medisinske vurderingen av traumatologiske prinsipper og andre årsaker, bør lagmannsretten ikke sette til side sakkyndig medisinsk kompetanse.
Dersom faktisk årsakssammenheng foreligger, bestrides ikke rettslig årsakssammenheng.
Partene er enige om utmålingen av erstatning, bortsett fra om vilkårene for ménerstatning er oppfylt. Medisinsk invaliditet kunne ha vært avklart av en oppnevnt sakkyndig. I mangel av en slik avklaring, må dr. Lillengs vurdering legges til grunn. Han har vurdert As plager til å høre inn under forskrift om ménerstatning pkt. 2.1.1, tilsvarende en medisinsk invaliditet på 0-9 %. Vilkårene for ménerstatning er dermed ikke oppfylt.
Det er lagt ned slik påstand: (full erstatning)
- Anken forkastes.
- A erstatter innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse If Skadeforsikrings sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten ser slik på saken:
If Skadeforsikring har erkjent ansvar for trafikkulykken etter bilansvarsloven, men gjør gjeldende at det ikke er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og plagene som har gjort A ervervsmessig ufør.
For å konstatere årsakssammenheng må trafikkulykken ha vært en nødvendig betingelse for de plagene A har i dag, og den må i forhold til eventuelle andre årsaksfaktorer fremstå som så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at spørsmålet er om As uførhet skyldes senvirkninger av nakkesleng påført i ulykken. I rettspraksis er det på grunnlag av medisinsk forskning fastsatt nærmere vilkår for at helseplager kan anses fremkalt av et nakketraume. Idet saken gjelder nakkeslengskade er partene enige om, og lagmannsretten legger til grunn, at kriteriene for årsakssammenheng som oppstilt i Rt-1998-1565, basert på Quebec Task Force rapporten, får anvendelse.
Ved bevisvurderingen for å fastlegge årsaksforholdet vil normalt rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger stå sentralt. I foreliggende sak er det ikke oppnevnt sakkyndig, og retten må foreta en bred bevisvurdering. Rettspraksis viser at begivenhetsnære bevis, herunder nedtegnelser av fagfolk, er av særlig betydning.
A ble påkjørt bakfra mens bilen han satt i sto stille. Han ble først kastet bakover og deretter fremover i setet. Selv om hastigheten til bilen som kjørte på ham ikke er kjent, er det på det rene at sammenstøtet var forholdsvis kraftig, i og med at begge biler ble kondemnert som følge av skadene de fikk og As bil ble skjøvet 30-35 meter frem.
Lagmannsretten går ikke nærmere inn på spørsmålet om sammenstøtet hadde tilstrekkelig kraft til å påføre A nakkeskade. Dette er partene enige om at det hadde.
Det er heller ikke nødvendig for lagmannsretten å vurdere kravet til akuttsymptomer nærmere, idet partene er enige om at det oppsto akuttsymptomer. Lagmannsretten finner det likevel nødvendig å se nærmere på hvilke typer symptomer som oppsto akutt. Av vedlegg til skademelding, nedtegnet etter telefonsamtale med skaderepresentant fra As eget forsikringsselskap Vesta 18. desember 2001 kl. 08.45, følger:
Personskade: Øyeblikkelig omtåket og store nakke og hodesmerter.
Av anmeldelse skrevet 18. desember 2001 kl. 15.30 følger:
Fornærmede har smerter i nakken og i tenner etter ulykken.
Journalnotat fra fastlegen, dr. Bjørn Lindboe, 19. desember 2001 viser:
Utsatt for kollisjon 17/12. Nakkesmerter/obs kjevefraktur. Rtg.
A har forklart, og lagmannsretten finner sannsynliggjort, at han hadde juleferie til 7. januar 2002. Han ringte da dr. Lindboe, som sa at det ikke var funnet noe på røntgen, og at det tar tid å komme helt tilbake etter å ha blitt kraftig forslått.
