Lagmannsretten kom til at det forelå årsakssammenheng mellom en trafikkulykke vår klient var involvert i og en varig personskade. Retten drøftet grundig de fire vilkår for årsakssammenheng i nakkeslengsaker og konkluderte med at kravene til skadeevne, akuttsymptomer og brosymptomer var oppfylt. Retten var også enig i vår anførsel om at skadefølgen var forenelig med en nakkeslengskade.
RG 2009 1043. Borgarting lagmannsrett – dom om personskade etter trafikkulykke.
Stikkord: Erstatningsrett. Bilansvar. Trafikkulykke. Personskadeerstatning. Årsakssammenheng. Erstatningsutmåling. Nakkesleng.
Sammendrag: Spørsmål om det forelå årsakssammenheng mellom en trafikkulykke og skadelidtes medisinske plager relatert til hodesmerter og stivhet i nakken (nakkesleng). Skadelidte hadde ca 2 1/2 år senere blitt utsatt for en ulykke nr 2. Forsikringsselskapet anførte at det var denne ulykken som helt eller delvis hadde medført at mannen var blitt 100 % arbeidsufør. Lagmannsretten kom til, i motsetning til tingretten, at det forelå årsakssammenheng mellom trafikkulykken og uførheten, og idømte forsikringsselskapet ansvar. Det var også et spørsmål om mannen selv hadde lidt et økonomisk tap eller om tapet måtte henføres til samboerens, nå ektefellens, enkeltmannsforetak som etter forsikringsselskapets anførsel ikke var forsikringsmessig vernet. Lagmannsretten kom til at mannen selv hadde lidt et økonomisk tap og at det skulle utmåles en erstatning selv om mannen ikke tidligere hadde mottatt lønn eller annen godtgjørelse fra enkeltmannsforetaket.
Avsagt: 28.08.2009
Saksnr.: 08-054301ASD-BORG/03
[Høyesterett: HR-2010-00813-A.]
[Høyesteretts ankeutvalg: Bevis tillates fremlagt, jf. tvisteloven § 30-7 første ledd, HR-2010-00337-U, (sak nr. 2009/1750)]
Dommer: Lagdommer: Lars Ole Evensen. Kst. lagdommer: Anders Blix Gundersen. Lagdommer: Hedda Remen.
Ankende part: A. (Advokat Einar I. Lohne.)
Ankemotpart: If Skadeforsikring Norsk Avdeling Av Utenlandsk Foretak. (Advokat Jarl Rune Henstein.)
Saken gjelder krav om erstatning etter bilulykke.
A, senere «A», drev oppdrett av trav- og spranghester på gården X stutteri i Y.
Den 31. oktober 2000 kjørte A sin bil med hestehenger på E-18 i Sande i Vestfold i retning Oslo. Med seg i bilen hadde han sin datter. Han hadde en hest i hengeren. Det var tett trafikk i begge retninger. En bil i sørgående kjøreretning kom over i As kjørebane. A forsøkte å vike unna ved å kjøre lengst mulig ut til høyre, men bilen ble likevel truffet i venstre forskjerm og i venstre side. Også hengeren ble truffet. Etter å ha knekket et trafikkskilt, endte As bil i en bratt grøft, og hengeren veltet. Partene er uenige om bilens hastighet i kollisjonsøyeblikket.
Hesten sparket seg ut av hengeren og løp vekk. Det ble senere konstatert at den var alvorlig skadet, og erstatning for den er utbetalt. As bil ble påført betydelige skader, taksert til ca 100.000 kroner, bl.a. karosseriskader og akselbrudd. Den møtende bilen ble kondemnert.
Partene er uenige bl.a. om hvorvidt det foreligger en årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hele eller deler av As reduserte arbeidsevne.
Den 16. juli 2003 var A utsatt for en ny ulykke. Under håndtering av en hest ble han dyttet ned fra en lastelem, og begge skuldrene ble skadet. Det er uenighet mellom partene hvilken sammenheng det eventuelt er mellom dette uhellet og As helsemessige plager, og om As eventuelle økonomiske tap helt eller delvis kan tilbakeføres til denne ulykken.
Partene kom ikke til enighet om erstatningsspørsmålet, og A tok ut stevning 6. august 2007. I samråd med partene besluttet tingretten å dele forhandlingene etter tvistemålsloven § 98 annet ledd, hvoretter ansvarsspørsmålet ble behandlet særskilt.
Asker og Bærum tingrett avsa 20. februar 2008 dom med slik domsslutning:
- If Skadeforsikring NUF frifinnes.
- A betaler til If Skadeforsikring NUF i saksomkostninger kr 87.931 – kroneråttisyvtusennihundreogtrettién innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
Tingretten fant at det ikke forelå akuttsymptomer og således ikke årsakssammenheng mellom ulykken og det økonomiske tap.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det ble 25. og 26. november 2008 forhandlet særskilt over tvistepunktet om det forelå årsakssammenheng mellom bilulykken 31. oktober 2000 og As reduserte arbeidsevne. A avga forklaring. Det ble ført to sakkyndige vitner, samt at As fastlege ble ført som telefonvitne. Øvrig bevisføring fremgår av rettsboken.
Etter rådslagning kom lagmannsretten til at kravet til årsakssammenheng var oppfylt. Dette ble meddelt partene ved brev 16. desember 2008. Forhandlingene fortsatte 18. og 19. juni 2009. A avga forklaring. Det ble ført to vitner og to sakkyndige vitner. Øvrig bevisføring fremgår av rettsboken.
Til tross for at forhandlingene har vært delt, finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig å gi en samlet fremstilling av partenes anførsler.
A har i det vesentlige anført:
Når det gjelder ansvarsspørsmålet, er det årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hans medisinske plager og reduserte inntektsevne. Det er først og fremst nakke/hodesmerter som er årsak til at han er blitt arbeidsufør.
De fire kriteriene oppstilt i «Anne-Lene Lie»-dommen, jf Rt-1998-1565, er oppfylt:
Ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne. I ulykken ble det utløst tilstrekkelige mekaniske krefter til at slik skade kunne inntre. Når selskapet er uenig, er det blitt lagt for stor vekt på deler av informasjonen i politidokumentene. Skaden på de involverte bilene tilsier at bilene og passasjerene har vært utsatt for betydelige krefter. Det var jevn, tett trafikk i begge retninger som gikk i tilnærmet 70 km/t. Uansett må det være tilstrekkelig at køen i én retning hadde en slik hastighet, herunder at den møtende bilen må antas å hatt en hastighet i denne størrelsesorden. De sakkyndige har lagt til grunn at sammenstøtet utløste store krefter. Det skal uansett ikke store krefter til for å utløse en nakkesleng som gir en slik skade som påberopes i saken.
