Drosjesjåfør fikk erstatning. Vår klient fikk en nakkeslengskade i en trafikkulykke ved påkjørsel bakfra under arbeid som taxisjåfør i mai 1997. Hun fikk en nakkeskade og utviklet hode og nakkeplager. Skaden ble godkjent som yrkesskade. Uenigheten med forsikringsselskapet dreide seg om det kunne foreligge andre årsaker til nakkeslengskaden og uførheten. Lagmannsretten mente at det forelå andre forhold som hadde betydning, men kom allikevel til at nakkeskaden var ansvarlig for uførheten og det økonomiske tapet.
LB-2003-011864. Borgarting lagmannsrett – dom. Yrkesskade. Nakkeslengskade.
Stikkord: Erstatningsrett. Nakkeskade. Nakkeslengskade.
Sammendrag: Saken gjelder krav mot forsikringsselskap om erstatning for personskade etter bilansvarsloven § 8.
Avsagt: 02.07.2004
Saksnr.: 03-0.11864ASI-BORG/03
Dommere: Lagdommer Sissel R. Langseth. Lagdommer Sveinung Koslung. Ekstraordinær lagdommer Reidun Jardam.
A (Advokat Einar I. Lohne.)
mot
Gjensidige NOR Forsikring (Advokat Ståle Haugsvær.)
Saken gjelder krav mot forsikringsselskap om erstatning for personskade etter bilansvarsloven § 8.
A er født *.*.1952. Hun er drosjesjåfør og har hatt drosjeløyve fra 1988. Den 7. mai 1997 ble hennes bil påkjørt bakfra mens hun som drosjesjåfør kjørte i kø ved Sandvika på vei hjem til Geithus. Hun pådro seg en nakkeslengskade. Gjensidige NOR Forsikring (i det følgende også benevnt Gjensidige eller selskapet) har i prinsippet erkjent ansvar for skaden, og har erstattet A enkelte utgifter, bl. a. til advokat, samt utbetalt henne 20.000 kroner. Erstatning ut over dette har ikke Gjensidige vært villig til å yte.
Ved stevning av 6. februar 2002 til Oslo tingrett anla A søksmål mot Gjensidige med krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 1.672.023 kroner.
Tingretten avsa 20. februar 2003 dom i saken med slik domsslutning:
- Gjensidige NOR Forsikring frifinnes
- A dømmes til å erstatte Gjensidige NOR Forsikrings saksomkostninger i anledning saken med kr. 109.508,- etthundreognitusenfemhundreogåtte -, med tillegg av lovens forsinkelsesrente, for tiden på 12 – tolv – prosent p.a., fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
Saksforholdet fremgår av tingrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. A har i rett tid påanket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. og 7. mai 2004. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Gjensidige var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt tre vitner, hvorav to sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Det må legges til grunn at hun er minst 50 % ervervsufør, og hun mottar i dag uførepensjon i overensstemmelse med dette. Hun har nylig bestemt seg for å søke 100 % uførepensjon. Det er et åpent spørsmål om dette blir innvilget, men denne usikkerheten er bare av betydning for utmålingen av inntektstapet. Spørsmålet er hvilken virkning de ulike årsaksfaktorer har hatt de enkelte år det søkes erstatning for. Retten kan eventuelt dele opp ansvaret for inntektstapet ved å trekke ut enkeltår ved tapsberegningen, dersom erstatningsvilkårene ikke finnes oppfylt for den aktuelle perioden. Det vises tilRt. 1999 side 1473 (Stokke).
Dersom retten anser bilulykken som en av flere samvirkende årsaker, skal Gjensidige ilegges fullt ansvar for tapet, jf Rt. 1992 side 64 (p-pilledom II).
