Vår klient ble delvis ufør som følge av hode- og nakkesmerter etter en mopedulykke ved Hønefoss. Hun var bare 16 år da skaden skjedde, men NAV og Trygderetten avslo uførepensjon etter reglene om «ung ufør». Vi måtte til Lagmannsretten for å vinne frem.

Borgarting lagmannsrett – dom. LB-2011-101831. Trafikkskade. Ung ufør.

Stikkord: Folketrygdloven § 3-21 ung ufør.

Sammendrag: Lagmannsretten fant, i motsetning til Trygderetten, at vilkårene for tilleggspensjon som ung ufør etter folketrygdloven § 3-21 var oppfylt. Saksøkeren var utsatt for en mopedulykke 16 år gammel. Hun ble 36 år gammel tilkjent 60 % uførepensjon som følge av sterke hodesmerter mv. Hennes tilstand ble knyttet til mopedulykken. Lagmannsretten fant at det ikke var vesentlige endringer i hennes medisinske tilstand i perioden fra hun fylte 26 år til hun ble tilstått ufør epensjon, og at tilstanden innebar en alvorlig sykdom. Kravet til dokumentasjon var også oppfylt.

Avsagt: 17.01.2013

Saksnr.: 11-101831FØR-BORG/01

Dommer: Lagmann: Espen Bergh. Lagdommer: Øystein Hermansen. Ekstraordinær lagdommer: Magne Spilde.

Saksøker: A. (Advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne.)

Saksøkt: Staten v/ arbeids- og velferdsdirektoratet. (Advokat Stig Norby.)

Dom

Saken gjelder krav om tilleggspensjon som ung ufør etter folketrygdloven § 3-21 første ledd første punktum. Bestemmelsen lyder slik:

Et medlem som blir ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,50 for hvert år.

A er født *.*.1973. I 1989, da hun var 16 år gammel, ble hun utsatt for en mopedulykke. I ulykken ble hun blant annet påført et alvorlig lårbensbrudd.

A fullførte videregående skole i 1992. Skoleåret 1992/1993 gikk hun på distriktshøyskole og tok eksamen innen miljøkunnskap. Deretter og fram til januar 1997 arbeidet hun i perioder i Ringerike kommune som stikningsassistent. I denne perioden, i 1994, fødte hun også et barn.

A ble sykmeldt 13. januar 1997. Siden dette har hun ikke på noe tidspunkt vært i fullt arbeid.

Et grunnvilkår for anvendelse av folketrygdloven § 3-21 første ledd er man er blitt ufør før fylte 26 år. A fylte 26 år den *.*.1999.

A fremsatte 11. mars 2002 søknad om ufør epensjon. Søknaden ble avslått ved Fylkestrygdekontorets vedtak 24. juli 2002.

Den 30. mars 2009 fremsatte A krav om ufør epensjon med en ufør egrad på 60 %. Søknaden ble innvilget ved vedtak 18. august 2009. I vedtaket het det følgende om ufør etidspunkt:

Ufør etidspunktet (det tidspunktet da din inntektsevne ble varig nedsatt med minst 50 prosent) er satt til 010197.

Ufør epensjon ble innvilget uten at reglene om ung ufør i folketrygdloven § 3-21 første ledd ble anvendt. A påklagde dette, men klagen ble ikke tatt til følge. Hun innga etter dette anke til Trygderetten, som 21. januar 2011 avsa kjennelse med slik slutning:

Vedtak truffet av NAV Klageinstans Øst den 20. mai 2010 stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til Trygderettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har reist søksmål for Borgarting lagmannsrett. Hovedforhandling er holdt 3. og 4. januar 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Saksøkeren, A, har i hovedtrekk anført:

Folketrygdloven § 3-21 første ledd ble endret med virkning fra 1. januar 1998. Før dette var det tilstrekkelig for å få tilleggspensjon beregnet etter denne bestemmelsen at man før bestemmelsens aldersgrense oppfylte de alminnelige vilkårene for å oppnå uførepensjon. Prinsipalt gjøres gjeldende at det er reglene som gjaldt før 1. januar 1998, som kommer til anvendelse i dette tilfellet. A har fått fastsatt uføretidspunkt til 1. januar 1997, og denne fastsettelsen er riktig.

Subsidiært gjøres gjeldende at A oppfyller vilkårene i folketrygdloven § 3-21 første ledd som gjelder fra 1. januar 1998, ved at hun før *.*.1999, da hun fylte 26 år, hadde en alvorlig og varig sykdom eller skade som er klart dokumentert.