Det er videre sannsynliggjort at A hadde relevante symptomer, akuttsymptomer, før det var gått 72 timer. Han tok kontakt med kontoret til sin fastlege kort tid etter ulykken, men fikk opplyst at begge legene var på kurs. Han fikk derfor først time mandag 6. november 2000. Journalen fra det første legebesøket kunne vært klarere, men det ble like fullt nedtegnet at han hadde smerter i venstre skulder samt nummenhet i nakken. Det som er skrevet i journalen, må uansett være tilstrekkelig for å konstatere at symptomene på nakkeskade var tilstede kort tid etter ulykken. Her må også hans egen forklaring legges til grunn. Informasjon i politidokumentene om at han ikke var skadet, kan ikke tillegges vekt. Bortsett fra et kutt over øyet merket ikke A noe alvorlig rett etter ulykken. Han var derimot meget opptatt av hvordan det var gått med datteren, og med hesten som hadde blitt borte. Han ønsket først og fremst å komme hjem. Han var tross alt glad for at skaden ikke var større, og at datteren var uskadd. Han konfererte også med en venn, som er lege, om sine plager kort tid etter ulykken, og fikk anbefaling om å oppsøke lege. Det vises også til at de sakkyndige, som ble oppnevnt etter ønske fra forsikringsselskapet, er enige om at det foreligger tilstrekkelige akuttsymptomer.
If har akseptert at det foreligger brosymptomer, regnet fra 6. november 2000. Det fremsettes følgelig ikke ytterligere anførsler knyttet til dette beviskriteriet.
Også det fjerde kriteriet i «Lie- dommen» er oppfylt. Dette innholder i realiteten tre delvilkår. For det første må sykdomsbildet etter ulykken i 2000 være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette vilkåret er oppfylt. Det andre delvilkåret avgrenser mot helseplager som bare er en fortsettelse av tidligere helsebesvær. A var frisk da ulykken inntraff, og vilkåret er følgelig oppfylt. For det tredje må sykdomsbildet heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Til dette delvilkåret har If anført at det er ulykken i 2003 som er hovedårsak til As helseplager. Dette er ikke sannsynliggjort. Selskapet har uansett bevisbyrden for en slik anførsel. I så fall må det bevises at A ville ha vært helt eller delvis arbeidsufør selv om trafikkulykken tenkes borte. Det har formodningen mot seg at ulykken i 2003, som rammet begge skuldre, overhodet har hatt noen nevneverdig påvirkning på hode- og nakkeplagene. Det vises til at hodeplagene var omtrent de samme før og etter ulykken i 2003. Under enhver omstendighet er det ikke tvilsomt at det er hodeplagene, og ikke skulderplagene, som er den utløsende og dominerende årsak til hans uførhet.
A anfører videre at det foreligger rettslig årsakssammenheng. Man kan ikke tenke seg As ervervsmessige uførhet uten ulykken i 2000. Det er uten betydning at A ikke ble sykemeldt etter bilulykken. Pga fremføring av store underskudd (investeringer), betalte han ikke skatt og syketrygdavgift, og hadde derfor heller ikke krav på sykepenger. Det var derfor hensiktsløst å bli sykmeldt.
Allerede i 2001 og 2002 var As virksomhet nedtrappet, hvilket understøttes av revisorerklæring om reduksjon av netto resultat fra ca 700.000 kroner i 2000 til ca 180.000 kroner i 2001 og 48.000 kroner i 2002. Arbeidsevnen var tapt før ulykken i 2003.
Subsidiært anføres at selv om ulykken i 2003 er en nødvendig betingelse, er det tale om samvirkende årsaker, slik at If likevel er fullt ansvarlig. Det er trafikkulykken som er den helt dominerende årsaken, idet det er denne ulykken som forårsaket hode- og nakkesmertene.
Men selv om retten skulle finne at de to ulykkene må anses som selvstendig virkende årsaker, vil If være ansvarlig for As tap fordi arbeidsevnen allerede var tapt da den siste ulykken inntraff.
Videre anføres at kravet om adekvans er oppfylt. Symptomutviklingen må anses som helt påregnelig etter den aktuelle skaden. Det har ikke skjedd noen vesentlig eller atypisk forverring i As situasjon etter at akuttfasen var over.
Når det gjelder beregningen av erstatningens størrelse kreves dekket ménerstatning, lidt inntektstap og fremtidig inntektstap, merutgifter, skatteulempe med 10 prosent, og rentetap. Til fradrag kommer a konto utbetaling på 520 000 kroner og trygdeutbetalinger.
Ménerstatningen er beregnet til 85 000 kroner, hvilket selskapet ikke har fremsatt innvendinger i mot, forutsatt at vilkårene for erstatning for øvrig er oppfylt.
Merutgifter er stipulert skjønnsmessig til 138 000 kroner. Selskapet har ikke innvendinger mot beløpets størrelse, forutsatt at vilkårene for erstatning for øvrig er oppfylt.
På grunn av den korte tid frem til pensjonsalder er skatteulempe krevd med 10 %.
Ved beregning av inntektstapet kan selskapet ikke høres med at A ikke selv hatt et økonomisk tap som skal erstattes fordi han ikke er formell eier av gården og at enkeltmannsforetaket som driften skjer innenfor er eiet av As ektefelle.
Gården ble kjøpt i fellesskap med lån de begge tok opp og stod ansvarlige for. De fikk begge konsesjon til ervervet. Bakgrunnen for at hjemmelen ble satt på As ektefelle – da samboer – var at hun var vesentlig yngre enn ham, og etter all sannsynlighet ville overleve sin samboer.
Det er på det rene at gården har vært drevet som et stutteri og at As har vært den helt dominerende driver og stått for omsetningen på stutteriet. Som følge av at driften defineres som jordbruk, var det et krav fra jordbruksmyndighetene om at formell eier også var den som regnskapene/driften måtte føres på. Dette har imidlertid ingen betydning for As økonomiske innsats i driften.
Beregningen av As økonomiske tap må bli skjønnsmessig. Utgangspunktet må være å finne frem til hva som ville ha vært As reelle inntektsevne uten at ulykken i 2000 hadde skjedd. Før ulykken var gården i en meget positiv driftsmessig utvikling. Det erkjennes at gården ikke er drevet med overskudd, men like fullt har As arbeidsinnsats frem til ulykkestidspunktet medført betydelige inntekter for gården, som kan deles inn i to driftsområder. I tillegg hadde A utviklingsplaner for gården. Det forelå konkrete planer om å selge store tomter hvor det kunne etableres en rekke småbruk, som drev med hest, og med X stutteri som et stort «service senter».
Fra drift av hester kom inntekter som sprangavgifter, premier og bonusløp, oppstalling, oppdretterprovisjon og trenerprosenter. I 1998 var samlete inntekter knyttet til disse poster 743 695 kroner. Beløpet økte til ca 1 million kroner i 1999 og ca 1,2 millioner kroner i 2000. I ulykkesåret falt inntektene til 364 951 kroner. I de etterfølgende år har beløpet variert en del, med den høyeste inntekt i 2003 på 486 600 kroner.