Representant for If har notert følgende etter telefonsamtale med A 29. januar 2002:
Har vært hos lege. Skal starte opp hos kiropraktor den 31.1.02.
I anamnese skrevet av kiropraktor Bjarne Nyvoll 31. januar 2002 står det:
Sterk nakke- og kjevesmerte etter trafikkulykke/påkjørsel bakfra. … tiltagende konsentrasjonsvansker og nakke/hodesmerter utover dagen.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn sannsynliggjort at så vel nakkesmerter som hodesmerter var symptomer som oppsto akutt etter ulykken.
If Skadeforsikring har anført, under henvisning til dr. Lilleng, at verken kravet om brosymptomer eller at det ikke må være andre mer sannsynlige årsaker til plagene, er oppfylt. Spesialist i nevrologi dr. Hallvard Lilleng har på oppdrag fra If utarbeidet spesialisterklæring 24. mai 2007 og tilleggserklæring 28. mai 2009, og forklarte seg som sakkyndig vitne i lagmannsretten. Om brosymptomer skriver han i tilleggserklæringen:
Symptomene vurderes derfor i perioder å ha vært borte, for så senere å komme tilbake igjen. Særlig i en periode etter at han fikk behandling for depresjon er det dokumentert nærmest fravær av symptomer.
Gjentatte kliniske vurderinger av bevegeligheten i halsvirvelsøylen hos fastlegen, samt under opphold ved Valnesfjord helsesportsenter, har variert meget. Hans funksjonsnivå har også variert meget ifølge journaldokumentasjon.
Dokumentasjon på vedvarende brosymptomer i hans legejournal vurderes som mangelfull idet det foreligger lengre perioder, spesielt i den tidsnære fase etter ulykken, uten at brosymptomer beskrives.
I sin muntlige forklaring for retten presiserte dr. Lilleng at han anser brosymptomer tynt dokumentert det første året, særlig i periodene desember 2001 til mars 2002 og juni 2002 til oktober 2002, og at dokumentasjonen er enda svakere etter oktober 2002, da broer er brutt og nye symptomer har oppstått, i tillegg til at symptomene har variert og A er blitt bedre av medisin. Vedrørende andre årsaker skriver han i tilleggserklæringen:
Symptomutviklingen etter aktuelle ulykke vurderes ut fra ovenstående ikke å ha forløpt typisk etter traumatologiske prinsipper. Hoveddelen av symptomene har A angitt har blitt gradvis verre, og ikke forløpt på typisk måte med en forventet gradvis forbedring etter maksimal symptomintensitet like etter aktuelle ulykke.
…
As symptombilde etter ulykken vurderes som mer sannsynlig forårsaket av annen somatisk og psykiatrisk sykdom. Etter en medisinskfaglig vurdering anses en gradvis utviklende (progredierende) degenerativ sykdomstilstand i halsvirvelsøylen og depresjon som mer sannsynlige forklaringer til hans sykdomsbilde, enn at aktuelle symptomer skulle være forårsaket av nakkesleng.
Dr. Lilleng presiserte i retten at det ved nakkeoperasjonen i 2004 ble påvist degenerative forandringer som ga symptomer. Slik variasjon over tid i yteevne og symptomer, som nedtegnelsene i saken viser, er ikke forenlig med at plagene skyldes en skade. Hodepinen som kom til etter hvert er mest sannsynlig en spenningshodepine, som er svært vanlig og som man vet lite om årsakene til.
På bakgrunn av dr. Lillengs og If Skadeforsikrings vurderinger, finner lagmannsretten grunn til å gå forholdsvis detaljert gjennom bevismaterialet. Det bemerkes at A var i fullt arbeid første året etter ulykken, kun avbrutt av ferier og et par korte sykemeldinger. Han arbeidet også i 2003, men med flere sykemeldingsperioder, før han i 2004 falt ut av arbeidslivet. Det er ikke anført, og er ikke grunnlag for å hevde, at fullt arbeid tilsier fravær av brosymptomer. Det må gjøres en vurdering av det samlede bevisbilde.