A har en todelt skade/sykdom. Mopedulykken i 1989 har medført varige og omfattende plager i høyre ben. Hun lider videre av kroniske hodesmerter med ledsagersymptomer blant annet i formert av redusert kognitiv funksjon og synsforstyrrelse. Det gjøres gjeldende at skaden i høyre ben sammen med hodesmertene med ledsagersymptomer, er den eneste årsak til uførheten. Samlet medfører dette at kravet til alvorlig sykdom/skade er oppfylt. Det er i denne sammenheng ikke av betydning hvorvidt hodesmertene er en følge av mopedulykken.

A har lagt ned slik påstand:

Trygderettens kjennelse oppheves.
Staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet dømmes til å betale sakens omkostninger.

Saksøkte, staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet, har i hovedtrekk anført:

As krav må vurderes etter folketrygdloven § 3-21 første ledd slik denne bestemmelsen har vært lydende fra 1. januar 1998. Dette følger av at As krav om uførepensjon er fremsatt på et vesentlig senere tidspunkt enn dette. Det er uten betydning at ufør etidspunktet er satt til 1. januar 1997. Ufør etidspunktet er satt ut fra det tidspunkt A første gang ble sykmeldt og senere har mottatt sammenhengende ytelser.

Lovendringen fra 1. januar 1998 var en bevisst innstramming. Det er en konsekvens av ordningen at en del unge uføre blir minstepensjonister som følge av at de ikke har opptjent tilleggspensjon. Når det gjelder bakgrunnen for og tolkningen av bestemmelsen, vises blant annet til Rt. 2007 side 899.

Saksøkeren må sannsynliggjøre sitt krav. 50 % sannsynlighetsovervekt er likevel tilstrekkelig. Selv om lagmannsretten kan prøve subsumsjonen fullt ut, er det grunn til å vise tilbakeholdenhet på grunn av Trygderettens særlige kompetanse.

Staten er enig med NAV Klageinstans og Trygderetten i deres vurdering om at As samlede medisinske tilstand ikke kan anses å oppfylle alvorlighetskriteriet i § 3-21 første ledd. Det stilles krav om betydelig funksjonstap. I NAVs rundskriv er det gitt eksempler på hvilke sykdommer som kan oppfylle alvorlighetskriteriet. As tilstand er ikke av en slik alvorlighetsgrad.

Det må legges til grunn at A gjennom flere år har fungert både i studiesituasjon og i gradert jobb. Det fremkommer heller ikke opplysninger i saken om vansker av vesentlig karakter med hensyn til dagliglivets aktiviteter. Fram til A ble sykmeldt i 1997 foreligger det ikke medisinske opplysninger som tilsier at hun hadde en betydelig funksjonsnedsettelse. Hun gjennomførte videregående skole på normert tid, gikk ett år på distriktshøyskole og jobbet etter dette fram til sykmeldingstidspunkt. En forverring av tilstanden etter fylte 26 år er ikke relevant for anvendelse av § 3-21.

As tilstand har karakter av diffuse og ikke klart dokumenterte lidelser. Slike plager er vanlige i befolkningen. Det foreligger ikke objektive funn eller sikker patologi. Det er ikke sannsynliggjort at de funnene som er gjort i nakkeregionen, er symptomgivende.

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har lagt ned slik påstand:

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Rettslige utgangspunkter

Bestemmelsen om tilleggspensjon for unge uføre ble først innført i 1981. Ved endringslov 29. februar 1997 nr. 20, som trådte i kraft 1. januar 1998, ble det foretatt innstramminger i ordningen. Den følger av ikrafttredelsesbestemmelsene i endringsloven bokstav b at endringen ble gitt virkning for krav framsatt etter 31. desember 1997. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at As krav om uførepensjon er fremsatt etter ikrafttredelsen av denne lovendringen, slik at det er den någjeldende bestemmelsen som kommer til anvendelse. Lagmannsretten bemerker at det er presisert i NAVs rundskriv R22-00-A04 at en tidligere praksis som gikk ut på at krav om uførepensjon i enkelte tilfeller kunne anses framsatt samtidig med krav om rehabiliteringspenger mv., ikke lenger er gjeldende.

Det er ikke avgjørende for anvendelsen av folketrygdloven § 3-21 første ledd at ufør etidspunktet for As del er satt til 1. januar 1997, dvs. ca. to år før hun fylte 26 år. Ufør etidspunktet er i folketrygdloven § 12-10 første ledd definert til «det tidspunktet da et medlem fikk sin inntektsevne/arbeidsevne varig nedsatt med minst halvparten». Når en trygdet, som i As tilfelle, har vært sammenhengende syk og uten inntektsevne, settes ufør etidspunktet til sykmeldingstidspunktet, selv om det ikke var klart fra begynnelsen at tilstanden ville bli varig.