I årene fra 1998 – 2002 har oppdrett og salg av hester gitt et gjennomsnittlig driftstilskudd pr. år til gården på 471 000 kroner. Beløpet vil naturlig variere mye fra år til år på grunn av kvaliteten på hestene som selges. Når As inntektstap skal vurderes, må det være riktig å medta også salgsinntekten for år 2002 på grunn av at det tok tid å avvikle virksomheten. Salgsinntektene i de etterfølgende år var i gjennomsnitt minus ca 150 000 kroner pr. år regnet til og med 2006 da gården ble solgt på tvangsauksjon.
Gårdens hadde et betydelig utviklingspotensialet. A arbeidet i 1999 med en plan for X gård, med boliger med tilknyttet stall fordelt på ca 40 store tomter, «Y Hestepark». Prosjektet var kommet så langt at det ble innarbeidet i kommuneplanen for Tønsberg. På grunn av trafikkulykken hadde ikke A mulighet til å realisere planene, og planarbeidet ble aldri sluttført. A krever ikke sitt tap i den forbindelse dekket av If, men planen illustrer As arbeidskapasitet og generelle innsats for utvikling av eiendommen. Det bemerkes også at A i mai 1999 hadde et konkret tilbud på salg av denne del av eiendommen, ca 200 mål, på 50 millioner kroner. Dette ble avslått idet han mente at prosjektet ferdig utviklet og solgt ville gi et betydelige høyere beløp.
På denne bakgrunn anføres at As inntektsbortfall pr. år kan beregnes som følger:
Driftsinntekter, fratrukket restarbeidsevne på 50 000 kroner, knyttet til hest: 450 000 kroner, salg og avl av hest: 500 000 kroner, samlet 950 000 kroner.
Samlet erstatningsbeløp kan beregnes til 13 680 969 kroner som inkluderer renter med 5 123 623 kroner.
A har nedlagt slik påstand :
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 13 680 969 kroner.
- If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale sakens omkostninger tillagt lovens renter fra forfall til betaling skjer.
If Skadeforsikring NUF har i det vesentlige anført:
Bevisvurderingen må ha som utgangspunkt at det ikke er gjort noen objektive funn, og at den type plager som saksøker har forklart seg om, er meget utbredt i befolkningen – i form av plager som ikke har sin årsak i noen skade.
Skadelidtes bevisbyrde gjelder alle de fire «vilkårene» inntatt i «Lie»- dommen. Omvendt bevisbyrde når det gjelder alternative skadeårsaker inntrer først etter at skadelidte har ført bevis for årsakssammenheng mellom ulykken og det økonomiske tapet.
A har ikke ført bevis for at ulykken medførte at han ble utsatt for tilstrekkelig sterke krefter. Politirapporten om ulykken må tillegges større vekt enn skadelidtes senere beskrivelse. I rapporten er opplyst at bilen til A holdt en meget lav hastighet i skadeøyeblikket. A har selv bekreftet dette i en senere politiforklaring. Dette er tidsnære nedtegnelser som har stor vekt. At de sakkyndige har bygget på skadelidtes senere forklaring, kan ikke tillegges samme vekt. At de to involverte bilene ble påført store skader, innebærer ikke nødvendigvis at de samme kreftene også har medført varig personskader.
Det anføres videre at skadelidte ikke har ført tilstrekkelig bevis for akuttsymptomer i form av nakke/hodesmerter i løpet av de første 72 timene. Normalt vil slike symptomer opptre umiddelbart etter ulykken. A opplyste til politiet på stedet at han ikke var skadet. Lege ble først oppsøkt etter seks dager, og da ble det ikke journalført noe om hode/ansiktssmerter. Det vises til Høyesteretts anvisninger på riktig bevisvurdering i Rt 1998 s 1565, «Lie»- dommen.
Når det gjelder den videre skadeutvikling, vises bl.a. til at A ikke ble sykmeldt etter ulykken, at han ikke startet behandling hos fysioterapeut før etter ulykken i 2003, og at han ifølge journalopplysninger etter ulykken i 2003 har opplyst at han tidligere i det vesentlige var frisk, og at han hadde kraftig kroppsbelastende arbeid. Det vises også til at Trygderetten tidfestet uførhet til etter ulykken i 2003. Det erkjennes likevel at det foreligger brosymtomer fra As legebesøk 6. november 2000 og frem til i dag.
Etter en samlet vurdering anføres at det ikke er ført bevis for at ulykken i 2000 var årsaken til noe erstatningsbetingende tap. Arbeidsuførheten inntrådte først etter ulykken i 2003. Subsidiært anføres at A ville ha blitt delvis ufør i juli 2003 også dersom trafikkuhellet tenkes borte.
If har videre anført at A under enhver omstendighet ikke har godtgjort at det foreligger en rettslig årsakssammenheng. Ulykken i 2000 har en beskjeden rolle i årsaksbildet. Det er vanskelig å se at den aktuelle ulykken kunne være årsak til en varig skade.
Det var uhellet i 2003 som er det dominerende i forhold til tap av ervervsevne. A har også bevisbyrden for kravets størrelse. Det er kun det tap som rammer A selv som kan kreves erstattet. Eventuelle tap som rammer ektefellen og/eller ektefellens næringsvirksomhet er ikke erstatningsmessig vernet, jf Rt. 2004 side 1916. X gård er et registrert enkeltmannsforetak som er eiet av As ektefelle.
Prinsipalt anføres at A ikke har sannsynliggjort et erstatningsmessig tap som følge av bilulykken i 2000. Den fremlagte dokumentasjonen er helt uegnet og gir et misvisende og feilaktig bilde av den faktiske situasjonen. Det eneste relevante sammenligningsgrunnlag må eventuelt være nettoresultatet i næringsvirksomheten.
A har ikke hatt skattbar inntekt siden 1988. As ektefelle har heller ikke hatt skattbar inntekt av betydning i de siste 20 årene. Selvangivelsen for 2000 viser et driftsunderskudd med 237 000 kroner, og et samlet underskudd på 588 000 kroner om også ektefellens private inntekter og utgifter tas med.
As «modell» for inntektsberegningen avvises i sin helhet. Det er helt urealistisk at han i årene etter ulykken skulle ha en årsinntekt på 950 000 kroner. A har kun trukket ut enkeltposter fra næringsregnskapet og har sett helt bort fra en rekke utgiftsposter. Regnskapene viser uansett at det ikke er noe overskudd til å dekke eventuelle lønnsinntekter til A.
Når det gjelder utgifter til arbeid i hjemmet er det anførte beløp for høyt og heller ikke sannsynliggjort. Uansett ville utgiftene gått inn i gårdsregnskapet til ektefellen, og beløpet er følgelig ikke erstatningsrettslig vernet.
I prinsippet har ikke selskapet innsigelser mot ménerstatningens størrelse, men det foreligger ikke årsakssammenheng med ulykken i 2000. Tapsperioden er kun 2 år og tilsier en skatteulempe på maks 5 %.
If Skadeforsikring NUF har nedlagt slik påstand:
- Anken forkastes.
