Valg av sakkyndige er viktig i personskadesaker.En spesialisterklæring innhentes for å avklare de medisinske spørsmål som saken reiser. Hensikten er å få et best mulig grunnlag for de juridiske vurderingene som må gjøres.
Det legges ofte stor vekt på medisinske spesialisterklæringer. Det er derfor viktig at partene ikke velger sakkyndige helt tilfeldig.
Norske leger er ikke «kjøpt og betalt», eller korrupte. Det foreligger imidlertid forskjellige medisinske retninger, som gjør at ulike leger kan komme til helt motsatte konklusjoner i den samme saken.
Det kan ikke forventes at den enkelte skadelidte har kjennskap til de forskjellige medisinske retninger. Det hviler det derfor et særlig ansvar på forsikringsselskapene når det gjelder valg av sakkyndige.
Mange skadelidte opplever at de ikke har noe valg når det gjelder oppnevning av sakkyndige, og må godta den legen forsikringsselskapet foreslår. Det er ikke riktig. Skadelidte har et valg, og kan be om en annen lege dersom det ikke foreligger tilstrekkelig tillit.
Et naturlig utgangspunkt er at partene arbeider seg frem til en enighet om et valg som begge parter er komfortable med.
1. VANSKELIG OG VIKTIG
Som nevnt har studien Personal Injury Claims – a socio legal study in 3 European countries, avdekket at konfliktnivået mellom de ulike aktørene på personskadeområdet i Norge er relativt lavt sammenlignet med andre land.
Studien avdekket imidlertid at konfliktnivået kan være høyt i forbindelse med valg av sakkyndige.
Valget kan være vanskelig fordi det forutsetter at den som velger har en tilstrekkelig oversikt over de ulike medisinske miljøer og deres holdninger til sentrale medisinske spørsmål. Valget er viktig fordi en spesialistvurdering kan få stor innvirkning på utfallet av saken.
Samtidig er det vesentlig å være klar over at en medisinsk erklæring ikke har større vekt enn hva den fortjener ut i fra kvaliteten på de konkrete vurderingene den inneholder.
2. HVORFOR SAKKYNDIGE
Tvisteloven § 25-2 angir når sakkyndige bør anvendes for domstolene:
Retten kan oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter § 21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
Hensynet til et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag tilsier naturligvis at det er nødvendig med sakkyndig bistand når saken behandles også utenfor retten.
I erstatningssaker er det først og fremst et behov for bistand fra medisinsk sakkyndige for å få vurdert årsaksspørsmålet, og den medisinske invaliditetsgraden.
Ved lavinvaliditesskader er det ofte et særlig behov for sakkyndige. Det fremgår av Norsk fysikalsk medisin, av Niels Gunner Juel (red.), 3. utgave, 2014, på side 376:
Følgetilstander etter trafikkskader, og i særlig grad nakkeskadene, er tallmessig den dominerende skadetypen, der sakkyndigerklæringer blir etterspurt i dag.
I Rt. 1998 s. 1565 (Lie) ble det gitt en uttalelse om behovet for sakkyndighet på side 1571:
Det tredje forhold av mer generell karakter som jeg vil trekke frem, er at rettens behov for sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte.
I saker med kompliserte og omtvistede medisinske årsaksforhold, sier det seg nærmest selv at det må oppnevnes medisinsk sakkyndige.
Vi er for øvrig her på et område hvor forsvarlighet og grundighet også ofte vil tilsi at retten fraviker lovens utgangspunkt om én sakkyndig, jf tvistemålsloven § 239 første ledd [nå tvisteloven § 25-3], og oppnevner to sakkyndige.
Som et utgangspunkt foreligger et behov for medisinsk sakkyndighet ved oppgjør av personskadeerstatning.
Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å innhente en omfattende spesialisterklæring.
En medisinsk spesialisterklæring er relativt kostbar. Prisen kan gjerne ligge i området 30 – 40.000 kroner. Siden kostnaden er så høy er det relevant å vurdere nødvendigheten av å innhente en spesialisterklæring i det enkelte tilfellet.
Ved oppgjør av mindre saker, som for eksempel ulykkesforsikringer ved lavinvaliditetsskader, kan kostnaden til spesialisterklæring overstige forsikringssummen.
I slike tilfeller kan det være bedre å løse behovet for sakkyndighet på annen måte, for eksempel ved å innhente synspunkter fra forsikringsselskapets rådgivende lege, og fra skadelidtes fastlege.
3. VALG AV SAKKYNDIGE – BLI ENIGE
Valg av sakkyndige kan ha direkte innvirkning på resultatet. Det er derfor vesentlig at valg av sakkyndige gjøres kun ut fra ett hensyn – målsetningen om et riktig resultat.
Man hører av og til om at leger angivelig er «kjøpt og betalt» i den forstand at de er korrupte og uredelige. Jeg har liten tro på det.