Det anføres imidlertid at følgene av trafikkulykken i dette tilfellet er den eneste relevante årsaksfaktor, slik at uførheten i sin helhet er betinget av ulykken. A har oppfylt sin bevisbyrde for dette. Bevisbyrden for at andre årsaksfaktorer er nødvendige betingelser i forhold til skadefølgen, påhviler Gjensidige. Det vises til Lødrup: Erstatningsrett (4. utgave) side 327 med henvisninger til rettspraksis. Gjensidige må med andre ord føre bevis for at As galleveislidelse og/eller andre årsaksfaktorer har ført til uførheten.
Galleveislidelsen må anses helbredet. Uttalelsen fra dr. Rønning, datert 15. januar 1996, omhandler hennes tilstand i november 1995 og viser at hun da var tilbake i sitt yrke som drosjesjåfør og fungerte rimelig godt. Hun ble riktig nok sykmeldt igjen senere i 1996, men var i bedring, både medisinsk og ervervsmessig. Dette stemmer med dr. Gleditsch’ erklæring av 12. februar 1995, hvor det bl. a. uttales at det er mulighet for at plagene avtar med tiden, og at uførheten skal vurderes på nytt etter tre år. Dr. Gleditsch’ erklæring bygger fullt ut på As egne uttalelser, men hans konklusjon er i overensstemmelse med hennes journal for tapsperioden, hvor mageproblemene ikke er nevnt, bortsett fra at hun har fått noe Losec. Dr. med. Håkon Lies vurdering på dette punkt må ha langt lavere verdi enn dr. Gleditsch’, siden Gleditsch er spesialist i bl. a. gastroenterologisk kirurgi. Overlege Jacobsens erklæring av 4. desember 1996, hvor han karakteriserer hennes funksjonsnedsettelse som «varig og sannsynlig permanent», er utgått på dato.
Hvis Gjensidige hadde trodd på sin egen argumentasjon, ville selskapet ha innhentet en medisinsk vurdering. Hvis man snur saken på hodet og forutsetter at magelidelsen danner grunnlag for erstatningskravet, ville skadelidte åpenbart ikke ha vunnet frem. Gjensidiges bevisbyrde er dermed ikke oppfylt for så vidt gjelder magelidelsen som alternativ årsak.
As lumbago er siste gang nevnt i journalen 25. november 1996. Det er utenkelig at det kan være årsakssammenheng mellom disse plagene og uførheten som det kreves erstatning for fra og med 1998. Det er tilstrekkelig å vise til at brosymptomer ikke er påvist.
Kneartrose er nevnt i journalen for 1. november 1996. A kan ikke engang huske at hun noen gang har hatt kneproblemer. Dette kan skyldes en ubevisst fortrengning eller aggravering av andre plager, men det kan også skyldes at plagene fra kneet var svært beskjedne. Uansett er det en umulig oppgave for Gjensidige å bygge en bevismessig bro fra kneproblemet til noen som helst del av tapsperioden.
Dermed er ingen av de alternative årsaksfaktorene relevante, og man står igjen med skaden etter bilulykken.
A har vært utsatt for et traume som etter sin art kan lede til de plager hun har i dag. Plagene har utviklet seg på en måte som er vanlig å se i denne typen saker. Hun har i dag konstante smerter i hode og nakke, stivhet i nakken, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer.
Da ulykken inntraff, var A i arbeid, og hadde vært i arbeid fra 31. august 1996. På dette punkt må det legges større vekt på journalopplysningene enn på brevet av 6. november 1996 fra Arbeidsformidlingen til Modum trygdekontor, hvor det opplyses at A fra 26. april 1996 hele tiden har levert sykmelding «til d.d.». Etter ulykken har hun ikke vært i arbeid. Dette tyder i seg selv på at ulykken har en sentral plass som utløsende faktor. Det vises i denne forbindelse også til at trygdemyndighetene fastsatte uførhetsdatoen til mai 1997, da ulykken skjedde.