- A dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Det er på det rene at årsaksvurderingen skal foretas etter de retningslinjer som Høyesterett har trukket opp i Rt. 1998 side 1565, «Anne-Lene Lie»-dommen. Alle vilkårene i den saken var basert på uttalelser fra den rettsoppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Nordal. Samtlige vilkår må være oppfylt for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til et traume forårsaket av en nakkesleng.
Det første vilkåret er at det må foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev. Vilkåret er sammensatt. Dels må man vurdere de krefter som antas å ha påvirket A i kollisjonen. Andre forhold som kan spille inn er sikkerhetsutstyr som bilbelte og nakkestøtte, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket og om skadelidte var forberedt på sammenstøtet. Det kan også være forhold ved den skadelidte selv som kan gi økt sårbarhet, som for eksempel aldersbetingede svekkelser i nakkevirvelsøylen, eventuelt ledsaget av forkalkninger mv.
A var på vei nordover, i retning Oslo, på E-18 på ulykkesdagen. Det er opplyst at det var tett trafikk i begge retninger som tilnærmet holdt fartsgrensen på stedet, 70 km/t. Det er ikke opplyst at det var bremsespor. Det er på det rene at bilen som skar ut og traff As bil, ikke hadde forsøkt å redusere hastigheten, sannsynligvis fordi sjåføren hadde sovnet.
Lagmannsretten legger til grunn at den motgående bilen traff As bil med forholdsvis høy hastighet. Den traff venstre forskjerm, skar langs bilen og traff deretter hestehengeren. As bil endret retning mot grøftekanten. Hengeren veltet og bilen knekket et trafikkskilt før den stanset i en dyp grøft. Lagmannsretten kan her slutte seg til tingrettens vurdering om at A både i kollisjonsøyeblikket og i sluttfasen ble utsatt for krefter som klart hadde tilstrekkelig skadeevne. Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at enkelte utsagn i politidokumentene, og en etterfølgende forklaring fra A, opplyser at det ble holdt en lav hastighet da uhellet inntraff. De omfattende skadene på bilene, hvor bl.a. den motgående bilen ble kondemnert, tilsier at det ble utløst tilstrekkelige krefter til å påføre A skader. Dette underbygges også av at A fikk et kutt over øyet og et slag mot venstre tinning som har medført en permanent skade av en hudnerve. Det har ikke vært bevisføring knyttet til bilens sikkerhetsutstyr.
Det neste vilkår er at symptomene på skadene må inntre innen en viss tid etter ulykken, normalt innenfor en tidsramme på 72 timer, såkalte akuttsymptomer. Det kan også være et spørsmål om hvilke akuttsymptomer som kreves. Når det gjelder nakkeslengskader er det uttalt i Lie-dommen at akuttsymptomer hos de fleste vil dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene. Om det foreligger relevante akuttsymptomer, må vurderes konkret i den enkelte sak. Her vil medisinsk dokumentasjon være et viktig bevismiddel.
Bortsett fra kuttet over øyet og det faktum at han følte seg «mørbanket», mente A at han kom uskadet fra ulykken. A opplyste i følge politirapporten fra ulykkesstedet at han ikke var skadet og ikke trengte legetilsyn. Lagmannsretten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på dette i den foreliggende sak. Det vises til at situasjonen var kaotisk og at A også hadde flere andre forhold å tenke på. Han var opptatt av at datteren var uskadd, og han var også ut og lette etter hesten som hadde sparket seg ut av hestevognen.
A har opplyst at han forholdsvis kort tid etter ulykken kontaktet en venn som er lege. Vedkommende oppfordret A til å ta kontakt med sin fastlege for kontroll. Det er på det rene at A var hos fastlegen mandag 6. november 2000. Han har i retten anført at han tok kontakt tidligere, men at han ikke kunne få en time umiddelbart da begge legene ved kontoret var på kurs. Denne telefonsamtalen er ikke direkte bekreftet, men fastlegen har, i vitneavhør for lagmannsretten, bekreftet at begge legene på kontoret var på kurs i den angjeldende uke. Den første ledige time var derfor den påfølgende mandag. Lagmannsretten ser ingen grunn til å betvile As forklaring på dette punkt.
I journalen fra legebesøket er følgende nedtegnet:
Anamnese: Påkjørt fra v.s. tirsdag den 31.10. + belte – havnet i grøften ikke rundt ingen hodeproblemer men smerter v skulder samt nakke nummenhet. Funn: noe nedsatt bevegelighet v skulder med palpasjonsømhet av skulderbien musklatur samt musklatur nakke incl steocleid. Fri bevegelighet nakke. Vurdering/tiltak: i hovedsak muskelstrekk ikke whip lash skade anamnese. Expecterer ikke sykm.
A har fremholdt at det i særlig grad var to forhold han var opptatt av, nemlig smerter i den venstre skulderen og ømhet i nakken og i venstre del av hodet. Journalnotatet er imidlertid ikke særlig utdypende, og innholdet er flere steder noe upresist. Det er bl.a. uklart om smerten også gjelder nakken. Lagmannsretten legger til grunn at journalen bygger på en summarisk undersøkelse av A. Seksjonsoverlege, spesialist i neurologi, dr med Karl O. Nakken, som flere år senere undersøkte A, og som er en av de partsoppnevnte sakkyndige, uttalte på konkret spørsmål i retten at han forsto journalen slik at «noe hadde skjedd» i nakken til A. Lagmannsretten vil også bemerke at journalnotater er legenes arbeidsnotater, og er i utgangspunktet ikke skrevet med henblikk på å tjene som bevis i eventuelle rettstvister.
A drev på ulykkestidspunktet er stort stutteri i Vestfold hvor han bl.a. trente en rekke hester for sprangridning. Han hadde i tidligere år vært sprangrytter på toppnivå i Europa. Av legejournalen fremgår at A sjelden var hos lege. Han har betegnet seg selv som en veltrent og sterk mann. I den rapporten til avdelingsoverlege Odd-Vebjørn Storli 1. mars 2003 heter det bl.a. på side 2 vedrørende sosiale opplysninger:
Han driver stutteriet relativt stort og har nærmere 40 hester på stallen hvorav familien selv eier de fleste. Arbeidet er krevende med lange arbeidsdager, mange jern i ilden og mye reising, men han trives godt med arbeidet og har ikke følt seg spesielt stresset i verken arbeids,- familie eller sosialsituasjonen forut for skaden.
På side 3 i rapporten heter det videre: Kort sagt vesentlig færre legekonsultasjoner enn norske menn i tilsvarende alder frem til den aktuelle skade. Og ved skadetidspunktet var han veltrent og i vanlig god helse.