Det er dokumentert og sannsynliggjort at A i januar 2002 kontaktet og startet behandling hos kiropraktor. Ut fra kiropraktors anamnese, nedtegnet 31. januar 2002 og delvis referert ovenfor, finner lagmannsretten det bevist at A startet behandlingen som følge av nakke- og hodesmerter, begrenset bevegelse og øm muskulatur. Fremlagt journal og timekort fra kiropraktor viser at behandlingen pågikk frem til 10. april 2002, fordelt over syv ganger i februar, fire i mars og to i april. Fra journalen siteres:
5/2-02. Betydelig bedre. …
12/2-02. Svimmel etter behandling, men betydelig øket bevegelse i nakken.
3/4-02. … men fortsatt «svart rullegardin» om ettermiddagen.
10/4-02. Uforandra 2 siste beh. Avventer videre beh.
A var i denne perioden hos fastlegen én gang, hvor det er notert i journalen:
25/2-02: Sm 1 uke pga. kiropraktisk beh. Trafikkskade.
Han sendte i perioden også en mail til If Skadeforsikring, datert 14. mars 2002, som svar på henvendelse derfra, hvor han uttaler:
Dagsformen er mye opp og ned. Men jeg klarer fortsatt å fylle min rolle som leder for tjenesteenheten Kultur og fritid. Imidlertid er ettermiddagene og kveldene tildels grusomme. Da kommer hodepinen, som en svart rullegardin, svimmelhet og konsentrasjonsvansker. Smertene har jeg behandlet med Paralgin forte. I behandlingsopplegget har jeg vært sykemeldt en uke. Dette for å finne ut om hodepinen mv. kunne relateres til anstrengelser i jobben. Resultatet var ingen endringer på dette feltet i sykemeldingsperioden. I tillegg har jeg benyttet enhver anledning til avspasseringer/fritid og faktisk ut over det jeg har rettmessig krav på i hht. jobb. Har en meget forståelsesfull overordnet/rådmann.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten brosymptomer sannsynliggjort fra ulykken til 10. april 2002. Det er ingen holdepunkter for at A gikk til kiropraktor av andre grunner enn symptomene etter ulykken, eller at symptomene opphørte under behandlingen.
Fra 10. april 2002 til 27. juni 2002 finnes så vidt lagmannsretten kan se ingen nedtegnelser om As helsetilstand. Av journaltnotat hos fastlegen 27. juni 2002 følger:
Har plager etter skaden. Økt tretthet utover dagen, kvalm og får «gardin» i hodet, + hodepine. Rp. Paralgin forte no. 20.
På grunnlag av dette journalnotatet, og vitneforklaringer fra As tidligere kolleger Agnar Hansen og Henry Sverre Andersen, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at symptomene vedvarte fra 10. april til 27. juni 2002. Det er sannsynlig at plagene A beskrev for fastlegen 27. juni 2002 ikke nettopp var oppstått. Kollegene har forklart om et tidsskille på jobb før og etter 17. desember 2001. A fungerte dårligere etter 17. desember 2001, et forhold som ikke på noe tidspunkt endret seg.
Neste nedtegnelse om helsetilstand er av 11. juli 2002, hvor det følger av journalnotat:
- Pas. var utsatt for en trafikk ulykke den 171201, ønsker videre sykemelding ettersom fastlege (dr. Lindboe) er på ferie.
- 2 uker sm.
A var altså sykemeldt fra 11. til 25. juli 2002. Lagmannsretten finner brosymptomer sannsynliggjort i perioden 27. juni 2002 til 25. juli 2002.
As neste kontakt med helsepersonell var 20. september 2002. Han hadde da bestemt seg for å skifte fastlege, og av journalnotat følger:
20/9-02. Valgt ny fastlege.