Innstrammingen fra 1. januar 1998 innebar at det ikke er tilstrekkelig for tilkjenning av tilleggspensjon som ung ufør at de alminnelige vilkårene for uførepensjon anses oppfylt før fylte 26 år. Det kreves i tillegg at det foreligger alvorlig skade eller sykdom som er klart dokumentert.

Lovforarbeidenes uttalelser om bakgrunnen for lovendringen og innholdet i lovens kriterier, er behandlet av Høyesterett i Rt. 2007 side 899, se avsnitt 24 til 33[ 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33]. I forarbeidene er det også fremhevet at «Rikstrygdeverket vil gi nærmere retningslinjer om sykdommens alvorlighet og dokumentasjonen av den». I NAVs rundskriv R03-03-C11 heter det blant annet:

Forarbeidene gir lite konkret veiledning i spørsmålet om innholdet i begrepet «alvorlig», men det uttales i Ot.prp. nr. 8 (1996-97) at en ved å stille særlige krav til lidelsens alvorlighet ville få en bedre målretting mot fødte og unge uføre som ikke har hatt mulighet til å delta i inntektsgivende arbeid på grunn av en tidlig omfattende medisinsk lidelse. Det ble likevel ikke ansett som hensiktsmessig å kreve en bestemt medisinsk uføregrad.

Rundskrivet inneholder en liste over sykdommer mv. som vanligvis kommer inn under ordningen. Det understrekes samtidig at det ikke er mulig å gi en uttømmende liste, og at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Videre uttales:

I noen tilfeller har søker flere lidelser som til sammen gir en alvorlig og varig funksjonsnedsettelse i ung alder. Disse kan ha rett til garantert minste tilleggspensjon, da det er den samlede funksjonsnedsettelsen som skal legges til grunn.

Om kravet til dokumentasjon heter det i rundskrivet:

Hvilken dokumentasjon som må foreligge for at vilkåret skal anses som oppfylt, vil variere ut fra sykdommens art. Ved lidelser som har vært vanskelig å diagnostisere fordi det ikke foreligger klare objektive funn, kreves det at dokumentasjonen strekker seg over en lengre observasjonsperiode.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 8 (1996-1997) at i tilfeller hvor det ikke har vært særlig kontakt med lege og annet helsepersonell før fylte 26 år, vil det i de aller fleste tilfeller være liten grunn til at medlemmet skal komme inn under garantiordningen.

Rundskrivet viser også til Trygderettens kjennelse TRR-1999-4654. I denne kjennelsen gjengis blant annet følgende fra Rikstrygdeverket foreløpige retningslinjer i forbindelse med ikrafttredelsen av lovendringen (Melding nr. 5/97 til Kap. 3):

De grupper som etter dette vil falle ut av garantiordningen, vil være ungdom med kombinerte sosiale og lettere psykiske problemer, rusmisbruk, alternativ livsstil og lignende, personer i grenselandet mellom sykdom og sosial livsstil.

As situasjon

Ved mopedulykken i februar 1989 ble A blant annet påført et alvorlig lårbensbrudd. Hun har forklart at selv om hun fullførte videregående skole i årene 1989-1992, var hun hele tiden sterkt smerteplaget og hadde som følge av dette problemer med å gjennomføre skolearbeidet på tilfredsstillende vis. I tillegg til smerter i benet etter ulykken, hadde hun blant annet synsforstyrrelser. Hun maktet ikke å studere biologi etter videregående skole, slik hun hadde planlagt. Skoleåret 1992/93 gikk hun på distriktshøyskole, men hadde også da store plager.

As beskrivelse av sin tilstand i årene etter ulykken støttes av foreliggende erklæring datert 22. mars 1993 fra avdelingsoverlege Arvid Lager ved kirurgisk avdeling ved Ringerike sykehus, der A ble behandlet etter mopedulykken. I erklæringen heter det blant annet:

Hun har betydelige smerter og smertene som plager henne og hennes subjektive oppfatning av dette er vesentlig større enn det jeg vanligvis ser hos en amputert pasient. Altså dette gir da en i hvert fall subjektiv prosentsats hos henne som er over 20 %.

. . .

Egentlig så er vel situasjonen hennes rle. uforandret i perioden fra 89 til nå, men hennes subjektive oppfatning av smerten svinger nok noe.

. . .

En har her også helt utvilsomme psykiske overlag som er knyttet opp mot saken og som også etter mitt skjønn medisinsk sett er reelle nok, og som gjør at hun ikke makter å fungere skikkelig verken i skole eller privatsituasjon.