Dr. Lie må ha foretatt en uriktig invaliditetsvurdering når han velger kategorien «lette smerter», som bare gir 5 % medisinsk invaliditet. Dr. Stokke har ved undersøkelse av A påvist funn som etter hans vurdering «taler meget sterkt for at det foreligger en instabilitet i overgangen mellom hodet og nakken». En slik instabilitet gir 20-30 % medisinsk invaliditet etter gjeldende retningslinjer. Dr. Stokke er omstridt, og det er mulig at han feiltolker undersøkelsesresultatene, men 20-30 % medisinsk invaliditet er uansett ikke mer for høyt enn 5 % er for lavt. Retten behøver imidlertid ikke å ta stilling til den medisinske invaliditetsgraden, bare til den ervervsmessige. Når Lie har fastsatt denne til 15 %, har han foretatt en vurdering som gjelder et økonomisk begrep, ikke et medisinsk, som dermed ligger utenfor dr. Lies kompetanse.
Det er tilstrekkelig at retten tar stilling til om den utvidelse av uføretrygden som A nå har bestemt seg for å søke om, er utløst av trafikkulykken.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 2.270.067,-, med tillegg av alminnelig morarente.
Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Gjensidige, har i det vesentlige anført:
Det foreligger ikke adekvat årsakssammenheng mellom de beskjedne plagene A har som følge av ulykken og hennes økonomiske tap. Det bestrides for øvrig at hun overhodet har hatt økonomisk tap.
Bevisbyrdereglene får bare betydning hvis retten er i absolutt tvil. I så fall er det skadelidte som må bevise skaden og det tap den har medført. I denne saken er det ikke tale om noen hypotetisk alternativ skadeårsak, som skadevolderen etter rettspraksis har tvilsrisikoen for, jf Rt. 2001 side 320 med videre henvisninger. A må her bevise at magelidelsen ikke har spilt noen rolle for det lidte tap. Det er ikke tilstrekkelig å føre bevis for en beskjeden skade og deretter hevde at inntekten – muligens – er redusert.
Det er ikke enighet om skadens omfang eller tapets størrelse. Det er da viktig å holde fast ved at det er tidsnære nedtegnelser som har størst bevisverdi, jf Rt. 1998 side 1565 (Anne-Lene Lie). Videre er det viktig å vurdere spørsmål om årsaksforhold, skadeomfang med videre i lys av allment akseptert medisinsk viten, jf den nevnte dom. I denne saken er det bare dr. med. Håkon Lie som har benyttet de resultater som er fremkommet gjennom Quebec Task Force. Dr. Lie ble foreslått av As tidligere advokat, og må anses som helt upartisk. Han fastholdt under ankeforhandlingen sin konklusjon om at A har en medisinsk invaliditet på 5 %, basert på lette, moderate smerter, som kunne gjøre det nødvendig for henne å ta mer pauser i arbeidet enn tidligere.
Disse lette nakkeplagene har overhodet ikke ført til tap.
Det erkjennes at enkelte vilkår for å konstatere varig nakkeslengskade er oppfylt. Det er sannsynliggjort at A har vært utsatt for mekaniske krefter som er sterke nok til å skade biologisk vev, og at hun fikk akuttsymptomer innen den tidsgrense på 72 timer som må legges til grunn. Hun har også sannsynliggjort at hun har hatt brosymptomer frem til en kronisk senfase. Men symptombildet er bare forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng for så vidt gjelder 5 % av den medisinske invaliditeten. Den samme begrensning gjelder for kravet om at sykdomsbildet ikke må ha en mer sannsynlig forklaring. Vilkårene er kumulative, slik at årsakssammenheng mellom ulykken og samtlige plager ikke er sannsynliggjort.
As ervervsevne er overhodet ikke påvirket av nakkeplagene. Hennes inntektsevne med og uten ulykken er den samme.
Subsidiært anføres at selv om hennes ervervsevne er redusert, lider A ikke noe økonomisk tap som følge av ulykken. Hvis ulykken tenkes borte, ville hun i liten grad ha kjørt drosje selv, men ville ha overlatt kjøringen til leiesjåfører. Det er mulig at hun selv [side 6] ville ha kjørt reservebilen, som hun gjorde på ulykkesdagen. Men et eventuelt tap ved at hun må redusere sin egen kjøring noe, oppveies av uføretrygden.
