Et vilkår for erstatning er at det foreligger årsakssammenheng. Kravet går i korthet ut på at skaden må være forårsaket av den skadegjørende handling. 

Det sentrale elementet i årsaksvurderingen er den såkalte betingelseslæren. Etter læren kan erstatning kreves når en handling, for eksempel en trafikkulykke, har påført skadelidte skaden og det økonomiske tapet som kreves erstattet 

Årsaksvurderinger ved nakkeskader kan være sammensatte og kompliserte. Grunnen er at symptomene på en nakkeslengskade er ikke spesifikke. Det betyr at symptomene på en slik skade også kan finnes hos personer som ikke har vært utsatt for en belastning mot nakken. Nakkeslengskader er en bløtdelsskade og kan vanligvis ikke ses på røntgenbilder.

 Som følge av at symptomene ikke er spesifikke, og som følge av at et røntgenbilde normalt ikke gir noen veiledning, er det i rettspraksis utviklet et sett med vilkår for å skille de nakkeslengskader som er oppstått som følge av en trafikkulykke, fra tilsvarende plager som er oppstått tilfeldig, eller er oppstått av andre årsaker. 

Disse vilkårene omtales gjerne som de fire vilkår. For å oppfylle vilkårene må det foreligge skadeevne, akutte symptomer og brosymptomer. Videre må det fremstå som mest sannsynlig at symptomene ikke har andre årsaker.

 

Kravet til årsakssammenheng – som vilkår for erstatning

 

De tre grunn-vilkår for erstatning er at det må foreligge:

a) et ansvarsgrunnlag,

b) et økonomisk tap, og

c) adekvat årsakssammenheng.

Ved lavinvaliditetsskader er det særlig årsaksspørsmålet som reiser vanskelige problemstillinger.

 

Årsakssammenheng med både realskaden og det økonomiske tapet

 

Det er et krav til årsakssammenheng i to ledd. For det første må skadehendelsen ha ført til den anførte medisinske skadefølge – realskaden. Dernest må den anførte medisinske skadefølge ha ført til det økonomiske tapet som kreves erstattet.

Problemstillinger som reises ved at det kan foreligge et sammensatt årsaksbilde, kan foreligge i begge ledd.

 

Betingelseslæren – vilkår for erstatning

Betingelseslæren er alltid utgangspunktet i juridiske årsaksvurderinger. Læren uttrykkes slik i Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II):

            Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er  vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte.

P-pilledom II formulerer betingelseslæren hypotetisk, handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Betingelseslæren kan imidlertid også formuleres faktisk, slik Nils Nygaard gjør i Festskrift til Carsten Smith, 2002, Årsaksspørsmål og årsakslærer i skadebotretten:

            Vår faktor er årsak til skaden når den åleine eller i samverknad med andre faktorar har årsaksevne til slik skade, og denne årsaksevna har realisert seg i skaden.

Nygaards utforming av betingelseslæren tydeliggjør på en enkel måte at hovedelementene i vurderingen er årsaksevne og realisasjon. Nygaards utforming klargjør dessuten positivt at vår faktor er ansvarlig også når den har virket sammen med andre faktorer – samvirkende årsaker. Resultatet i årsaksdrøftelsen burde imidlertid bli den samme uansett om betingelseslæren uttrykkes hypotetisk eller faktisk.

Det er ingen uenighet om betingelseslærens plass i årsaksvurderingen. Alle høyesterettsdommer hvor årsakssammenheng er tema, tar et tydelig utgangspunkt i læren.

I underrettspraksis er det imidlertid ikke uvanlig at betingelseslæren ikke engang er nevnt i rettens drøftelse. Årsaksvurderingen er ofte i sin helhet knyttet til ett eller flere av de fire vilkårene for faktisk årsakssammenheng som er oppstilt i Rt. 1998 s. 1565 (Lie).

En juridisk årsaksvurdering som ikke tar utgangspunkt i betingelseslæren burde være en fremmed rettstanke.

(VILKÅR FOR ERSTATNING)

Websider fra Internett Studio