På den annen side er det et faktum at to leger kan vurdere den samme saken ulikt. Grunnen er at det foreligger forskjellige retninger, og oppfatninger, om medisinskfaglige spørsmål.
Spesielt har dette kommet til syne ved nakkeslengskader, hvor mangel på objektive diagnosekriterier har åpnet for sterkt skjønnspregede vurderinger blant annet i årsaksvurderingen.
De senere årene har årsakskriteriene blitt mer klarlagt. Det har medført at de fleste leger som påtar seg oppdrag i slike saker nå anvender diagnosekriteriene – de fire vilkår – i samsvar med anerkjent medisinsk viten.
Men fremdeles finnes det sakkyndige som faglig befinner seg på det som kan karakteriseres som ytterfløyene.
At valg av sakkyndige kan få direkte innvirkning på utfallet, stiller derfor strenge krav til aktørene på begge sider.
Om en av partene ikke kan forventes å ha tilstrekkelig kjennskap til anerkjent medisinsk viten, og til de ulike medisinske retninger og oppfatninger, stiller det naturlig nok særlige krav til redelighet hos den annen part.
3.1 KRAV TIL DEN SAKKYNDIGE
I Rt. 1998 s. 1565 (Lie) uttalte Høyesterett på side 1571:
Sakkyndige vitner vil nok i noen grad kunne avhjelpe rettens behov for sakkyndige råd og veiledning, men oftest ikke fullt ut.
Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med en større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser. Det er også vesentlig at rettsoppnevnte sakkyndige vil være uten bindinger til partene, noe som ofte ikke vil være situasjonen for sakkyndige vitner.
I Norsk fysikalsk medisin, 2014,fremgår på side 375 når det gjelder kravet til den sakkyndige at:
Legen skal som sakkyndig vurdere en medisinsk sammenheng ut fra sin spesialkompetanse på en profesjonell og absolutt uavhengig måte.
Uttalelser fra sakkyndige som ikke opptrer profesjonelt, utviser grundighet i arbeidet, eller har økonomiske eller andre bindinger til en av partene, vil ikke ha stor vekt.
I kravet til profesjonalitet og grundighet ligger blant annet et krav om at spesialistens vurderinger må bygge på, og være i samsvar med, anerkjent medisinsk viten.
4. MANDATET
Mandatet angir rammen for spesialistens oppdrag.
De senere årene har det såkalte Røsæg-mandatet, jf. NOU 2000:23 om Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger, blitt benyttet i stor grad. Mandatet har vist seg hensiktsmessig i mange tilfeller.
Et standardmandat må imidlertid tilpasses den enkelte saken i den grad det er nødvendig. Utformingen må gjøres slik at man oppnår formålet med erklæringen – å gi et best mulig medisinsk grunnlag for de rettslige vurderingene.
Spørsmålet om Vurdering av årsaksforhold stilles i Røsæg-mandatet slik:
Erklæringen skal inneholde en begrunnet vurdering av hvorvidt funnene og de subjektive symptomene etter ulykken kan relateres til den aktuelle ulykkeshendelse. Både det at det er en sammenheng, og det at det ikke er en sammenheng trenger begrunnelse.
Dersom det foreligger flere mulige årsaker til skadelidtes plager, må samtlige mulige årsaker til plagene diskuteres, og betydningen av de ulike årsaker vurderes i forhold til hverandre.
De senere årene er det observert at enkelte sakkyndige konkluderer med at det ikke foreligger årsakssammenheng for noen del av skadefølgen dersom skadefølgen inneholder enkelte elementer som ikke er forenelige.
Jeg tror dette er en konsekvens av at enkelte leger forsøker å tilpasse sine medisinske vurderinger til det legen oppfatter å være uttrykt av Høyesterett i Ask-dommen.
Det er da vesentlig å være klar over at Høyesterett i Ask-dommen – til tross for at deler av den anførte skadefølge ble ansett uforenelig – kom til at det forelå årsakssammenheng mellom skadehendelsen og nakkeskaden.
Nakkeskaden var av de sakkyndige i Ask-saken vurdert til en medisinsk invaliditet på 5 %. Dette sluttet Høyesterett seg til.
Det er altså ingen grunn til å besvare årsaksspørsmålet med «nei» selv om det foreligger ikke-skadebetingede faktorer. Det må vurderes om andre deler av skadefølgen er skadebetinget.
Særlig ved lavinvaliditeter kan det forekomme at årsaksbildet består av både skadebetingende og ikke-skadebetingede faktorer. Som nevnt i kapittel IX, om sammensatt årsaksbilde, kan skadelidte ha rett på full erstatning når skadebetingede og ikke-skadebetingede faktorer samvirker.
Vurderingen av om de skadebetingede og de ikke-skadebetingede årsaker er samvirkende i forhold til hverandre er en rettslig og ikke en medisinsk vurdering.