Dersom retten likevel kommer til at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og et økonomisk tap, må ulykken anses som en så uvesentlig del av årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Det foreligger andre selvstendig virkende årsaker til hoveddelen av As plager.
Subsidiært anføres at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng, idet andre omstendigheter er dominerende i årsaksbildet, blant annet psykiske forhold. Det vises til Rt. 1997 side 1 (Rosness) og 2000 side 418 (Thelle). Det er helt upåregnelig at A ikke i det hele tatt skal kunne arbeide etter ulykken. De plagene hun har, er uspesifikke og utbredt i befolkningen. Tilkjennelse av erstatning i en slik situasjon vil ha preg av «selvbestemt erstatning».
Ved en eventuell erstatningsutmåling må retten legge til grunn at A hadde behov for medisiner også forut for ulykken. Det er ikke dokumentert at hun har hatt merutgifter som følge av trafikkulykken.
Et eventuelt inntektstap må fastsettes helt skjønnsmessig. Det fremstår som tilfeldig hvilken inntekt A får de enkelte år ved bruk av leiesjåfører. Ved fastsettelsen må det også tas hensyn til hennes fremtidige trygdesituasjon. Den skatteulempe som er lagt til grunn for den ankende parts erstatningsberegning, 23,4 %, må reduseres betraktelig.
Gjensidige har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Oslo tingretts dom av 20.02.03 stadfestes.
A dømmes til å betale Gjensidige NOR Forsikrings omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten nevner først at partene under tingrettens behandling ble enige om at en eventuell erstatning skulle være 1.230.000 kroner dersom retten kom til at det er årsakssammenheng mellom biluhellet og As økonomiske tap. Også under saksforberedelsen for lagmannsretten synes denne enighet å ha foreligget, men med den justering som følger av at fordelingen mellom lidt og fremtidig tap forskyves som følge av tidsforløpet. Først 21. april 2004, kort tid før ankeforhandlingen, innga Gjensidige et prosesskrift som innebærer at også erstatningsutmålingen er omtvistet.
A ble i januar 1991 operert for gallesten. Forut for denne lidelsen hadde hun i det vesentlige vært frisk; hennes sykehistorie begrenset seg til ordinære, trivielle plager.
Det oppsto komplikasjoner ved gallestenoperasjonen, og hun ble reoperert på Rikshospitalet i september samme år. Etter operasjonene hadde hun ulike plager, blant annet diaré og sure oppstøt. Av størst betydning for hennes ervervsevne var smerter i operasjonsarrene som særlig ble utløst av sittestillingen under bilkjøring, i kombinasjon med gnissing mot huden av taxi-uniformen. Arrsmertene ble høsten 1993 utredet og behandlet med begrenset effekt, men i erklæring av 20. mars 1994, utstedt i forbindelse med søknad om attføring, uttaler legen at plagene «bør kunne forsvinne spontant», og at de sannsynligvis er «av overgående natur». I rubrikken «Arbeidsevne – arbeidsuførhet» skriver han:
Så lenge pasienten har smerter fra arret innvirker det på hennes arbeidsevne som taxisjåfør. Man vurderer det dog slik at smertene vil forsvinne med tiden og at pasientens arbeidsevne i fremtiden ikke skal være påvirket.