A var hos ny fastlege, dr. Morten Svinvik, 14. oktober 2002. Av journalnotat følger:
Han var i bilulykke 171201, da han i ro ble påkjørt bakfra av bil i trolig 60-80 km/timen. Hadde bilbeltet på, seteryggen knakk og han våknet i baksetet, kom seg dog, og kjørte selv hjem i egen bil. Sier han hadde «vondt overalt» rett etter krasjen. Hadde brukket en tannbro. Var svært stiv i nakken dagen derpå, var i rtg. nakke som var ok. Han hadde pga. nakkestivhet 12-14 behandlinger hos kiropraktor i perioden 4/2-10/4-02, med god effekt på bevegeligheten i nakken. Han har vært pasient hos dr. Lindboe, men nå skiftet pga. han følte han ikke ble tatt på alvor.
Han har hele tida etter dette hatt problemer med nedsatt konsentrasjon, hodepine, kvalme, svimmelhet, problemer med fokus av blikket. Disse plagene kommer helst utover ettermiddagen, og om kveldende greier han knapt lesing, TV-titting eller sosial omgang.
Han har stort sett holdt seg i arbeid, men sliter. Han har ikke hatt noen plager med nakke eller hodepine tidligere i livet. Han har også lave ryggsmerter etter ulykken. Ny time til somatisk gjennomgang.
I perioden fra 25. juli til 14. oktober 2002 finnes ytterligere en nedtegnelse vedrørende As helsetilstand, foretatt 27. september 2002 av en representant i Storebrand etter telefonsamtale med A. Her fremgår:
Tlf. fra skl. Han sier han har det helt jævlig. Er ikke sykmeldt, men det skyldes at han selv ikke vil. Har store smerter utover dagen og føler at det vanskelig å fungere i det daglige. … Han har nå skiftet fastlege da han føler at nåværende lege ikke tar han på alvor. Har første time hos ny lege i midten av oktober. Håper å få CT-røntgen og undersøkelse hos en nevrolog. … Det synes som om dette er en alvorlig skade.
Det gikk ca. to måneder fra A var tilbake på jobb etter endt sykemeldingsperiode 25. juli 2002, til han i september bestilte time hos ny fastlege. Det fremstår som lite sannsynlig at han var symptomfri i de to månedene, eller at han kontaktet ny fastlege av andre årsaker enn som følge av vedvarende symptomer. Det vises til As beskrivelser til Storebrands representant 27. september 2002 og til ny fastlege 14. oktober 2002. Det vises også til de tidligere kollegenes forklaringer om hans fungering i året etter ulykken. Lagmannsretten finner brosymptomer sannsynliggjort fra 25. juli 2002 til 14. oktober 2002.
A var igjen hos sin nye fastlege 24. oktober 2002. Han ble da henvist til nevrolog.
Av journalnotat av 11. desember 2002 av nevrolog Karin Kønig følger at henvisningsårsak er følgetilstand nakkesleng. Det fremgår at MR er tatt 25. november 2002. Videre fremgår:
En rekke andre plager som han fikk i sammenheng med ulykken er vedvarende:
Han har nakkesmerter med utstråling til tinning og pannen. …
…
Etter skaden fikk han en rekke symptomer, en del av dem ble bedre spontant eller med spesifikk behandling. Aktuelt er han plaget med nakkesmerter, korsryggsmerter, konsentrasjonsvansker, rask trettbarhet og vannlatings- og potensproblemer.
…
Angående behandling, så anser jeg psykomotorisk fysioterapi som hensiktsmessig. Pas. hadde også en del depressive symptomer som har vel delvis blitt bedre av seg selv. Likevel ber jeg fastlegen om å vurdere en antidepressiv behandling, helst med Sarotex som i tillegg har en smertedistanserende effekt. …
Kontroll om 3 måneder.
Lagmannsretten finner brosymptomer sannsynliggjort fra 14. oktober og ut året 2002.