Basert på det ovennevnte, samt As egen forklaring i retten, legger lagmannsretten til grunn at A hadde en høy terskel for å oppsøke lege. Hans legebesøk 6. november 2000 må sees i lys av dette. Lagmannsretten legger således til grunn at A oppsøkte fastlegen fordi han hadde betydelige smerter og ubehag, og at disse hadde materialisert seg innen 72 timer etter skadetidspunktet. De funn og nedtegnelser som ble gjort av legen må også karakteriseres som tilstrekkelige til å konstatere at A hadde problemer bl.a. med nakke og skulder, og at funnene kan tilbakeføres til bilulykken 6 dager tidligere.
Det bemerkes også at A oppsøkte den samme legen igjen etter 2 ½ uke. I journalen fra dette legebesøket er det bl.a. nedtegnet:
Kommer i retur klager over smerte i nakken og skulder samt stikking i v. øre mot øye…
For at det skal konstateres en nakkeslengskade, må skadelidte også ha såkalte brosymptomer. Med dette menes at As symptomer må være tilstede fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase, som i tid strekker seg til ca ett til tre år etter ulykken. Forutsatt at øvrige vilkår er til stede, har selskapet erkjent at det foreligger slike brosymptomer. Dette er lagmannsretten enig i, og ser ikke behov for å drøfte vilkåret nærmere.
Det siste og fjerde kriteriet i «Lie»-dommen er sammensatt av tre delvilkår. For det første må sykdomsbildet være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. A lider i dag av flere plager hvor én av de viktigste er kroniske hodesmerter, særlig lokalisert til venstre fremre hodehalvdel. Smerten er jevn, men også med «tak» hvor den blir forverret. Han har også stivhet og smerter fra nakken. Lagmannsretten vurderer disse smertene som forenlig med skader påført ved nakkesleng.
Det andre delvilkåret er at helseplagene ikke er en fortsettelse av tidligere helsebesvær. Som tidligere nevnt var A en aktiv, sterk og veltrent mann før ulykken. Det foreligger således ingen holdepunkter for at dagens helsetilstand er en fortsettelse av tidligere helsebesvær.
For det tredje må sykdomsbildet ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i en annen tilstand som pasienten lider av. I vår sak har selskapet, i forhold til dette punkt, anført at den egentlig årsak til at A ble arbeidsufør, var skadene han fikk i skuldrene i forbindelse med ulykken i Sverige i juli 2003. Det er også denne ulykken som medførte at A, ved fylkestrygdekontorets vedtak 28. juni 2004, ble tilstått uførepensjon med 100 %.
Lagmannsretten er av den oppfatning at skulderskadene i 2003 har hatt en underordnet betydning for As reduserte arbeidsevne, og at hovedårsaken er bilulykken ca tre år tidligere, ikke minst når det gjelder hans kroniske nakke- og hodeplager. Det er på det rene at fallulykken i 2003 ikke medførte skader på hode eller nakke. I journalen fra Ortopedklinikken i Sverige fremgår det bl.a. at Karslen hadde falt direkte på venstre skulder, han opplevde at noe «knakade til», og at han deretter fikk store smerter i skulderen, som ikke kunne beveges. Røntgenbilder viste «en fraktur övre delen av humerus med en viss kompression och splittring», jf rapport fra Ortopedklinikken i Västmanland 17. juli 2003 hvor A ble undersøkt etter ulykken. Skulderen ble senere operert.
Lagmannsretten har ved vurderingen av årsakssammenhengen lagt særlig vekt på de to sakkyndiges vurderinger av om sykdomsbildet kan skyldes andre årsaker. A var før ulykke nr. 2 til utredning hos avdelingsoverlege Odd-Vebjørn Storli som avga sin erklæring 1. mars 2003.
Storli har referert As opplysninger om nedsatt funksjon i venstre skulderbue og overarm, både m.h.t. bevegelighet og kraft. Om dette heter det:
Etter hvert ble funksjonssvikten opplevd som så vidt betydelig at det medførte klare endringer i driften på stutteriet og han har måttet foreta en vesentlig nedtrapping.
Storli viser også til opplysninger om mer eller mindre kroniske plager med smerter i venstre side av hodet, som er så vidt intense at de går ut over nattesøvnen. I sine vurderinger bygger han på opplysninger om at A etter trafikkulykken har hatt
vedvarende og sammenhengende besvær i form av lokal nummenhet og bankende smerter i venstre side av ansikt/hode i tillegg til smerter, bevegelsesinnskrenkning og funksjonssvikt i venstre skulderbue og overarm. Symptomkompleks har ikke bedret seg etter 2 års systematisk forsøk på opptrening og behandling og må nå antas å være permanent. Det har medført betydelige praktiske konsekvenser i skadelidtes arbeidssituasjon.
Når det gjaldt smerten og funksjonstapet i venstre skulder fant Storli at A også var påført en «øvre plexus lesjon».
Storli konkluderte med at plagene i sin helhet var skaderelaterte. Ut fra Sosialdepartementets invaliditetstabell konkluderte han med skaderelatert medisinsk invaliditet på 26 %, som også svarte til den totale medisinske invaliditet.
Spesialist i nevrologi Karl Otto Nakken avga sin erklæring 5. juli 2005.
Nakken har lagt til grunn As opplysninger om at han allerede ulykkesdagen, 31. oktober 2000, registrerte smerter i hodet og nakken i tillegg til at han følte seg «mørbanket». De påfølgende dager var han stiv i nakken og overkroppen og hadde venstresidig hodepine og en «lam» følelse i øvre venstre ansiktshalvdel. Nakken skriver videre på side 9:
Til tross for at han senere har vært gjennom diverse undersøkelser og behandling, har han ikke blitt bra. Selv om plagenes intensitet nok varierte noe, følte han at han ikke var blitt noe bedre i løpet av de snart 5 årene som har gått etter uhellet. Kanskje heller tvert i mot. Verst var kan hende hodesmertene, som kom i bølger, føleforstyrrelsene i ansiktet og søvnvanskene.
Nakken finner adekvate initialsymptomer på nakke-, skulder- og ansiktsskade samt vedvarende plager uten symptomfrie intervaller. Når det gjelder alternative forklaringer til plagene, vurderer Nakken betydingen av ulykken i 2003. Han finner det vanskelig å vurdere hvor stor del av de aktuelle skulderplagene som stammer fra hhv trafikkulykken og ulykken i 2003. Når det gjelder det som oppfattes som den viktigste del av plagene, de kroniske hodesmertene, synes Nakken å bygge på at de utelukkende stammer fra bilulykken i 2000. Han uttaler at man kan «i kjølvannet av lignende hodeskader erfaringsmessig av og til se slike kroniske, posttraumatiske nevrasteniske smertesyndrom».
Det skal videre bemerkes at Nakken ikke kunne verifisere Storlis funn om en øvre plexus brachialis-skade i venstre skulder.
Noen nærmere begrunnelse for hvorfor smertene ikke kan skyldes ulykken i 2003, fremgår ikke av erklæringen. Nakken konkluderer med at trafikkulykken har ført til en varig, skadebetinget invaliditet på rundt 20 %.