A fremsatte 2. juli 1995 søknad om 50 % uføretrygd, som senere – etter fornyet søknad – er innvilget ved vedtak av 27. oktober 1999, med virkning fra 1. mai 1998. I forbindelse med søknaden ble det innhentet erklæringer fra blant annet overlege Dagfinn Gleditsch ved Buskerud sentralsykehus, kirurgisk avdeling. Fra erklæringen, som er datert 12. februar 1995, gjengis:
Med hensyn til hennes arbeidsførhet har jeg forståelse for at de plagene hun beskriver hemmer henne i sitt arbeid som drosjesjåfør. Jeg finner ingen grunn til å betvile at hennes plager er reelle og at de medfører problemer for henne i yrkesutøvelsen. Jeg vurderer henne som 50 % arbeidsfør i forhold til det yrket hun nå har som drosjesjåfør. Muligens vil hun kunne utføre annet arbeid som medfører andre arbeidsstillinger, men dette vil isåfall bety at hun må omskoleres og avvikle sin drosjevirksomhet. Da det er en viss mulighet for at disse plagene kan avta med tiden, må vurderingen om 50 % arbeidsuførhet tidsbegrenses og jeg synes det er rimelig at saken vurderes påny etter 3 års tid.
Konklusjon:
Etter min mening ansees pasienten 50 % arbeidsufør med forbehold om at saken tas opp til ny vurdering om 3 år.
Trygdeetaten fant at yrkesrettet attføring burde forsøkes før A eventuelt ble 50 % uføretrygdet. Den 18. april 1996 begynte hun i halv stilling ved X Industri AS. Allerede 26. april ble hun sykmeldt i dette arbeidet. I brev av 6. november 1996 fra Arbeidskontoret i Vikersund til Modum trygdekontor opplyses det at «det er hele tiden frem til d.d. levert sykemelding». Allerede fra høsten 1995 synes hun imidlertid å ha kjørt drosje i større utstrekning enn hun hadde kunnet gjøre mens arrsmertene var mest plagsomme, men hun var på nytt 50 % sykmeldt i hele februar 1996 og 100 % sykmeldt i månedene mai – august 1996 på grunn av mageplagene. Retten forstår det slik at sykmeldingen fra 1. september til 6. november 1996 bare gjaldt arbeidet ved X Industri AS, og at arbeidskontorets brev innebar at dette attføringstiltaket ble oppgitt. A forklarte under ankeforhandlingen at hun fra november 1996 kjørte hver dag, men arbeidsdagene var av varierende lengde. I tillegg til egen kjøring hadde hun innleid sjåfør til reservebilen, med det administrative arbeid dette medførte.
Allerede før operasjonene i 1991 hadde A fått behandling for lumbago. I årene 1991-95 er denne lidelsen ikke nevnt i hennes journal. I journalen for 1. november 1996 har daværende kommunelege Ulf Stevy gjort følgende notat:
Siden forsommeren ikke følt seg i form. Slapp. Føler seg sliten og mener det er det. Hb og BT OK. I dag tatt en del serol. prøver. Hun kommer seinere til helsjekk og konklusjon. Siste året plaget av smerter i hø. bein. Aku har hjulpet midlertidig. Uttalt palpasjonsøm glutealt, tilsv. trochanter og tilsv. condylus fem. med. hø. side. I tillegg noe retropatellært syndrom. Oppfattes som begynnende artrose hø. kne samt overbelastning hø. bein i forb. med kjøring paralelt med mangel på alminnelig trening. Oppfordres til trening.
Hun er igjen hos kommunelegen 5. (eller 15.) samme måned. På grunnlag av prøveresultatene skriver han følgende i journalen:
Symptomene kan ikke forklares sykdomsteknisk. … Rekv. fysikalsk behandling. Varme pakninger og massasje, tid: ant behov: 12 for LUMBAGO/ISJIAS.
Under ankeforhandlingen forklarte A at hun ble helt bra i ryggen av den behandling hun fikk ved Vikersund Bad, og at hun heller ikke i dag har ryggplager av betydning.
I legeerklæring utstedt 4. desember 1996 etter anmodning fra trygdekontoret av seksjonsoverlege Ulf Jacobsen, spesialist i gastroenterologisk kirurgi, heter det blant annet:
Pasienten er … vinteren 1996 utredet for sitt besvær pånytt og vi har funnet en gastroeoesophagal refluks hos pasienten. Hun er utredet med rtg. ØVD, gastroscopi, oesophagusmanometri og 24-timers pH-måling som viser lavt sphinctertrykk og simultane oesophaguskontraksjoner. Ikke sikkert sur refluks.