I 2003 var A til kontroll hos dr. Kønig to ganger. Det er 19. mars notert i journalen at han kommer til kontroll «etter utredning for hodepine og skulder-/ nakkeplager», og 20. mai at han kommer til kontroll «etter oppstart av smertedistanserende behandling med Sarotex for hodepine og nakkesmerter». Andre gang er det videre notert:
Pas. er på bedringens vei. Han opplever Sarotex-behandlingen som nyttig, men har fremdeles en rekke symptomer. En stor del av hans symptomer skyldes vel en depresjon som er nå på tilbakegang. … Klinisk kontroll om et halvt år.
I 2003 er det 11 journalnotater hos fastlegen. Det er 10. januar notert «uendret tilstand», i juli er «nakke- og hodepine» notert ved tre konsultasjoner, i august er notert at han er «klart deprimert», i september er notert at «Remeron har snudd opp ned på plagene» men at det er «uendret med hodepine og konsentrasjonsvansker utover ettermiddagen og kvelden».
Også i 2004 var A hos dr. Kønig to ganger. Det er 5. februar notert at han er «betydelig mindre deprimert. Likevel er han komplett sliten etter en arbeidsdag, klarer ikke å konsentrere seg», og at han har «svært trykkømme skulder/nakkemuskler». Den 16. sm. er notert «fremdeles innskrenket nakkebevegelighet. Nytilkommet er en cervikobrakialgi med sensibilitetsforstyrrelse, kraftsvikt og refleksutfall tilsvarende C6-roten».
I 2004 er det 16 journalnotater hos fastlegen. Den 23. februar er det notert at han ikke lenger føler depresjon. Det er 11. juni notert «fortsatt betydelig påleiring, mulig prolaps». I juni, september og oktober er det flere notater om «smerter».
A ble nakkeoperert 3. desember 2004. Journalnotat 28. februar 2005 viser bl.a.: Han har fått god bevegelighet i nakken, og vesentlig uten smerter, etter operasjonen for 3 mndr siden. Videre er de radierende nevrologiske symptomene i høyre armen helt borte. Men: hodepine er heller økende, sammen med økende konsentrasjonsproblemer, og han har heller økende plager med kraftsvikt i venstre armen.
Av journalnotat 18. april 2005 følger:
Bedring i generell trening, daglig minst ½ time, og har gått ned i vekt. Nakkesmertene borte. Tensjonshodepine fra ca. 1200 daglig, som i flere år nå, og denne er uendret postop.
Ut over i 2005 er det flere journalnotater før det 30. november er notert:
Uendret tilstand. Han har uendret nærmest total parese i venstre arms 3 radiale fingre, og betydelig redusert fleksjon i albu og elevasjon skulder. Han har moderat nedsatt bevegelighet i nakken. Han ønsker fornyet opphold og behandling ved Valnesfjord, og det søkes. Han har alt fått godkjent uføretrygd.
A ble innvilget tidsbegrenset uførepensjon etter en uføregrad på 100 % i vedtak av 10. november 2005. Vedrørende årsakssammenheng og uføretidspunkt fremgår av vedtaket:
A fikk etter ulykken så stor funksjonssvikt at han nesten ble pleiepasient. Dette skyldes nakkesleng og skiveprolaps, som gir store smerter og konsentrasjonsvansker. Bl.a. resulterer dette i at han ikke har følelse i tre av fingrene på venstre armen. Det er også dette som gjør at hans arbeids- og inntektsevne er redusert.
…
A har vært sykemeldt for samme diagnose flere ganger etter 2003, men uføretidspunktet settes til 300604, da har han kun en kortere friskemeldingsperiode til i dag.
På bakgrunn av ovennevnte bevismateriale, finner lagmannsretten at brosymptomer er sannsynliggjort fra ulykken og frem til uførepensjon ble innvilget, godt ut i den kroniske senfasen. Det vises til at hodepine, nakkesmerter, nedsatt bevegelighet i nakken og konsentrasjonsvansker er symptomer som er notert av helsepersonell og beskrevet av A jevnlig og gjentatte ganger i alle år siden ulykken skjedde.