Under ankeforhandlingen ble Nakken bedt om å uttale seg om invaliditetsgraden kunne fordeles på henholdsvis nakke/hode- plagene og skulderplagen. Rent skjønnsmessig ville han anføre ca 15 % til nakke/hode- plagene og ca 5 % til skulderplagen. Det var ikke mulig for ham å antyde hvor mye av skulderplagene som igjen kunne henføres til ulykken i 2003.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det er sannsynliggjort at det vesentlige av As plager i dag må henføres til de skader han pådro seg i bilulykken i 2000. Uhellet har med andre ord ikke spilt en beskjeden rolle i årsaksbildet. Lagmannsretten legger til grunn at A ble 100 % arbeidsufør etter bilulykken i oktober 2000, med den korreksjon at han hadde en restarbeidsevne tilsvarende en inntekt på 50 000 kroner pr. år.
A har fremmet følgende tapsposter:
Ménerstatning, lidt og fremtidig inntektstap, fremtidige merutgifter, skatteulempe og rentetap, hvorav erstatningen for tapt inntektsevne er den posten hvor partene er mest uenige.
Når det gjelder lidt inntektstap er det uomtvistet at A var fulltidsbeskjeftiget på X stutteri på ulykkestidspunktet. Gårdsdriften, som var ledet av A, hadde for det første driftsinntekter fordelt på bl.a. sprangavgift, premier og bonusinntekter, oppstallingsinntekter, oppdrettsprovisjon og en trenerprosent. I snitt for årene 1998 – 2000 utgjorde disse inntektene pr. år ca 1 million kroner. For de påfølgende år, regnet frem til og med 2005, utgjorde inntektene i gjennomsnitt ca 370 000 kroner. For det andre hadde gården inntekter av hesteavl med salg av hester. Gjennomsnittsinntekten for årene 1998 – 2000 utgjorde ca 175 000 kroner. For å få et korrekt bilde av det reelle tapet har A anført at retten også må ta med de to årene etter ulykken fant sted, idet mange av hestene da måtte selges som følge av As manglene arbeidsevne. I så fall blir gjennomsnittlig årsinntekt ca 470 000 kroner. I de tre neste årene, frem til og med 2005, gikk denne del av virksomheten med et underskudd i gjennomsnitt pr. år med ca 345 000 kroner.
If har anført at A ikke har hatt et økonomisk tap han kan kreve erstattet. Et eventuelt økonomisk tap vil ramme ektefellen som eier av gården og/eller hennes næringsvirksomhet som ikke er erstatningsmessig vernet.
Lagmannsretten legger til grunn at X gård i 1989 ble kjøpt i fellesskap av A og hans daværende samboer, B. Paret giftet seg i 2001. Eiendommen ble finansiert ved lån, som begge parter stod ansvarlig for. De fikk begge konsesjon på ervervet 21. mai 1991. Eiendommen ble imidlertid tinglyst på B. Bakgrunnen for at de ikke begge står oppført i grunnboken som eiere, var krav fra landbruksmyndighetene om at de måtte velge én hjemmelshaver. Da B var vesentlig yngre en sin samboer, valgte de å tinglyse gården i hennes navn. Det var med andre ord praktiske årsaker som medførte at eiendommen ikke ble tinglyst på dem begge, og tinglysningen hadde således ikke til hensikt å endre det underliggende eierforhold. Lagmannsretten legger etter dette til grunn, som anført av A, at eiendommen var eiet av A og B i sameie.
Driften av gården, som tidligere hadde vært en ordinær landbrukseiendom, ble etter kjøpet endret til i all hovedsak hestesport, til dels på høyt nivå. Det var As arbeidsinnsats som i det alt vesentligste genererte gårdsinntektene. Den økonomiske virksomheten ble organisert i et enkeltmannsforetak eiet av B. Det ble ført et skatteregnskap, som både omfattet næringsinntekter og -utgifter samt privatinntekter og -utgifter.
Som tidligere nevnt har If anført at det var Bs næringsinntekt som eventuelt led et økonomisk tap som følge av bortfall av As tapte inntektsevne, og at et slikt inntektsbortfall ikke er erstatningsmessig vernet.
Et enkeltmannsforetak anses ikke som selskap eller et eget rettssubjekt. Det vises til Geir Woxholth «Selskapsrett» 2. utgave 2004 side 40 hvor det heter:
Betegnelsen enkeltmannsforetak er også misvisende, fordi den kan gi assosiasjoner om at foretaket er et eget rettssubjekt, dvs en organisatorisk enhet som kan ha rettigheter og plikter adskilt fra rettighetene og pliktene til eieren. Slik er det ikke. For eksempel er det ikke relevant å sondre mellom eierens personlige gjeld (f eks et huslån) og foretakets gjeld (f eks lån til innkjøp av kontorutstyr). Eieren hefter ubegrenset og personlig for all gjeld, uansett om den relater seg til virksomheten i «foretaket» eller personlige forpliktelser. Det blir altså ingen forskjell mellom det ansvar man påtar seg som privatperson og som næringsdrivende når man driver et enkeltmannsforetak.
Inntekter og utgifter i et enkeltmannsforetak isoleres følgelig ikke fra eierens person. I forhold til skattespørsmål må det imidlertid sondres mellom den skattepliktige næringsinntekten og eierens «private» aktiviteter hvor det kan være forskjeller for eksempel knyttet til hvilke utgifter det kan gis fradrag for.
Dette skiller saken fra faktum i Høyesteretts dom, Rt. 2004 side 1916, hvor flertallet kom til at skadelidte, som også var hovedaksjonær i et aksjeselskap, ikke kunne kreve at erstatningen også omfattet fremtidig tapt eierinntekt i form av aksjeutbytte fra aksjeselskapet, som følge av at skaden reduserte selskapets verdiskapning og nettoinntekt etter skaden. Heller ikke aksjeselskapet hadde krav på erstatning for disse utgiftene. Det fremgår av Høyesteretts premisser, avsnitt 27, at aksjeselskapet vurderes annerledes enn et enkeltmannsforetak. Her heter det:
Det sentrale spørsmål i saka er om det vern for framtidige inntekter som ikkje kjem i form av lønsinntekt eller næringsinntekt i einskildpersonforetak, men i form av avkastning – aksjeutbytte – frå et aksjeselskap som den skadelidte er tilsett i og har eigarinteresser i, eventuelt som eineaksjeeigar.
Det heter videre i siste setning i avsnitt 28: Der eit tap rammar eit sjølvstendig rettssubjekt, må det i staden spørjast om tapet har skadebotvern på selskapets si hand, noko eg kjem attende til.