Ved konsultasjon 29.05.96 hadde pasienten det ganske bra. Hun har betydelig symptomlindring på Losec-medikasjon, 20mg dgl. Hennes vesentligste plage var diarré som før, og hun ble påny satt på Questran. Hun har også noe bukveggsmerter.
…
Pasienten har en varig og sannsynlig permanent funksjonsnedsettelse pga. sin gallegangsskade og reflukssykdom. … Reflukssykdommen kontrolleres rimelig bra medikamentelt, men er en kronisk tilstand. …
Smertetilstanden i bukveggen synes å være konstant og varig.
Jeg vil slutte meg til tidligere erklæringer om en varig medisinsk funksjonsnedsettelse på 50%. Dette sees i forhold til all aktivitet i arbeidslivet.
Retten bemerker at konklusjonen om 50 % funksjonsnedsettelse etter sammenhengen må gjelde ervervsmessig invaliditet, ikke medisinsk.
I januar og mars 1997 ga kommunelegen A resept på Pinex forte (á 100 tabletter). I januar fikk hun i tillegg resept på Losec og i mars på Flunipam og Tagamet. Det kan ikke utelukkes at resepten på Tagamet ble skrevet ut til en annen person enn[ ]A, men slik at medikamentet ble hentet av A på apoteket og levert til den andre personen.
Da trafikkulykken inntraff i mai 1997, var A i arbeid som drosjesjåfør. Hennes bil, en Opel Rekord 1985-modell, ble påkjørt bakfra under køkjøring vestover på E 18 ved Blommenholm. Hastighetsendringen for hennes bil er beregnet til mellom 15,3 km/t og 22,5 km/t. Det er opplyst at bilen ble kondemnert, men at det lot seg gjøre å kjøre den tilbake til Geithus, og at A selv kjørte den dit. Det er enighet om at det ved påkjørselen ble utløst mekaniske krefter som er tilstrekkelige til å skade biologisk vev, og at det oppsto akuttsymptomer og brosymptomer som oppfyller de krav som er oppstilt i rettspraksis om nakkeslengskader, jf særlig Rt. 1998 side 1565. De hode- og nakkeplager hun klager over i dag, er forenlige med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Hun har ikke vært i arbeid etter påkjørselen, men har beholdt sitt drosjeløyve og utført det papirarbeid som drosjedriften med innleide sjåfører krever. Hun forklarte under ankeforhandlingen at hun nå bruker 2-3 dager to ganger i måneden på papirarbeidet, fordi hun ikke makter å holde på lenge ad gangen. Videre forklarte hun at sjåføren skal ha 41 % av det innkjørte i lønn, og at de resterende 59 % er lite til å betjene de øvrige utgiftene med.
Spørsmålet er om As sykdomsbilde fullt ut skyldes påkjørselen, eller om en vesentlig del av hennes plager har en mer sannsynlig forklaring.
På grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at As magelidelser var bedret da påkjørselen fant sted, og at de senere ble holdt i sjakk ved beskjeden medisinering, som i 2002 ble seponert uten at plagene kom tilbake. Fra og med år 2000 finner retten at mageplagene i seg selv ikke lenger påvirket hennes ervervsevne. På dette tidspunkt hadde hun imidlertid vært mer eller mindre sammenhengende syk i nærmere 10 år. Denne sykeliggjøringen kan ha gjort henne mindre motstandsdyktig – så vel fysisk som psykisk – mot de plagene påkjørselen påførte henne, og kan ha ført til, helt eller delvis, at disse plagene er blitt kroniske.