Lagmannsretten må dernest se på de øvrige omstendigheter i saken av betydning for årsakssammenhengen, og legger til grunn at A før trafikkuhellet var en frisk og aktiv person. Etter uhellet har han hatt mange og kontinuerlige plager, og legene han har gått til har uten videre gått ut fra at plagene stammet fra påkjørselen. De konkrete plagene er gjengitt som følger av dr. Svinvik 14. oktober 2002:
Han har hele tiden etter dette hatt problemer med nedsatt konsentrasjon, hodepine, kvalme, svimmelhet, problemer med fokus av blikket.
Dr. Kønig har 11. desember 2002 beskrevet As plager slik:
Aktuelt er han plaget med nakkesmerter, korsryggsmerter, konsentrasjonsvansker, rask trettbarhet og vannlatnings- og potensproblemer
Dr. Lilleng har i erklæring av 24. mai 2007 notert følgende om plager per 14. mai 2007: A anga da å ha frekvent hodepine i tinningsregionen på begge sider, av trykkende eller klemmende art, som kom hver kveld eller ettermiddag. Dette medførte igjen konsentrasjonsvansker … Skadelidte anga en følelse av at «energien på en måte gikk ut av kroppen» i løpet av dagen, uansett om han var i aktivitet eller hvile. I tillegg en generell tretthetsfornemmelse i hele kroppen, alt virket tungt. … Nakkesmertene og nakkestivheten var han på en måte blitt vant til, og disse var derfor mindre årsak til hans totale fysiske reduksjon.
Det er uomstridt at nakkesmerter og nakkestivhet er kjente virkninger av nakkesleng. Det fremstår også som uomstridt at konsentrasjonsvansker, tretthet, svimmelhet, vannlatingsproblemer og seksualforstyrrelser er kjente følger av nakkesleng. Slike følger er uttrykkelig nevnt i forskrift om ménerstatning pkt. 2.1 om nakkedistorsjonsskader og psykiske og autonome plager som kan ledsage tilstanden. Dr. Lilleng har derimot uttrykt skepsis til at hodepine og depresjon er vanlige senvirkninger av nakkesleng. Lagmannsretten finner en viss støtte for at så er tilfelle i forskrift om ménerstatning pkt. 2.1. Videre vises til SMM-rapport nr. 5/2000, Nakkeslengskade, hvor det er uttalt side 23:
Flere studier har forsøkt å kartlegge hvorvidt hodepine er en langvarig senfølge av nakkesleng.
…
Resultatene indikerer at hodepinen som kan følge etter nakkeslengskade, ikke representerer stress- og tensjonshodepine.
…
Også her må det sies at dokumentasjonen er preget av små studier, til dels uten kontrollgrupper. … Hodepine kan likevel sies å være et vanlig akutt symptom etter nakkeslengskade. Dessuten opptrer langvarig og invalidiserende hodepine som et hovedsymptom hos dem med kroniske plager …
Om psykiske plager heter det i samme rapport på side 32-33:
Selv om mange undersøkelser tar for seg forekomst av psykiske plager etter nakkesleng, er det ikke mulig å si noe mer sikkert enn at de fleste undersøkelser peker i retning av at forekomsten er høyere enn i normalbefolkningen også flere måneder etter hendelsen. I seks av ti studier som omtaler forklaringsmodeller, heller man til hypotesen om at psykiske plager er en følge av smerte. …
Endelig vises til LE-2001-198 hvor det er uttalt:
De plagene som er referert fra As sykehistorie, er alle kjente senvirkninger etter nakkeslengskade. For det første er det tale om smerter i nakke, rygg og armer, hodepine og muskelstivhet. For det andre er det referert svimmelhet, skjelving, øresus, en viss nummenhet i armer og ben, problemer med synet og visse kognitive problemer. I tillegg ble A etter hvert tiltagende deprimert. Dr. Kirkeby uttaler at As kliniske bilde er godt forenlig med en kronisk følgetilstand etter nakkeskade, og at alle hans symptomer er beskrevet ved denne tilstanden.