I de påfølgende årene, fram til hun ble sykmeldt i januar 1997, arbeidet A som [—] i Ringerike kommune. Hun har forklart at hun også i disse årene hadde omfattende plager og ikke fungerte på normal måte i arbeidet. Arbeidsforholdet var ikke sammenhengende. Hun var ikke i arbeid fra desember 1993 til mai 1994 og heller ikke fra november 1994 til mai 1996. I den siste perioden hadde hun fødselspermisjon.

Ved første sykmelding 13. januar 1997 var sykmeldingsgrunnen angitt som «øvre luftveisinfeksjon/forkjølet». Deretter, fra og med sykmelding 28. februar 1997, ble sykmeldingsgrunnen angitt til hodepine. A har forklart at hun fra januar 1997 var plaget av omfattende og vedvarende hodepine. Dette er beskrevet i en rekke journalnotater fra ulike legeundersøkelser. Hun ble undersøkt av flere spesialister, uten at det ble gjort sikre objektive funn. Det ble også forsøkt ulike former for behandling. A ble etter hvert innvilget rehabiliteringspenger i forbindelse med gjennomføring av ulike behandlings- og attføringstiltak.

Den 16. august 1999, dvs. noen måneder etter at hun fylte 26 år, ble A undersøkt av dr.med. Håkon Lie, spesialist i fysikalsk medisin, rehabilitering og nevrologi. I hans erklæring er hennes tilstand beskrevet slik:

Hodesmertene meldte seg for ca. 3 år siden etter en influensaepisode, og har senere vært daglig tilstede, bilat. mest uttalte frontalt. De er tilstede fra morgen til kveld, og forverres etter måltider, og har krevet inntak først av Paralgin – forte og senere Aporex, som hun kan bruke flere tabletter av ukentlig. For disse plagene har hun vært til us. ved Norsk – rygg og nakkeklinikk i Oslo, med inj. denervering av fassettledd i nakken uten at dette har bedret hennes plager. Hun har også vært til opptrening for smerter i h. lår, som hun har gått regelmessig til fysioterapi en gang ukentlig siden -89, der opptrening nå fant sted ved NIMI her i vår, …

Dr. Lie gir i sin erklæring uttrykk for følgende vurdering:

De objektive kliniske funn er ved dagens us. meget sparsomme, men der pas. anfører å være såvidt smerteplaget av hodesmerter og plaget av synsforstyrrelser at hun ikke ser seg i stand til å komme tilbake til arbeidslivet.

Pas. har hatt svært varierende kontakt med primærlege den senere tid, og det var ønskelig at trygdekontoret nå kunne prøve å følge henne opp, muligens først hos en arbeidspsykolog for nærmere kartlegging av hennes mulige yrkesmessige ressurser og muligens få henne penset over på et mere strukturert yrkesmessig attføringsopplegg. Somatisk rettede tiltak for hennes nåværende plager finner jeg ikke indikasjon for å igangsette på et nåværende tidspunkt.

Det må legges til grunn at A i perioden rundt det tidspunktet hun fylte 26 år var 100 % arbeidsufør. Situasjonen fremsto samtidig som uavklart. Dette gjaldt både art og varighet av hennes tilstand rent medisinsk og hvilken mulighet som forelå for å oppnå en bedring av hennes arbeidsevne gjennom ulike attføringstiltak. Det må legges til grunn at vilkårene for å innvilge uførepensjon ikke var oppfylt på dette stadium.

Da kan synes som om Trygderetten i sin kjennelse har lagt stor vekt på hvordan situasjonen framsto i 1999. Ved vurderingen av om det er klart dokumentert at A da hun fylte 26 år hadde en alvorlig sykdom eller skade, må imidlertid dokumentasjonen som forelå på det tidspunktet, sammenholdes med dokumentasjon som er kommet til senere og som lå til grunn for innvilgelsen av uførepensjon i 2009. Lagmannsretten bemerker at selv om situasjonen fremsto som uavklart i 1999, forelå allerede på dette tidspunktet betydelig medisinsk dokumentasjon gjennom legeerklæringer, journaler mv.

Etter 1999 har A gjennomført en rekke ulike attføringstiltak. Blant annet var hun i 2003 knyttet til attføringsbedriften X AS. Resultatene ble her bedømt som nedslående, ved at hun i svært liten grad maktet å gjennomføre arbeidsoppgaver. Senere har hun gjennom flere år gjennomført utdanning ved Statens gartner- og blomsterdekoratørskole. Lagmannsretten legger til grunn at utdanningen ble gjennomført over lengre tid enn normalt og gjennom et særlig tilpasset opplegg. Utdanningen ledet til at hun fra 2007 i perioder har arbeidet i 40 % stilling ved et gartneri. Dette er bakgrunnen for at den uførepensjonen som hun søkte og fikk innvilget i 2009, var på 60 %.

Da A ble tilkjent ufør epensjon i 2009, ble det lagt til grunn at hun siden mopedulykken i 1989 har utviklet «whiplash-assosiert dysfunksjon som medfører kronisk hodepine, nakke- skulderplager og betydelige plager av autonom og kognitiv karakter». Tilstanden ble ansett som vel beskrevet i foreliggende legeerklæringer. NAVs rådgivende overlege Øyvind Hageto uttalte 23. juni 2009 følgende:

Det gjelder en 36 år gml kvinne som 1989 (16 år gml) var utsatt for en mopedulykke front mot front med påfølgende hjernerystelse og nakkedistorsjon, ryggdistorsjon og smerter i bekken og lår. Kortvarige arbeidsforhold ½ – 1 år før sykemelding fra 1997. Utviklet et kronisk nakkearm syndrom – vel beskrevet i foreliggende legeerklæringer. Gjennomgått hensiktsmessig utredning og behandling – får PT vedlikeholdsbehandling ved Aker sykehus bla. Man konkluderer med at tilstanden er forenlig med tap av minst 50 % arbeidsevne. Hun har gjennomført attføring – klarer Pt 40 % arbeid i et relevant yrke jfr. attføringsprosessen.

Vurdering: Jeg har intet å tilføye i saken – hun sliter med smerter og sekvele etter ulykkesskade for 20 år siden – og har fått sin arbeidsevne redusert grunnet dette. 60 % uføreytelse anbefales innvilget.

Det er opplyst at A nå ikke er i arbeid og har søkt 100 % uførepensjon. Dette er imidlertid forhold som er inntrådt etter Trygderettens kjennelse, og som således ikke kan tillegges betydning ved lagmannsrettens vurdering.

Attføringstiltakene som ble gjennomført i årene etter at A fylte 26 år i 1999, satte henne i stand til å arbeide 40 % stilling. Etter lagmannsrettens syn må det likevel legges til grunn at det ikke skjedde vesentlige endringer i hennes medisinske tilstand fra hun fylte 26 år i 1999 og til hun ble innvilget uførepensjon i 2009.

Retten viser til at beskrivelsen av hennes tilstand i 2009 i det vesentlige samsvarer med det som ble beskrevet allerede i 1999, og også i ulike legeerklæringer som foreligger fra den mellomliggende perioden. Ved vurderingen i 2009 knyttet man As tilstand direkte til mopedulykken i 1989. Ulykken skjedde ti år før hun fylte 26 år i 1999. Utviklingen i perioden 1999 til 2009 besto i det vesentlige at As tilstand ble bedre utredet og i at muligheten for attføring ble grundig utprøvd.

Etter lagmannsrettens syn må den tilstanden som er beskrevet i 2009, og som lagmannsretten legger til grunn også forelå i 1999, anses som alvorlig sykdom. Lagmannsretten legger til grunn at det helt ut er de medisinske forholdene som er beskrevet i foreliggende legeerklæringer, som er årsaken til uførheten. Uførheten er i dette tilfellet ikke nyttet til sosiale forhold eller livsstil. Sykdommen har ledet til A allerede før fylte 26 år hadde vesentlig redusert mulighet til å delta i inntektsgivende arbeid. At A anses å ha en restarbeidsevne, jf. at ufør epensjonen er begrenset til 60 %, hindrer ikke at det foreligger alvorlig sykdom i lovens forstand.

Sykdommen er klart dokumentert. Det kan ikke være avgjørende at sykdomsdiagnosen i dette tilfellet i liten grad bygger på objektive funn. Som angitt i rundskriv R03-03-C11 kreves det når en lidelse er vanskelig å diagnostisere fordi det ikke foreligger klare objektive funn, at dokumentasjonen strekker seg over en lengre observasjonsperiode. Ut fra det som er påpekt ovenfor, foreligger det i dette tilfellet en meget lang observasjonsperiode.

Etter dette oppheves Trygderettens kjennelse.

Sakskostnader

A har vunnet saken og har krav på dekning av sine sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke grunn til å anvende unntaksreglene i § 20-2 tredje ledd. Advokat Lohne har inngitt kostnadsoppgave der samlede kostnader er angitt til kr 143 485, hvorav kr 140 485 er salær inkl. mva. Lagmannsretten finner at slike kostnader har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

Trygderettens kjennelse oppheves.
I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet 143 485 – etthundreogførtitretusenfirehundreogåttifem – kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

***