Lagmannsretten er også oppmerksom på at A over tid har justert sin forklaring om helsetilstanden på en måte som bærer preg av tilpasning til den til enhver tid aktuelle problemstilling. Mageplagene fremstilles som mer alvorlige når det er tale om uføretrygd enn når temaet er erstatning etter bilulykken. Dette kan henge sammen med hennes sykdomstilstand, som blant annet er preget av konsentrasjonsvansker og nedsatt hukommelse.
Det er videre påvist et funksjonelt element i hennes symptombilde som gjør det ytterligere vanskelig å bedømme årsaksspørsmålet. Dette fremgår av dr. med Håkon Lies spesialisterklæring av 3. november 2000, hvor han blant annet skriver:
Undertegnede har us. A ved to anledninger første gang den 23.06.99 og i dag 03.11.00. Ved us. i juni -99 forelå en betydelig nedsatt bev. i nakkevirvelsøylen i samtlige retninger, men normal kraft i skuldre og armer bilat. Ved dagens us. finner at bev. i nakkevirvelsøylen er på det nærmeste normalisert, men der man ved kraftuttesting finner rykkvis kraftettergivenhet ved uttesting av alle muskelgrupper i skuldre og armer, en kraftettergivenhet som man finner ved funksjonelle pareser, det vil si en ikke reell kraftsvikt i muskulaturen. Man finner i dag også en konstant feilpeking ved finger – nesetipprøven bilat. det vil si en prøve som us. styringsevnen for armene. En konstant feilpeking, det vil si at fingeren konstant settes på samme punkt til siden for det objektet som skal treffes, anses også for et kardinaltegn på en funksjonell tilstand, det vil si en ikke somatisk betinget årsak til feilpekingen.
Det synes således å ha tilkommet funksjonelle tilleggsmomenter i As kliniske tilstand, noe som vanskeliggjør bedømmelsen av alvorlighetsgraden av hennes plager. Man blir da tvunget til å holde seg til mer sikre objektive kliniske funn, som uttesting av bev. av nakken, og eventuelle tegn til skade av sentralnervøse eller perifernervøse strukturer. Man finner at bev. i nakkevirvelsøylen nå på det nærmeste er helt normal og man finner ingen objektive kliniske holdepunkter for skade av sentralnervesystemet eller de perifere nerver. Hennes smerter i nakke, skulder og inter-scapulærregionen synes alt overveiende å være lokalisert til muskulaturen, og hun kan utvilsomt ha muskulære plager som kan ha vært tilstede i større eller mindre grad helt siden trafikkulykken inntraff i mai -97.
Jeg ser det som sannsynlig at det er en sammenheng mellom trafikkulykken den 07.005.97 og As nåværende plager, men ser det som lite sannsynlig at den samme trafikkulykken kan forklare alle sider ved hennes i dag angitte betydelige funksjonsnedsettelse i nakke og skulderregionen.
I sin første spesialisterklæring, som er udatert, men er utarbeidet 29. juni 1999, kom Lie til at det var lite realistisk at A igjen kunne bli å anse som arbeidsfør. Han vurderte henne derfor som varig 100 % arbeidsufør i det vanlige arbeidsliv. Denne vurdering gjaldt hennes samlede helsetilstand. I erklæringen av 3. november 2000, som sitatet er hentet fra, vurderer Lie den skadebetingede medisinske invaliditet til 5 % og den skadebetingede ervervsmessige invaliditet til 15 %. Under ankeforhandlingen ga Lie uttrykk for at As samlede ervervsmessige invaliditet etter hennes langvarige fravær fra arbeidslivet, åpenbart var høyere enn 15 %.
Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at A, dersom hun ikke var blitt utsatt for bilulykken, fra og med 2001 ville ha vært tilbake i arbeidet som drosjesjåfør og -eier i et omfang som overstiger 50 % av normal arbeidsinnsats, men ikke når opp til 100%.