Lagmannsretten finner det etter dette mest sannsynlig at As helseplager er i samsvar med de typiske nakkeslengsymptomer. Lagmannsretten finner det også mest sannsynlig at As symptomutvikling ikke er så atypisk etter traumatologiske prinsipper at årsakssammenheng mellom trafikkulykken og plagene er utelukket. A har selv ved et par anledninger beskrevet til dr. Svinvik og dr. Lilleng at hodepinen har øket, se journalnotat 28. februar 2005 og erklæring av 24. mai 2007. At han til tider har opplevd det slik, er etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig til at hodepinen mest sannsynlig har andre årsaker enn ulykken. Journalnedtegnelsene for øvrig tilsier ikke en slik økning, og det er ikke holdepunkter for en samlet atypisk økning i symptomer.
Det er lagmannsrettens oppfatning at det i denne sak ikke er påvist noe som gir grunnlag for å knytte plagene til andre årsaksfaktorer. Det fremstår som lite sannsynlig at depresjon er årsak til helseplagene. A synes å ha vært deprimert fra et tidspunkt i 2002 til en gang i 2004. Dr. Kønig har i journalnotat 20. mai 2003 antatt at «en stor del av hans symptomer skyldes vel en depresjon som er nå på tilbakegang». Det er likevel på det rene at symptomene som har medført uførhet oppsto før, og vedvarte etter, depresjonen. Det synes sannsynlig at depresjonen var en midlertidig følgetilstand etter nakkeslengskaden, og den kan uansett ikke forklare As plager i dag.
Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til på hvilket tidspunkt degenerative forandringer oppsto. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at degenerative forandringer var opphavet til de typiske nakkeslengsymptomene som for første gang oppsto rett etter ulykken 17. desember 2001, og som har vedvart, også etter operasjonen. Det vises i den forbindelse til Helge J. Nordal, Medisinske aspekter ved nakkeskader, foredrag 2007:
Det kan danne seg forkalkninger, og nakken kan bli stiv. Denne prosessen, osteochondrose, sees i varierende grad hos alle mennesker. Flertallet av mennesker med osteochondrose merker ikke noe galt, men noen kan ha smerter og andre ubehag. Hvorfor det er så liten sammenheng mellom subjektive plager og osteochondrose påvist ved røntgenundersøkelse, vet man ikke.
Et viktig moment ved vurdering av nakkeskader, er at en degenerert og stiv nakke tåler mindre enn en frisk og elastisk. Det gjør at nakken til gamle mennesker tåler mindre og kan gi mer plager etter ulykker enn tilfellet er for unge.
Etter dette har lagmannsretten kommet til at det er sannsynliggjort at helseplagene som har medført ervervsmessig uførhet, er å tilbakeføre til trafikkuhellet 17. desember 2001. Det er lagt særlig vekt på at plagene synes i samsvar med de typiske nakkeslengsymptomer, den påfallende sammenheng i tid mellom deres inntreden og påkjørselen, og at det ikke er påvist andre mer sannsynlige årsaksfaktorer. Rettslig årsakssammenheng er ikke bestridt, og lagmannsretten finner at grunnvilkårene for erstatning foreligger.