Lagmannsretten legger til grunn at X gård ble drevet av A og hans ektefelle i fellesskap. Inntektene kom dels fra As arbeidsinnsats og dels som en følge av A og B hadde gården, som et driftsmiddel, og dette gjorde det mulig bl.a. å få næringsinntekter for oppstalling, avl og salg av hester m.v. Det må også legges til grunn at Bs arbeidsinnsats, selv om denne var indirekte, har bidratt til gårdens totale inntekter. Gården var eiet i fellesskap og den var ervervet til felles bruk. I denne situasjonen, hvor paret også hadde en fullstendig sammenblandet økonomi og drev gården, som også var deres bolig, i fellesskap, kan det ikke ha betydning at driftsinntekter og -utgifter formelt ble ført i regnskapet til Bs enkeltmannsforetak. Inntektene fra gårdsdriften kan følgelig ikke anses som hennes særlige næringsinntekt som ikke er erstatningsmessig vernet.
If har videre anført at A ikke har sannsynliggjort et erstatningsmessig tap som følge av bilulykken i 2000. Selskapet fremholder at den fremlagte dokumentasjonen er helt uegnet og gir et misvisende og feilaktig bildet av den faktiske situasjonen. Det eneste relevante sammenligningsgrunnlag må eventuelt være nettoresultatet i næringsvirksomheten.
Den alminnelige hovedregel er at skadelidte skal ha erstattet sitt fulle økonomiske tap. Det er på det rene at A gjennom en rekke år ikke har hatt skattbar inntekt i Norge. Dette betyr imidlertid ikke at A ikke har hatt arbeidsevne som har gitt økonomisk uttelling. Det er redegjort for As arbeidsinnsats på gården ovenfor.
Nettoresultatet av gårdsdriften ga ikke noe overskudd av betydning, og i enkelte driftsår var det også underskudd. Det er videre uomtvistet at A ikke mottok lønn i årene før ulykken. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se, som anført av If, at disse forhold skal være avgjørende for om A kan sies å ha lidt et økonomisk tap. Det kan være en rekke årsaker til at gården driftsmessig ikke gikk med overskudd. A har forklart at inntektene i det alt vesentligst gikk med til vedlikehold, og til å bygge opp gården til et attraktivt stutteri og ridesenter. Det ble bl.a. anlagt en 2000 meters treningsbane for konkurransehester, det ble opparbeidet veier og satt opp gjerder. Slik lagmannsretten vurderer situasjonen, kunne gårdsdriften ved en annen bruk av inntektene, vært drevet med overskudd, herunder at eierne kunne ha prioritet å ta ut lønn. Slik driften var lagt opp måtte A og hans samboer imidlertid for en stor del leve på egne midler. Dette var mulig, da A i år 2000 fikk en lottogevinst, som i følge regnskapet var på 3 803 783 kroner. Nettoresultatet i næringsvirksomheten kan følgelig ikke være av avgjørende betydning når retten skal ta stilling til As erstatningsmessig tap. Inntektstapet må derimot vurderes opp i mot de reelle inntektene som kan henføres til As arbeidsinnsats. Dette behandles nedenfor.
A har anført at tapet kan rubriseres i to hovedposter, nemlig inntekter ved drift av gården, som skjønnsmessig kan fastsettes til 450 000 kroner pr år i snitt, etter fradrag av restarbeidsevne på 50 000 kroner, og salg av hester (oppdrett) som skjønnsmessig kan fastsettes til 500 000 kroner pr år i snitt, samlet 950 000 kroner pr. år. Beløpene er hentet fra skatteregnskapet. I tillegg hadde A en betydelig utviklingsidé for eiendommen. Det forelå konkrete planer om å skille ut ca 40 store tomter hvor kjøperne kunne holde egne hester, og hvor X gård skulle være et «servicesenter» for dette hesteholdet. Boligprosjektet var tatt inn i kommuneplanen for Tønsberg. A har anført at en realisasjon av planene kunne ha medført en fortjeneste opp mot 80 millioner kroner. Det er ikke fremsatt noe konkret erstatningsbeløp knyttet til prosjektet, men det er anført at planene må tas med i en helhetsvurdering når retten, skjønnsmessig, skal fastsette inntektstapet.
Den konkrete utmålingen av As økonomiske tap må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Usikkerheten knytter seg ikke til As arbeidsevne, ei heller om denne ga økonomisk uttelling for A. Usikkerheten knytter seg i første rekke til hvilke inntekter som A selv har generert, med andre ord hans «lidte tap». Som tidligere nevnt var As arbeidsinnsats meget viktig for gårdens driftsinntekter. Selve gården, vurdert som et driftsmiddel, var imidlertid også en viktig innsatsfaktor for at A skulle kunne tjene penger på sin arbeidsinnsats. Denne innsatsfaktoren er ikke erstatningsmessig vernet. Det samme gjelder As samboers arbeid på gården. Ut over disse konkrete forhold synes det klart at inntektene varierte en god del fra år til år, spesielt inntekter fra salg av hester og inntekter fra premier samt bonus for deltakelse i løp.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at As samlede årsinntekt ville ha vært 950 000 kroner om ulykken tenkes borte. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at hans bruttoinntekt i de første tre årene etter ulykken ville ha vært i størrelsesorden 450 000 kroner pr. år.
Han fikk innvilget uførpensjon med ca 100 000 kroner pr år fra 1. august 2003, som fra dette tidspunkt, etter fradrag av skatt, må gå til fradrag i erstatningsbeløpet. En antatt normal skattekostnad og As restarbeidsevne må også komme til fradrag. Hensyntatt nevnte poster fastsetter lagmannsretten inntektstapet for årene 2001 til 2003 skjønnsmessig til 260 000 kroner pr år, samlet 780.000 kroner. I tillegg kommer renter som følge av forsinket betaling.
A har anført at retten skjønnsmessig skal gi et påslag i inntekten for de planer han hadde utarbeidet for en større hestepark med tilhørende salg av store boligtomter. Hva som eventuelt hadde kommet ut av planene etter en full politisk behandling er usikkert, og denne prosessen var så vidt startet da A ble forulykket. Lagmannsretten kan følgelig ikke se at det foreligger grunnlag for å gi et skjønnsmessig tillegg for det dette arbeidet.
Når det gjelder perioden fra 1. januar 2004 til domsavsigelsen i 2009, fem år og 8 måneder, fastsetter lagmannsretten inntektstapet etter fradrag for skatt, restarbeidsevne og uførepensjonen, skjønnsmessig til 250 000 kroner pr år, samlet 1 417 000 kroner. As lidte tap for perioden 1. januar 2001 – 1. august 2009 utgjør etter dette 2 197 000 kroner. I tillegg kommer renter av beløpet, beregnet skjønnsmessig, fra 1. januar 2001 og frem til 15. september 2009 idet lagmannsretten legger til grunn at det går noe tid fra domsavsigelsen til beløpet blir utbetalt. Om renteberegningen vises til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2003 side 338 avsnitt 73 hvor det heter:
Og for inntektstapet, som oppstår suksessivt over hele året beregnes renten for hele årstapet fra 1. juli vedkommende år.
Kravet mot If ble fremsatt 2. september 2003 og renter skal beregnes fra 2. oktober 2003. På ovennevnte bakgrunn fastsettes rentebeløpet, avrundet, til 900 000 kroner. Lidt tap, inklusive renter, settes etter dette til 3 097 000 kroner, med fradrag for beløpet som allerede er utbetalt, blir gjenstående beløp 2 577 000 kroner.