Etter lagmannsrettens oppfatning er bilulykken en av flere samvirkende årsaker til As ervervsuførhet. Selv om momenter ved symptombildet tyder på at de plagene som tilsynelatende skriver seg fra nakkeslengskaden, delvis kan ha andre årsaker, finner [side 11] retten at bilulykken har vært et tilstrekkelig vesentlig element i skadebildet til at det må knyttes erstatningsansvar til den. A synes å ha vært sårbar som følge av sin tidligere sykdomshistorie, men dette fritar ikke forsikringsselskapet for ansvar; man må ta skadelidte som hun er. Vurdert i forhold til det konkrete saksforhold ved ulykken må As varige hodesmerter og nakke- og skulderplager anses som adekvate følger av skadetilfellet. Saken skiller seg klart fra saksforholdet i Borgarting lagmannsretts dom av 24. juni 2003 (Lehne), som Gjensidige har vist til, blant annet ved at det i den foreliggende sak dreier seg om en påkjørsel med større skadeevne.
A har tidligere ikke villet søke om 100 % uføretrygd fordi det ville medføre at hun mister sitt drosjeløyve. Under ankeforhandlingen ga hun imidlertid uttrykk for at hun nå innser at hun ikke greier å fortsette i sitt arbeid, selv ikke med innleide sjåfører. Lagmannsretten er usikker på om hun kommer til å gjøre alvor av planen om å søke 100 % uføretrygd, og kan uansett ikke uten videre legge til grunn at en slik søknad vil bli innvilget, etter at hun nå må anses helbredet for magelidelsen. Det er dermed tvilsomt hvilke trygdebeløp hun vil motta i fremtiden. Med 100 % uføretrygd vil hun som nevnt miste sitt drosjeløyve, slik at trygden blir hennes eneste inntekt.
Dersom trygden fortsatt begrenses til 50 %, vil A fortsatt ha inntekter av kjøringen med sjåfør. De fremlagte selvangivelser viser at disse inntektene varierer sterkt. Det må legges til grunn at variasjonene ville ha vært til stede også uten bilulykken, idet de blant annet skyldes reparasjonsutgifter og lignende. Det er dermed vanskelig å stipulere realistiske beløp for inntektstapet, både for lidt tap og for fremtidstap.
Begge prosessfullmektiger har fremlagt databaserte tapsberegninger som viser at endringer i forutsetningene gjør betydelige utslag i erstatningssummen. Etter omstendighetene finner ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunnlag for erstatningsutmålingen i de nevnte beregningene, og finner at det samlede erstatningsbeløp i dette tilfellet må fastsettes helt skjønnsmessig. Tap i form av påførte og fremtidige utgifter anses minimalt, slik at det alt vesentlige av erstatningsbeløpet gjelder inntektstap. Medregnet skatteulempe fastsettes erstatningen til 950.000 kroner.
Anken har etter dette ført frem, selv om den tilkjente erstatning er lavere enn det maksimumsbeløp som er angitt i påstanden. Etter tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 172 første ledd bør Gjensidige erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Lohne har inngitt salæroppgave som for lagmannsretten lyder på 157.170 kroner inklusive merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyr som utgjør 18.900 kroner, utgifter til utdrag med 6.486 kroner og utgifter til vitnet Gleditsch med 1.510 kroner. Retten legger omkostningsoppgaven til grunn, og fastsetter omkostningsbeløpet til 184.066 kroner.
Spørsmålet om saksomkostninger for tingretten skal i utgangspunktet avgjøres ut fra det resultatet lagmannsretten er kommet til. For tingretten var imidlertid bevissituasjonen en annen enn for lagmannsretten. Vurdert ut fra sakens stilling på tiden for tingrettens behandling finner lagmannsretten derfor at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å ilegge Gjensidige omkostningsansvar for tingretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
- Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale erstatning til A med 950.000 – nihundreogfemtitusen – kroner med tillegg av morarente etter morarenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
- I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige NOR Forsikring til A 184.066 – etthundreogåttifiretusenogsekstiseks – kroner med tillegg av morarente etter morarenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
- Saksomkostninger for tingretten ilegges ikke.
- Oppfyllelsesfristen etter punkt 1 og 2 er 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.