A har fremlagt en oppstilling over påførte utgifter og inntektstap med renter til forventet domstidspunkt 8. juli 2009, justert for akonto utbetaling på 20 000 kroner, og fremtidige utgifter og inntektstap, justert for skatteulempe og fremtidige poster. Partene er enige om at oppstillingen skal legges til grunn, med den endring at erstatningen for påførte utgifter skal settes til halvparten av det som fremgår og skatteulempen til 10 % av fremtidig inntektstap. Lagmannsretten legger dette til grunn og fastsetter erstatningen slik:
– påførte utgifter 119 076 kroner (halvparten av 238 152 kroner)
– renter til 8. juli 2009 av påførte utgifter 5 532 kroner (halvparten av 11 064 kroner)
– påført inntektstap 238 153 kroner
– renter til 8. juli 2009 av påført inntektstap 37 405 kroner
– til fradrag kommer akonto utbetaling på 20 000 kroner
– fremtidige utgifter 123 801 kroner
– fremtidig inntektstap 224 516 kroner
– skatteulempe 22 451 kroner (10 % av 224 516 kroner)
– justering av fremtidige poster 7 285 kroner
Dette gir en erstatning på 758 219 kroner, hvorav 380 166 kroner i rentebærende poster. Full erstatning.
A har i tillegg krevd ménerstatning, basert på en medisinsk invaliditet på 15-24 %, gruppe 1. Medisinsk invaliditet er ikke avklart av dr. Lilleng eller annen spesialist, og heller ikke av fastlege. På forespørsel har dr. Lilleng antatt at As plager faller inn under forskrift om ménerstatning pkt. 2.1.1, tilsvarende 0-9 % medisinsk invaliditet. Selv har A anført, under henvisning til dr. Kønigs notat 11. desember 2002, at tilstanden hører under øvre sjikt i forskriftens pkt. 2.1.2, tilsvarende 15-19 % medisinsk invaliditet. I mangel av en nærmere avklaring, finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort at As medisinske invaliditet er på minst 15 %. Vilkårene for ménerstatning anses ikke oppfylt.
A har fått medhold i anken, unntatt i kravet om ménerstatning. Ménerstatningskravet utgjør beløpsmessig ca. 10 % av det maksimale kravet, men en langt lavere prosent av sakens tvistetema; faktisk årsakssammenheng. Lagmannsretten finner det tvilsomt om A kan anses for å ha fått medhold «i det vesentlige» i henhold til tvisteloven § 20-2 andre ledd. Lagmannsretten finner det derimot klart at han har fått «medhold av betydning» i henhold til tvisteloven § 20-3, og at tungtveiende grunner tilsier at han tilkjennes sakskostnader fra selskapet. Det legges særlig vekt på at det aller meste av sakskostnadene knytter seg til den delen av saken som A har fått medhold i, og på sakens velferdsmessige betydning for ham og styrkeforholdet mellom partene. Tilsvarende betraktninger gjør seg gjeldende i forhold til tingrettsbehandlingen. A tilkjennes på denne bakgrunn fulle sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.
Advokat Lohne har inngitt omkostningsoppgaver 24. og 25. juni 2009 på totalt 374 699 kroner, hvorav 144 075 kroner utgjør salær for tingretten, 120 275 kroner utgjør salær for lagmannsretten og det resterende utgjør samlede utgifter og merverdiavgift. I tillegg kommer rettsgebyr; 6 880 kroner for tingretten og 23 220 kroner for lagmannsretten. Salærkravet kan synes noe høyt. Lagmannsretten finner likevel at det kan anses nødvendig i henhold til tvisteloven § 20-5, tatt i betraktning sakens tema og at selskapet i utgangspunktet bestred en rekke av As anførsler, for så etter hvert, og senest under ankeforhandlingen, å komme ham i møte på flere punkter. Dette antas å ha nødvendiggjort en bred saksforberedelse og en grundig gjennomgang av det forholdsvis omfattende journalmaterialet som foreligger. A tilkjennes etter dette sakskostnader med 404 799 kroner. For forsinkelsesrenter vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
SLUTNING
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A 758 219 – sjuhundreogfemtiåttetusentohundreognitten – kroner, innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. Fra 9. juli 2009 og frem til betaling finner sted påløper det renter på 380 166 – trehundreogåttitusenetthundreogsekstiseks – kroner av erstatningsbeløpet.
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale til A 404 799 – firehundreogfiretusensjuhundreognittini – kroner i sakskostnader, innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.