Når det gjelder As fremtidige inntektstap, dvs. frem til pensjonsalder 1. desember 2011, legger lagmannsretten til grunn den samme netto inntekt som er benyttet frem til 1. august 2009, dvs 250 000 pr år. Det samlede fremtidige inntektstapet utgjør da 542 000 kroner. Beløpet skal neddiskonteres. Lagmannsretten mener at diskonteringsrenten passende kan settes til 5 %. Beløpet blir da, avrundet, 480 000 kroner. Som et påslag kommer en erstatning for skatteulempe, som settes til 5 %. Etter dette utgjør det endelige erstatningsbeløpet for fremtidig inntektstap, avrundet 500 000 kroner.
A har videre krevd ménerstatning og dekning av fremtidige merutgifter. Under forutsetning av at erstatning skal ytes, er If og A enige om størrelsen av ménerstatningen, som fastsettes, avrundet til 82 000 kroner. Det er da lagt til grunn en invaliditetsgrad på 20 %, dvs. gruppe I, og en kapitaliseringsrente på 5 %.
Når det gjelder posten fremtidige merutgifter, har A fremsatt et krav på 138 162 kroner med tillegg av renter. Beløpet er ment å dekke en egeninnsats som A i fremtiden ikke kan utføre og som det vil koste penger å leie hjelp til – dvs bortfall av evnen til å spare utgifter. Beløpet skal bl.a. dekke vedlikeholdsarbeid i hjemmet som er av et visst omfang, som maling av hus og annet vedlikehold av bolig som det er naturlig å utføre ved egeninnsats. If har anført at beløpet er for høyt. Lagmannsretten finner at de antatte utgifter det kreves dekning for er rimelige og nødvendige, og tilkjenner 138 162 kroner med tillegg av renter fra 02.10.2003, avrundet til totalt 200 000 kroner.
Etter dette fastsettes det samlede erstatningsbeløp avrundet til 3 360 000 kroner.
En part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Saken anses som vunnet hvis parten har «fått medhold fullt ut eller i det vesentlige», jf § 20-2annet ledd.
A har i sin påstand bedt om et konkret beløp begrenset oppad til 13 680 969 kroner. Påstanden er bygget opp av flere konkrete underliggende erstatningsposter. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A krever det beløp som er angitt som maksimum, og ikke har bedt lagmannsretten om å foreta en rent skjønnsmessig utmåling selv om påstanden er utformet som et maksimumsbeløp. Det vises til, Tore Schei m.fl Kommentarutgave til tvisteloven, side 892 hvor det heter:
Forutsetningen for å anse saken helt vunnet for den som tilkjennes et beløp innenfor en angitt maksimumsgrense har vært at det virkelig er en skjønnsmessig ansettelse som kreves. Dersom saksøkeren i realiteten krever det beløp som er angitt som maksimum, og ikke gjennom sin påstand ber domstolen foreta en skjønnsmessig utmåling, har han ikke fått medhold fullt ut om han tilkjennes et mindre beløp enn det som er angitt som maksimum, jf. Rt. 1963 side 786 og Rt. 1961 side 1082.
Tvisten har dels dreid seg om det i det hele tatt forelå grunnlag for erstatning, og på dette punkt har lagmannsretten kommet til et annet resultat enn tingretten. Det har imidlertid også vært en betydelig tvist om erstatningsbeløpets størrelse, hvor lagmannsretten har kommet til et vesentlig lavere beløp enn As maksimumsbeløp. Differansen er så vidt betydelig at lagmannsretten ikke kan se at A har fått medhold «i det vesentlige». Etter dette kan A ikke få tilkjent erstatning for sine sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-5.
Lagmannsretten finner imidlertid å kunne tilkjenne A sakskostnader i henhold til tvisteloven § 20-3. Bestemmelsen kan komme til anvendelse hvor en part har fått medhold «av betydning». Lagmannsretten finner at dette vilkåret er oppfylt. Videre må det foreligger «tungtveiende grunner». Ved denne vurderingen viser bestemmelsen bl.a. til momentene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten finner at § 20-2 tredje ledd bokstav c kan få anvendelse. Saken har åpenbart har hatt stor velferdsmessig betydning for A. Dessuten tilsier styrkeforholdet mellom partene at A bør få erstattet sine sakskostnader. Lagmannsretten mener at A bør få dekket sine kostnader fullt ut, innenfor rammen av hva som har vært nødvendig, jf tvisteloven § 20-5, se nærmere nedenfor.
Forhandlingene har vært delt og saken har blitt behandlet i to omganger. Advokat Lohne har frem til 26. november 2008 lagt til grunn et timeforbruk på 70 timer. Frem til sakens avslutning 19. juni 2009 er det oppført ytterliggere 86 timer. I dette siste timeforbruket inngår også arbeid med et anketilsvar i forbindelse med Ifs anke til Høyesterett. Samlet timeforbruk for fire rettsdager, to saksforberedelser og ett anketilsvar utgjør etter dette 156 timer. Lagmannsretten finner at timetallet for perioden 26. november 2008 til 19. juni 2009 er noe høyt og at det bør nedjusteres, skjønnsmessig, med 20 timer. Etter dette skal If erstatte 136 timer a 1 700 kroner eksklusiv mva. Inklusive merverdiavgift utgjør salæret 289 000 kroner. I tillegg kommer rettsgebyr og direkte utgifter. Utgifter til vitner, hvorav fire sakkyndige, utgjør 48 620 kroner inklusive mva. Rettsgebyr for fire rettsdager utgjør 28 380 kroner. Samlet sakskostnadsbeløp for lagmannsretten som If skal erstatte, utgjør etter dette 366 000 kroner.
Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd skal ankedomstolen legge sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten mener at If også skal dekke As saksomkostninger for tingretten i medhold av tvisteloven § 20-3. Det vises til begrunnelsen ovenfor. Advokat Lohne har fremmet et salærkrav for tingretten på 146 250 kroner inklusive mva. I tillegg kommer utgifter til rettsgebyr. Det er også krevd dekket utlegg til sakkyndige, som imidlertid ikke er dokumentert. Rettsgebyret for tingretten utgjør for to rettsdager 7 740 kroner. Etter dette blir det samlede sakskostnadsbeløpet for tingretten 153 990 kroner.
Domsavsigelsen er blitt forsinken på grunn av melleomliggende rettsferie og reisefravær i forbindelse med utenbys ankeforhandling. Forsinkelsen er meddelt partenes prosessfullmektiger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
- I erstatning til A betaler If Skadeforsikring NUF 3 360 000 – tremillionertrehundreogsekstitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
- I sakskostnader for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til A 366 000 – trehundreogsekstisekstusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
- I sakskostnader for tingretten betaler If Skadeforsikring NUF til A 153 990 – etthundreogfemtitretusennihundreognitti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen